«Nec audiendi qui solent dicere, vox populi, vox Dei, quum tumultuositas vulgi semper insaniae proxima sit.»
«Vi bør ikke lytte til dem som hevder at folkets røst er Guds røst, fordi massenes opprør alltid ligger nær galskap.» (Alcuin av York til Karl den store, 798 AD)
Eurovision Song Contest (ESC) har for lengst opphørt å være en uskyldig sangkonkurranse. Den er med årene blitt misbrukt som politisk avstemning og en plattform til å tvinge lytterne inn i et bestemt politisk syn, til og med hvilken musikk de skal like.
Retten til å rangere sangene og tildele poeng deles likt mellom fem jurymedlemmer i hvert land og hvert lands befolkning, altså en elite mot flere hundre millioner borgere. Det betyr at fem personer har like stor makt som hele Norges befolkning! Den enorme forskjellen i rangeringen av sangene mellom de såkalte ekspertene og befolkningen år ut og år inn bør i seg selv være nok til å legge ned denne form for maktdeling som i sin tid (faktisk) ble lansert av NKVD (KGBs forgjenger), for å sikre at ingen uvedkommende fra massene skulle slippe inn i viktige maktposisjoner ved valg.
Denne formen for «demokrati» kjenner vi godt her i Norge der såkalte «valgkomiteer» sikrer at flertallet til syvende og sist får velge mellom dem makthaverne foreslår at de stemmer på – eller lar være. Muligheten til å velte bordene ved et benkeforslag er ikke alltid til stede. NKVDs geniale praksis blokkerer i mange tilfeller for reelle valg av personer til politiske verv helt ned til valg av styret i et lite borettslag. Den som satte ord på «galskapen» å gi massene rett til å bestemme, var Alcuin av York i sitt brev til Karl den store 798 AD.
At massenes valg av favorittsang blir nullet ut, så vi atter en gang i siste ESC. Mens Europas befolkning ga sin stemme til israelske Yuval Rafael, sørget de få jurymedlemmene fra hvert land for å sikre 50% av stemmeretten mot Israel. Dette er grunnen til at Yuval Rafael ikke fikk førsteplass.
Det er verdt å merke seg at Europas befolkning, som daglig er utsatt for enorm propaganda mot Israel både fra politikere og fra voldelige Hamasdemonstranter (av fredsindustrien er kalt «palestina-aktivister»), likevel valgte den sangen de likte best. Eller var dette befolkningens dom over deres uforstandige byråkratimakter som frarøver dem 50 % av stemmeretten og daglig påtvinger dem slik vold som de trodde tilhørte fortiden? Vi opplevde det også da vår statsminister Jonas Gahr Støre ble buet ned av Hamastilhengere som nektet ham talerett 1. mai i det norske demokratiet. Vi så dem utenfor konserthuset under ESC hvor de skrek vilt og brente israelske flagg, og vi så to av disse Hamasfolkene prøve å komme seg nær innpå Yuval. De hadde trolig ikke godt i sinne.
Israels representant, Yuval Rafael, benyttet sin personlige erfaring som overlevende etter massakren på Nova-festivalen, til å vise verden at håpet om å gå videre med livet alltid er der for hver og en av oss, uansett hvilke angrep man måtte gjennomgå. Måten hun har bearbeidet sin personlige erfaring på, er blitt et forbilde for mange som gjennomgikk tortur, voldtekt og mange andre bestialske forbrytelser som Hamas’ terrorister utførte på sine forsvarsløse ofre. Og det er nettopp det Yuval demonstrerte da hun sto der foran hele verden og formidlet jødenes historie, som til tross for lidelser og ulykker alltid klarer å reise seg igjen med levende håp og sterk tro. Yuval valgte å avslutte opptredenen sin med ordene «Am Yisrael Chai», den jødiske nasjonen lever!
De som prøvde å kneble hennes stemme ville ikke at hennes opptreden skulle bringe Hamas’ bestialitet frem i dagslyset. Det var desto mer oppløftende å se hvordan befolkningene i land med den mest antisemittiske politikken som Spania, Irland og andre, snudde ryggen til sine politikere og rakte ut en hånd til Israel. I 2024 vant Eden Golan fra Israel førsteplassen i publikumsavstemningen med sangen «Hurricane» – men endte på femteplass på den samlede Eurovision-rankingen. I 2025 vant Yuval Rafael entydig førsteplassen hos publikum med sangen «New Day Will Rise», men igjen – hun kom på andre plass i den endelige rangeringen.
