Fred står ikke på dagsorden i EU

I 2018 la USAs president Donald Trump frem et forslag til fredsplan for å løse den fastlåste konflikten mellom Israel og de palestinske araberne.  Planen er konsentrert om en visjon om å gi både den arabiske folkegruppen og israelerne et bedre liv.  Behovet er stort, særlig blant araberne som bor i Judea og Samaria, og på Gazastripen for å oppnå et kraftig økonomisk løft.  I løpet av 25 år med lokalt selvstyre har levestandarden i de selvstyrte områdene sunket kraftig, selv om den takket være bistand fra Israel og andre land fremdeles er bedre enn i mange av nabolandene.  Leveforholdene under det palestinske selvstyret i regi av PLO er sterkt skadelidende av manglende kompetanse, korrupsjon, maktmisbruk og terrorisme.

Et poeng ved den amerikanske fredsplanen er at dersom det arabiske selvstyret utnytter tilbudene om investeringer og oppbygging av allmenn velstand blant befolkningen, vil denne planen også kunne danne utgangspunkt for en eventuell tostatsløsning dersom lokalbefolkningen i fremtiden skulle ønske det.  Et grunnlag for dette er at den amerikanske planen også fullt ut tar hensyn til staten Israels legitime sikkerhetsbehov, innbefattet interne veier og andre samferdselslinjer, og dessuten ikke rører ved de freds- og grenseavtaler Israel har inngått med nabostatene Jordan og Egypt.  Israels sikkerhet forutsetter suveren kontroll over Jordandalen.

Grunnlaget for det nåværende selvstyret, Oslo-avtalene, hadde ikke en tostatsløsning som mål.  De avtalene dreier seg utelukkende om et midlertidig indre selvstyre på kommunalt eller regionalt nivå hvor selvstyremyndigheten fra staten Israel har fått overført rett til å utøve spesifikke lokale forvaltningsoppgaver.  Etter folkeretten er det Israel som innehar slik myndighet innenfor sine statsgrenser.  Spørsmålet om anneksjon eller erklæring av suverenitet over disse områdene er derfor mest av akademisk interesse i forhold til de rettigheter folkeretten gir Israel her. Oslo-avtalene forutsatte forhandlinger om en permanent status for det indre selvstyret, men disse kom aldri i stand fordi PLOs ledelse viste seg ikke å være i stand til å oppfylle de avtalene som var inngått.

Forestillingen om en «tostatsløsning» hører ikke hjemme i de forhandlingene som bygde på Oslo-avtalene.  Tostatsløsningen er en idé som araberne avviste i 1948, men som med Sovjetunionens hjelp ble holdt levende i senere FN-resolusjoner.  Forsøkene, også fra norsk side, på å introdusere «tostatsløsningen» inn i de fredsforhandlingene som bygde på Oslo-avtalene, var med på å ødelegge fredsprosessen og har vært til særlig stor skade for den arabiske lokalbefolkningen som gjennom 25 år har måttet leve i en utarmende konflikt i stedet for fred og velstand.  Mye av ansvaret for denne utviklingen hviler på norske myndigheter.

Det er dette uføret den amerikanske fredsplanen tar sikte på å få den arabiske lokalbefolkningen i området ut av.  Men planen har møtt kraftig motstand.  Vi merker oss at ledelsen for Den palestinske selvstyremyndigheten avviste planen allerede før den var lagt frem.  De var prinsipielt imot en fredsplan hvis hovedformål både var å skape velstand i den Palestina-arabiske befolkningen og ivareta staten Israels sikkerhetsinteresser.  Organisasjonen PLO som dominerer selvstyremyndighetene har fremdeles som ett av sine vedtatte formål å eliminere den jødiske staten og anerkjenner ikke dens eksistensberettigelse.

