At statsminister Benjamin Netanyahu ble den første utenlandske statslederen som president Donald Trump inviterte til Washington D.C., er utvilsomt en stor ære og et tydelig signal om en kommende reform av internasjonale relasjoner. Her i Norge blir dette av en del politikere og hovedmediene mottatt som sitrondråper i øynene. Men alle forstår at dette varsler verden om at det jødiske folk ikke lenger står alene. Over 20 av de presidentordrene Trump undertegnet, gjelder beskyttelse av Israel. I den siste, undertegnet i går, innførte USAs sanksjoner mot den antisemittiske Internasjonale straffedomstolen (ICC). Samtidig plasserer Trumps handlinger ansvaret for terroren mot jødene og skjebnen til araberne i Gaza (som Hamas misbruker som levende skjold) der den hører hjemme, hos dem som finansierer terroren.
Mye av støtten til Hamas og PLO kanaliseres av flere land via de såkalte «humanitære» organisasjonene med FN i førersetet. Denne «fredsindustrien» har med årene fått en formidabel nasjonal så vel som global makt ved hjelp av bistandspenger som var ment å komme trengende til gode. Det vi sitter igjen med, er millioner flyktninger, fattige og fredsindustriens massivt utbygde administrative apparat med fete stillinger som kun folk av Raymond Johansens kaliber har kompetanse til å inneha. En del av pengene kanaliseres til å undergrave staten Israel.
Makten disse organisasjoner har tilegnet seg synes å være utenfor statlig kontroll. Ingen stiller spørsmålstegn ved virksomheten. I Judea, Samaria og Gaza har for eksempel organisasjoner som Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Verdenskirkerådet, UNRWA og USAID operert. Man går automatisk ut fra at det kun er humanitære oppgaver som utføres, og det faller oss ikke inn at noen også har en annen agenda som ikke nødvendigvis faller inn under deres humanitære formål, men som er i direkte strid med våre idealer om støtte til fredsskapende arbeid. Pengene henger like løst som i Norge, kontrollen med hvordan de brukes mangler, og det finnes alltid noen som leverer en hvilken som helst falsk kritikk av Israel mot god betaling. Man må være svært naiv for ikke å se sammenhengen. Hamas’ enorme tunnelsystem i Gaza er selve beviset på at «humanitær» hjelp ikke har vært første prioritet.
Hittil har ingen regjering, hverken i Norge eller det øvrige Vesten, hatt ryggrad til å stå imot og svekke den anti-vestlige og anti-israelske fredsindustrien, dens privatøkonomiske og politiske interesser og antisemittiske uttrykksformer. Så kom USAs president Trump. Med et pennestrøk stanset han gigantiske pengebeløp som skulle ut til denne fredsindustrien. Trump satte punktum etter nesten 80 år med mislykket «humanitært» arbeid og ser i stedet etter reelle måter å hjelpe dem som virkelig trenger hjelp på. Dette er noe Trump forpliktet seg til å gjøre overfor sine velgere; USA betaler jo 22 % av FNs driftsbudsjett.
Rett etter at USA varslet tilbaketrekning fra WHO, kunngjorde Argentina samme beslutning. En av organisasjonene Trump var raskt ute med å sette på plass er den anti-israelske organisasjonen USAID, som er anklaget for å støtte jihad og som ifølge Trump «var drevet av en gjeng radikale galninger, men vi er i ferd med å få dem ut». Musk gikk enda lenger og kalte den «en kriminell organisasjon … på tide at den dør». Trump beordret også en gjennomgang av det amerikanske engasjementet i UNESCO, en organisasjon som misbruker sin makt til å undergrave jødenes rett til sitt eldgamle fedreland, Israel.
Trump trekker også USA ut av FNs menneskerettighetsråd og avslutter permanent finansieringen av UNRWA. Israel ved utenriksminister Gideon Saar slutter seg til beslutningen. Etter Trumps kunngjøring om dette skrev Saar i en melding på X:
«Israel hilser president Trumps beslutning om ikke å delta i FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) velkommen. Israel slutter seg til USA og ønsker heller ikke lenger å delta i UNHRC. UNHRC har tradisjonelt beskyttet menneskerettighetsovergripere ved å la dem unndra seg gransking, og demoniserer i stedet det eneste demokratiet i Midtøsten – Israel. Dette organet har fokusert på å angripe et demokratisk land og propagere antisemittisme i stedet for å fremme menneskerettigheter.
Diskrimineringen av oss er klar: I UNHRC er Israel det eneste landet med en fast post på agendaen. Landet er blitt utsatt for over 100 fordømmende resolusjoner, over 20 % av alle resolusjonene som noensinne er vedtatt i rådet – flere enn mot Iran, Cuba, Nord-Korea og Venezuela tilsammen. Denne diskrimineringen vil Israel ikke lenger akseptere!»
President Trumps politikk tvang Vesten tilbake til fornuften og bort fra woke-fanatisk venstreradikal galskap. Hans siste idé om at rundt 1,6 millioner arabere bør få anledning til å forlate Gaza om de ønsker det, og at stripen deretter kan bygges opp igjen, oppsiktsvekkende som den er, vil ikke kunne realiseres i nærmeste fremtid uten videre. Men selve forslaget tvinger verden til å innse sitt hykleri angående arabernes skjebne som UNRWAs gisler siden 1949, og jødenes skjebne som har levd under muslimsk terror i mangfoldige år. Hvordan kan man forlange at de sivile i Gaza skal tvinges til å bo på et område uten husly, vann og sanitære forhold i flere tiår fra nå av? Hva slags mennesker er villige å tvinge araberne som vil flytte ut, til fortsatt å leve i ekstrem elendighet som gisler av UNRWA og Hamas?
Hvorfor kan ikke Gazas arabere få lov å reise ut om de vil? Fra oktober 2023 tom juni 2024 var det estimert at 115.000 flyttet fra Gaza til Egypt. Om lag 35.000-40.000 arabere fra Gaza har reist siden midten av 2018, før oktobermassakren. Et ukjent antall har også reist fra Gaza til ulike steder i verden for øvrig. Det er svært få som fikk lov å komme til Norge hittil. Er det de fattige eller er det Hamas Norge vil støtte?
Dette er noe våre politikere, mediene og fredsindustrien fortier. De som har penger, har ingen problemer med å komme seg ut av Gaza. Verre er det for de fattige. Reaksjonene viser egentlig at hverken Vesten eller araberstatene bryr seg om de sivile i Gaza. Egypt samler nå stridsvogner langs grensen mot Israel og har muligens tenkt å bruke dem mot de fattige fra Gaza; de rike får fritt komme ut, men mot svimlende betaling.
Israel på sin side forventer ikke bare at Egypt og Jordan skal ta imot dem som vil flytte tilbake dit, men også at land som Spania, Irland og Norge, som hadde stort besvær med å kritisere Hamas for oktobermassakren, tar ansvar og åpner sine grenser for både sivile og Hamasterrorister. Israels forsvarsminister, Israel Katz, legger ikke fingrene imellom:
«Land som Spania, Irland, Norge og andre, som har kommet med beskyldninger og falske påstander mot Israel på grunn av dets handlinger i Gaza, er juridisk forpliktet til å tillate enhver innbygger i Gaza å komme inn på deres territorier … Hykleriet deres blir avslørt om de nekter å gjøre det. Det finnes land som Canada, som har et strukturert innvandringsprogram, og som tidligere har uttrykt vilje til å ta imot innbyggere fra Gaza.»
I Gaza er det snakk om et ruinert område ingen må tvinges til å bo i før det er bygget opp på nytt, noe som kan ta flere tiår. I mellomtiden må de som vil, få lov å flytte for å berge liv og helse. Men ingen av landene, Norge inkludert, har hittil sagt seg villig å ta imot de fattige som ønsker å komme ut av dette krigsherjede området. Det gjenstår å se om Trump presser Egypt, Jordan, Spania, Irland og Norge til å åpne sine grenser for dem som vil komme seg ut. Han bør også presse Qatar som er Hamas høyre hånd, til å ta imot dem som vil flytte dit. Problemet blir selvsagt å sikre at de i så fall ikke blir misbrukt som slaver slik Qatar nå gjør med et par millioner fremmedarbeidere, ubemerket av moralistene som kun er opptatt av å demonisere Israel.
Etter oktobermassakren må det være klinkende klart for alle jødenes fiender at Israel aldri kommer til å akseptere en Hamasstat ved eller i nærheten av sine grenser. Hamas skal aldri bli belønnet for oktobermassakren med en stat. Den tiden da Israel av realpolitiske grunner var villig til å gi fra seg land i bytte mot sikre grenser, er dessverre over. Hver uskyldig som dør i krig er én for mye, og våre tanker er med hver og en som lider – uansett side. Samtidig må vi huske at Israel har et klart mål, rett og plikt overfor sine borgere til å nedkjempe Hamas.
De som utførte den bestialske oktobermassakren ble forledet til å tro at de ville bli belønnet for ugjerningen. Men slik gikk det ikke. Nå er det snarere fredsindustrien som blør. Til tross for massiv propaganda er det slik at Hamas’ misbruk av sivile i Gaza som levende skjold og kidnapping, drap og turtur av gisler, er det som først og fremst er i konflikt med krigens regler. Å ta gisler er en krigsforbrytelse etter Genèvekonvensjon IV art 34. Å bruke dem til hjerteskjærende utpressing slik vi nå ser under gisselforhandlingene, strider trolig mot Romavedtektenes art 7.
Bit for bit blir fredsindustriens antisemittiske høyborg, FN, skrellet for makt og penger etter som USA er den største bidragsyteren. Bit for bit mister fredsindustrien sine enorme inntekter og makt, og deres sanne ansikt blir avslørt. Nå når Trump foreslår at araberne i Gaza bør flytte i sikkerhet til området er gjenoppbygget, hvor de kan komme tilbake og leve i fred med jødene, forsvinner hele fredsindustriens eksistensberettigelse. FNs hovedgeskjeft har hittil vært å demonisere Israel med ondsinnet falsk og antisemittisk propaganda. Nedlegging fredsindustrien og innskrenking av FNs aktivitet kan frigjøre trillioner av dollar som kan brukes til å hjelpe dem som virkelig trenger det, Gazas befolkning inkludert.
Nesten 80 år med bistand har ikke tilført vår verden noe vi kan være stolte av, annet enn toppstillinger til de overkvalifiserte blant oss, slike som Raymond Johansen. Vi sitter igjen med en emmen bismak; det er på tide å endre kurs. Spørsmålet er hvor lenge våre lokale politikere fortsatt vil vandre i blinde og ørske i bistandstunnelene før de ser lyset.