Spansk fjernsyn gikk enda lenger enn NRK i å prøve å påvirke opinionen. De avbrøt sendingen for i stedet løgnaktig å fremstille Israel som et land som begår forbrytelser. Befolkningen i Spania valgte å ignorere repetisjonen av Tomás de Torquemadas autodaféer og støttet Hamas’ terroroffer. Europas befolkning viste atter en gang at de forstår hvem som er terrorister og hvem som er ofre. Alt i alt kom Israel styrket ut av denne Eurovision-konkurransen, mens europeiske jødehateres kyniske kamp mot en av oktobermassakrens overlevende ble gjennomskuet av Europas befolkning.
Panikkreaksjonen fra noen av Europas ledere som nok en gang forstår at de ikke har folket bak seg, lot ikke vente på seg. Allerede mandag sendte lederne for Frankrike, Storbritannia og Canada ut en felles uttalelse der de krever at Israel må kapitulere og stoppe kampene på Gazastripen, samtidig som de truer med å innføre sanksjoner hvis kravet ikke blir oppfylt. Og Norge støtter selvsagt kravet. Det var dog ingen krav om at Hamas umiddelbart frigir gislene slik at krigen, og dermed de siviles lidelser, kan ta slutt øyeblikkelig. Hadde Vesten vært villig til å legge press på Hamas, ville denne krigen ha vært over allerede i oktober 2023. Det var derfor ikke overaskende at Hamas, som misbruker Gazas befolkning som levende skjold, takket dem for støtten.
Vestens holdninger vitner om at de i realiteten slett ikke bryr seg om lidelsene til befolkningen i Gaza eller gislene. I stedet bringer de frem en 500 år gamle blodsanklage om at jøder myrder barn. Siste sådanne kom fra FN og ble spredt av norske medier som VG, og den viste seg senere som ventet å være like falsk som alle dens forgjengere. Det er ingen tvil om at Gazas befolkning lider under krigen som Hamas påtvang dem, men det hjelper ingen å komme med falske påstander. Hvor mange barn som virkelig er blitt drept av NATO og norske piloter i Libya, Irak, Afghanistan og Balkan er det ingen som bryr seg om.
Denne irrasjonelle demoniseringen, presset mot og boikotten av Israel blir ikke initiert av Europas befolkning. At jødehat er blitt stuerent hos noen blir godt dokumentert i to store rapporter som ble utgitt denne måneden. Begge dokumenterer markant vekst i antisemittisme rundt om i verden.
Den første ble utarbeidet av Den internasjonale arbeidsgruppen mot antisemittisme, som omfatter de største jødiske samfunnene i diasporaen (7J): Argentina, Australia, Canada, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og USA. Den andre rapporten ble utført av Israels departement for diaspora-saker og bekjempelse av antisemittisme. Denne gjennomgangen peker spesifikt på regjeringene i Irland, Spania og Sør-Afrika, FN, m. fl., som er ledende innen antisemittisk retorikk når de uttrykker motstand mot israelske handlinger eller politikk. Begge rapportene dokumenterer en alarmerende økning av jødehat:
- Økning i voldelige antisemittiske hendelser verden over
- Økende antall angrep på jødiske institusjoner
- Betydelig opptrapping av jødehat på nett
- Økende tendens til at jøder skjuler sin identitet
- Myndighetenes manglende evne eller vilje til å håndtere effektivt dem som leder an i antisemittisk vold, eller støtter terror mot Israel.
For å forebygge dette må vi begynne med å snakke sant og peke på dem som formidler og nører opp under antisemittismen i vårt samfunn. ESC viser i all sin tydelighet at befolkningen i Europa er med jødene og er positivt innstilt til Israel. Dette står ikke i motsetning til vår støtte til Gazas sivilbefolknings rett til å leve i sikkerhet og fred med sine jødiske naboer. Vi må være på vakt mot folk som snakker om fred, men i praksis fremmer krig ved å støtte terroristene. Jo før vi forstår sammenhengene, desto bedre kan vi forebygge antisemittismen i vårt samfunn.
