I Israel er falne soldater ikke fjerne navn risset i stein. De er klassekamerater. Fettere og kusiner. Naboer. Våre barns venner, våre venners barn. Ingen er uberørt. Stillheten på Yom HaZikaron er ikke symbolsk – den er personlig. Rå. Den gjør vondt.
Det finnes ingen overgang som er mer rystende, mer emosjonell eller mer unikt jødisk enn den vi opplever hvert år mellom Yom HaZikaron og Yom HaAtzmaut.
På den ene dagen sørger vi. Sirenene uler, en hel nasjon står som fastfrosset. Vi minnes våre døde: soldatene som falt slik at vi kunne stå, ofrene for terror som minner oss om at hat mot jøder aldri trengte en grunn.
Hver familie føler det. I Israel er ikke dette teoretisk. Dette er ikke fjerne navn risset i stein. De er klassekamerater. Fettere og kusiner. Naboer. Barnas venner. Vennenes barn. Ingen er uberørt. Stillheten på Yom HaZikaron er ikke symbolsk – den er personlig – og rå. Den gjør vondt.
Så, idet solen synker under horisonten, skjer noe mirakuløst: Vi danser. Yom HaZikaron slutter, og Yom HaAtzmaut begynner – ikke noen dager senere, ikke engang timer, men umiddelbart. Fra graven til gitaren. Fra hjertesorg til Hallel [Salme 113-118]. Fra å være sønderknust til å holde grillfester. Det synes umulig. likevel – det er akkurat slik vi er.
Å være jøde er å vite hvordan man reiser seg.
Dette er ikke bare nasjonal tradisjon. Det er kjernen i vår identitet. Vi var slaver i Egypt – slått, knust, dehumanisert. Så kommer Pesach, påsken. Frihet, utvandring. En nasjon gjenfødt fra dypet av undertrykkelse.
På Tisha B’Av faster vi og sørger over ødeleggelsen av Jerusalem og hvert eneste eksil vi har gjennomlevd. Bare seks dager senere, på Tu B’Av, feirer vi kjærlighet, enhet og gjenoppbyggingen av vårt folk.
På Purim minnes vi hvordan vi ble merket for utslettelse – og hvordan Gud omgjorde bestemmelsen, og forvandlet frykt til glede og sorg til feiring.
Selve uken lærer oss det: Seks dager med arbeid og slit, kronet av fred og lys på sabbat.
Jødisk tidsforståelse er bygget på denne sannheten: mørket kommer først – lyset følger alltid. Vår historie har aldri vært lineær, men syklisk.
Vi faller. Vi reiser oss.
Vi sørger. Vi bygger.
Vi taper. Vi vender tilbake.
Dette er ikke bare motstandskraft, det er den vi er.
Staten Israel ble ikke født i fred, men i smerte. Ikke i letthet, men i offer. Den ble bygget av overlevende og soldater, flyktninger og drømmere. Hver tomme av dette landet ble betalt med blod og i håp. Hver leilighet som bygges, hvert barn som oppdras, hvert oliventre som plantes, hver linje i Toraen som læres – er levende bevis på at døden ikke har vunnet.
Vi feirer ikke på tross av sorgen vår – men på grunn av den. Fordi vi fortsatt er her. Fordi vi husker – og gjenoppbygger. Fordi det å glede seg i dette landet er vårt svar til dem som har prøvd å utslette oss.
Å være jøde er å leve med begge dagene i sjelen. Å gå fra en begravelse til en festival – og vite at begge er hellige. Å synge selv når stemmen sprekker. Å gjenoppbygge når hendene fortsatt blør. Vi er ikke forvirret. Vi er klare. Sorg og glede er ikke motsetninger. De er partnere. De holder hverandre. De styrker hverandre.
Dette er hva det vil si å være jøde. Å være israeler.
Å bære mer enn tre tusen år med hjertesorg – og fortsatt velge livet. Å begrave de falne – og heise flagget. Å gråte med nasjonen – og deretter danse med den.
Dette er den vi er, alltid har vært, og alltid vil være.
Et folk som husker, som reiser seg, som lever.
