I Regjeringens utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget denne sesjonen fikk vi på ny høre utenriksministeren uttale det velkjente standpunktet at: «det internasjonale giversamfunnet er tydelig i sin støtte til to-statsløsningen. En framforhandlet avtale mellom israelerne og palestinerne er eneste måten å oppnå en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten.»

Norsk Midtøsten-politikk er med andre ord ikke det minste påvirket av at USA og dets allierte i den arabiske verden, inkludert Saudi Arabia, i lang tid har annonsert at de arbeider med en annen måte å oppnå en fredelig løsning på, som ikke begynner med en tostatsløsning.  Hva er det man i Norge mener å ha forstått som andre ikke begriper?  Forberedelsene til neste måneds konferanse i Bahrain hvor første fase i president Trumps «Deal of the Century» skal legges frem, var kommet godt i gang da utenriksministeren i mars fortalte Stortinget at Norge står fast på sin «eneste måte.»

Det er mange grunner til at den gamle fredsprosessen som var tuftet på Oslo-avtalene gikk i vranglås.  En av grunnene var den avsporingen som rammet prosessen da USA og Saudi Arabia lanserte tostatsløsningen som mål for forhandlingene før partene hadde fått mulighet til å komme i nærheten av det målet som allerede var avtalt, nemlig en fredsavtale basert på indre selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen i Judea, Samaria og Gaza.  Innblanding utenfra med nye momenter som fører til politisk motivert avsporing, har aldri tjent formålet med fredsforhandlinger.  Det sto ingenting om en tostatsløsning i Oslo-avtalene.

I dag innser både Saudi Arabia og USA at det må legges et helt nytt løp for forhandlingene. Fra saudi-arabisk side understrekes det at målet er «å oppnå [for palestinerne] stabilitet, vekst og anstendige levekår, og å skape generell sikkerhet, stabilitet og velstand i regionen.»  Men en helt ny fredsprosess kan også nødvendiggjøre en helt ny fredspartner på palestinsk side.  Slik de nåværende selvstyremyndighetene oppfører seg, synes sjansen for genuin fred å være minimal.  Fred er noe som først og fremst må villes, ikke noe man kan presses til.

Skal partene oppnå genuin fred, må dette først og fremst skje på grasrotplanet hvor folket selv fritt velger fred og velstand.  Ikke bare statene i regionen, men også folket der, som det sies i FN-resolusjon 242 fra 1967, som er en av bærebjelkene i fredsprosessen, må få sin rett til å «… leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fritatt fra trusler og bruk av makt.»

Slik frihet har hverken den Palestina-arabiske befolkningen eller dens politiske ledelse i dag.  Med den fiendtlige anti-sionistiske agitasjonen PLO har omgitt seg med gjennom mange år, vil ingen PLO-leder kunne overleve undertegningen av en fredsavtale med Israel.  De er derfor ikke i stand til å skape fred.  De kan ikke forventes å levere noe de ikke har.

Det er trist at ikke norske myndigheter som har investert så mye prestisje og penger i denne fredsprosessen, forstår dette.  De har forlatt det initiativet de engang tok for å skape tillit og forsoning «folk til folk.»  I stedet står de fast på å starte med noe som en gang i fremtiden kanskje ville kunne ha blitt en konklusjon på fredsprosessen, mens den befolkningen som skulle være selve bærerne av fredsviljen, vansmekter under et korrupt regime som har oppdaget at i dag er det selve den vedvarende konflikten som inspirerer Vesten og især Europa og Norge til å stille opp med nye årlige milliarder til «palestinsk statsbygging.»

Derfor foretrekker de palestinske selvstyremyndighetene å holde konflikten ved like så lenge den er inntektsbringende.  Men de er ikke alene.  Omkring denne konflikten har det grodd opp et enormt internasjonalt nettverk av frivillige «humanitære» organisasjoner, den såkalte «fredsindustrien,» som årlig forvalter milliardbeløp som de henter fra statskassene i europeiske land og EU.  De sysselsetter titusener av mennesker både i Midtøsten og i Europa, og har gjennom årene vokst til å bli en uomgjengelig politisk makt som myndigheter ikke lenger tør overse.

Eksempler på slike statsfinansierte milliardbedrifter i Norge er Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Kirkens nødhjelp.  Fred og velstand i Midtøsten kan ikke stå høyt på deres prioritetsliste.  Det gjør heller ikke velferden til palestina-araberne for selvstyremyndighetene.  De har gjennom mange år støttet terror mot jødene som igjen har ført til krisemaksimering for egen befolkning.  De har forsettlig skapt fattigdom for sin egen befolkning for så å legge skylden på Israel for den elendigheten de selv har skapt.

Det «palestinske selvstyret» som PLO med betydelig norsk økonomisk og politisk støtte etablerte på 1990-tallet, ble en tragisk fiasko for den arabiske folkegruppen.  Helt til denne dag er de blitt bedradd av et korrupt regime av terrorister som under forehavende av å skulle opprette en moderne palestinsk stat, underslo milliarder av dollar fra vestlig bistand og fullstendig ødela palestina-arabernes levekår som før denne skandalen var best i den arabiske verden.

Det er denne tragedien Trumps nye fredsplan tar sikte på å bøte skadevirkningene av.  Han og hans allierte vil begynne med å gi palestina-arabere en verdig tilværelse som kanskje en gang i fremtiden kan vise seg å være grunnlag for fred og forsoning.  Det er dette vi skulle ønske at Norge ville støtte.  Hvorfor er ikke Regjeringen i stand til det?  Har den en god forklaring?