Den europeiske union, EU, har uttalt seg sterkt imot den amerikanske fredsplanen.  EUs utenrikskommisar, Josep Borrell, fordømte planen for å være «i strid med folkeretten og i favør av Israel.»  «Forslaget utfordrer klart de internasjonalt anerkjente parameterne for en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten,» uttalte han under en EU-debatt i Strasbourg i februar.  Det EU her legger til grunn for sitt press mot Israel og USAs fredsplan er et sett av politiske dogmer, noen ganger omtalt som «det rådende rettslige paradigmet.»  Dette «paradigmet» som er et sett av politiske påstander, ble i tiden etter Seksdagerskrigen i 1967, og især etter Yom Kippur-krigen i 1973, med politisk støtte fra den daværende Sovjetunionen innenfor FN-systemet, reflektert i utallige resolusjoner fra FNs Hovedforsamling.

Det som skjuler seg bak betegnelsen «de internasjonalt anerkjente parameterne» som EU med støtte fra de islamske statene, landene i den tredje verden for øvrig, samt Norge, presenterer som krav overfor Israel, er i hovedsak følgende fire punkter:

  1. Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.
  2. Denne staten bør baseres på «grensene fra 4. juni 1967» som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav. FN har jurisdiksjon til å kreve overholdelse av disse «grensene.»
  3. Enhver handling fra Israels side som truer det resultatet, skal sees på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på linjene fra 4. juni 1967, og
  4. Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

De samme punktene hentet fra en rekke FN-resolusjoner ligger til grunn for mange av de redegjørelser for Stortinget som norske utenriksministre det siste tiåret har gitt.  I praksis er det derfor ingen politisk forskjell på den urimelig kritiske holdningen til Israel som kommer til uttrykk fra PLO, Norge, EU og FN.  Slike holdninger propageres i Norge av bl.a. NRK.

All denne kritikken og fordømmelsen av Israel er meningsløs sett fra et strengt folkerettslig synspunkt.  Folkeretten krever ikke opprettelse av en palestinsk stat.  Det finnes ingen «grenser fra 4. juni 1967.»  Den 4. juni 1967 var Israel det eneste landet i verden som ikke hadde statsgrenser, men var omgitt av våpenhvilelinjer fra en uavhengighetskrig som ikke var avsluttet med freds- og grenseavtaler.  Å true Israel til samarbeid om å svekke sin egen territoriale integritet og sikkerhet, er i strid med FN-paktens formål og prinsipper og derfor i strid med folkeretten.  Ingen andre stater eller organisasjoner har rett til å blande seg inn i Israels indre anliggender.  Å gjøre det er å handle i strid med FN-pakten og alminnelig folkerett for øvrig.

Å følge EUs kritiske holdning til den jødiske staten  sammen med en lyssky pengeflom til anti-israelske organisasjoner, kan bare forstås som et bidrag til ønsket om fortsatt å holde den Palestina-arabiske befolkningsgruppen nede i ufrihet og fattigdom under et korrupt regime som bruker bistandsmidler til å finansiere terror og undertrykkelse.

EUs utenrikspolitiske ledelse bør ikke oppfattes som troverdig i sin argumentasjon for en «tostatsløsning.»  Deres politikk vil med sikkerhet hindre den arabiske befolkningsgruppen i å oppnå større grad av selvstyre enn de allerede har under Oslo-avtalene.  Palestinsk selvstyre som skjer på bekostning av israelsk territorial sikkerhet kommer ikke til å bli realisert og bør avvises som politisk målsetting også av den norske regjeringen.  En slik politikk er bare en måte å vekke anti-jødiske stemninger og latent antisemittisme på og må av den grunn avvises.

Og dessuten: Irans øverste leder ayatolla Khamenei, hvis politikk EUs utenrikskommisar Borrell nylig hyllet og støttet, bl.a. ved å si at vi må alle venne oss til å leve med Irans erklæring om å slette Israel fra kartet, pålegger i dag alle muslimer å avstå fra å bruke israelsk teknologi, både maskinvare og programmer.  Vi ser frem til at Borrell, EU og hele boikottbevegelsen etterkommer sitt iranske forbildes oppfordring og kvitter seg med alt de bruker av israelsk teknologi.  Noe annet vil vi oppfatte som hyklersk dobbeltmoral med et antisemittisk formål.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort: