Debatten om den stadig aktuelle antisemittismen tar ikke slutt.  Det gjør heller ikke jødehatet.  I mer enn 2000 år har dette vært et tema i europeisk politikk, – fra grekeren Alexander og hans generaler, via romerske hærførere og keisere, kirkefedre, korsfarere, diktatorer og politikere til våre dagers ordførere og biskoper.  Så lenge det finnes jøder som har overlevd årtuseners forsøk på å utrydde dem, viser erfaringen at det ikke mangler lederskikkelser i samfunnet som tilbyr sine bidrag til å bli kvitt jødene.

På dette området skiller ikke Norge seg ut fra den øvrige verden.  Da Israel nylig feiret 75-årsjubileet for gjenopprettelsen av den jødiske staten, ble dagen av norske samfunnsledere markert som en katastrofe.  Hendelsen var ikke et utslag av radikalisert utenforskap fra en forhutlet politisk minoritet.  Det var en offisiell «statsakt» fra ledelsen i en organisasjon som finansieres over Statsbudsjettet.  De statsfinansierte mediene brydde seg knapt om å nevne det.

Gjenopprettelsen av den jødiske staten var en historisk begivenhet hvor hovedsakelig overlevende fra Europas siste forsøk på å utrydde det jødiske folk, Holocaust, med suksess forsvarte seg mot et arabisk forsøk på å utrydde dem.  At araberne tross betydelig europeisk militær støtte mislyktes i å «kaste jødene på havet,» er den katastrofen som i dag med like stor glød markeres i europeiske land og i FN som blant arabere i Midtøsten.

Også i FN ble denne «katastrofen» markert med et hatefullt ritual hvor lederen for de arabiske såkalte palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, fikk holde en tale som til og med for hans vedkommende kan sies å ha vært av de mer ytterliggående han har holdt i FN.  Han følte seg blant meningsfeller når han på sin måte erklærte som sitt mål å erstatte Israel med en palestinsk stat.  Det var i og for seg ingen overraskelse ettersom det er hovedformål i vedtektene til selvstyremyndighetene både i Gaza og i Rāmallāh.  Han kamuflerte sitt krav ved å si at hans mål er å opprette en palestinsk stat i 22 % av Palestina.  Det tilsvarer den delen av landområdet som britene etter delingen i 1922 til sist avsatte til den jødiske staten.  Ingen vestlige land tok ordet i protest mot dette groteske innlegget.

Heller ikke EU greide å forholde seg upartisk under Israels markering av sin selvstendighet.  Til tross for at Europa-parlamentet har påtalt at Kommisjonen utbetaler milliarder i finansiell støtte til de arabiske organisasjonene uten å kreve at skolebøker med antisemittisk og anti-israelsk innhold endres, og truer med å stanse bevilgningen,  kom EUs utenrikskommisar, Josep Borrell, med en klar beskjed om at han er imot å stanse bevilgningene av slike grunner.  For ham er jødehatet i skolebøkene ingen hindring.

Vi står igjen med en klar forståelse av at det norske bispekollegiet har en overveldende internasjonal støtte i ryggen når de taler PLOs og Hamas sin sak for det norske folk og markerer Israels gjenopprettelse som en katastrofe.  De har støtte i Norge fra mer enn 30 organisasjoner og partier som strekker seg fra Ansar al Islam til Vigrid.

Noe de ikke forteller oss, er hva som skal være det endelige formålet med denne veldige kampanjen mot den jødiske staten som gjennom mer enn et halvt århundre har kostet utallige milliarder kroner, – de fleste betalt av norske skatteytere.  Vi mener det nå er nødvendig å snakke om dette i klartekst.

Vi mener folk må ha krav på å få vite hva som i verste fall vil bli den endelige konsekvensen av en politikk som har kostet samfunnet så mye gjennom så lang tid, – ikke minst fordi denne politikken er så sentral at internasjonale og globale myndighetsarenaer som EU og FN har den høyt oppe på sin dagsorden.

Det finnes ingen grenser for hva som kan presenteres av ondskapsfulle løgner for å understøtte denne politikken.  I NRK-nyhetene kl. 21 den 18. mai fikk vi høre et grotesk eksempel på hvordan jødehat formidles til det norske folk.  I et innlegg som i sin ensidighet bryter med alle retningslinjer for balansert journalistikk fortalte Sidsel Wold i en beskrivelse av jødenes feiring av gjenforeningen av Jerusalem blant mye annet at «det er de mest hardkokte nasjonalistene som marsjerer inn i Øst-Jerusalem og de delene av Jerusalem som er arabisk-muslimske, som Israel okkuperte i krigen i 1967.  Og i dag ropte de «død over araberne, brenn ned landsbyene, araberne er sønner av horer» – fryktelige ting.  Og så lager de masse bråk og de er veldig aggressive.  De skremmer palestinerne.»  Ingen av oss andre som hørte på hva som ble sagt under feiringen hørte noe av det NRK her formidlet til sine klienter.

Det er Vibeke Fürst Haugen som er ansvarlig for alt som publiseres fra statsinstitusjonen NRK.  Vi minner henne om at hennes tyske kollega, Julius Streicher, ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde sagt, skrevet og publisert om dem.

Etter overveielse er vi kommet til den konklusjon at det bare kan finnes én utgang på denne vedvarende anti-israelske og anti-jødiske kampanjen dersom den føres frem til sin ytterste konsekvens: Slik det har vært siden europeerne for første gang forsøkte å utrydde jødene (massakrene under opprøret i årene 70 – 135 da to tredjedeler av det jødiske folk ble drept i det første Holocaust), har målet konsekvent vært å bringe denne nasjonen til opphør.  Det vi ser av uttalt jødehat i dag kan ikke ha annen konsekvens om det ikke blant våre myndigheter finnes ansvarlige ledere som forstår dette og stanser den dødbringende virksomheten, uansett hva man måtte mene i EU og FN.