Det sies at sannheten er krigens første offer.  Krigens neste offer er folkeretten.  Det er riktig som det understrekes at Russlands militære invasjon i Ukraina og andre handlinger i den forbindelse utgjør brudd på folkerettens normer og prinsipper for mellomstatlig samkvem.  All krigføring har som utgangspunkt at gjeldende rettsorden settes til side, og Russlands angrep på Ukraina er bare det siste blant mange eksempler.

Invasjonen av Ukraina har brakt politikere og medier over hele den vestlige verden i harnisk.  Å invadere et selvstendig land uprovosert og å anerkjenne selvoppnevnte utbryter-republikker som selvstendige stater, er en handling i strid med folkeretten, er budskapet.  Dette er riktig, men skal man ta folkeretten på alvor, må man anvende dette prinsippet konsekvent overfor alle tilfeller av slik krigføring og separatisme.  Vi kan ikke se at dette følges helt konsekvent av det internasjonale samfunn.

Russlands forpliktelser i forhold til folkeretten er ikke forskjellig fra andre lands.  Men vi vil lett kunne finne eksempler på at folkerettens bestemmelser, normer og prinsipper, blant statene til enhver tid fremstilles, anvendes og overholdes i pakt med statenes egne behov.  Vi skal derfor lete lenge etter en konflikt som ender med at partene innrømmer brudd på folkeretten.  Men vi skal ikke lete lenge for å finne konflikter, invasjoner og løsrivelser som slett ikke besvares med internasjonale sanksjoner og troppeforflytninger slik tilfellet er nå.  Vi kan som eksempler se på Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros i 1973 og den påfølgende folkeutskiftningen der, eller vi kan nevne den selvoppnevnte utbryterrepublikken Kosovo som ganske raskt fikk internasjonal anerkjennelse som selvstendig stat med sete i FN.

Situasjonen i Ukraina er heller ikke uten historiske paralleller som det kan trekkes sammenlikninger med.  I 1938 var det etniske tyskere som skulle bringes «heim ins Reich.»  Den gang ble overgrepet akseptert under tvang, og konsekvensene av Vestens politiske ettergivenhet ble katastrofale for hele verden.  Nå reagerer Vesten unisont mot denne formen for brutal ekspansjonisme.  Men gjør de det vedvarende og konsekvent slik folkeretten forutsetter?

Når man både på amerikansk og europeisk side benytter et uvanlig sterkt språk i fordømmelsen av den russiske invasjonen over de internasjonalt anerkjente grensene til en suveren stat, må vi tro at den vestlige verden vil se på enhver tendens til anerkjennelse av nasjonal separatisme og oppsplitting av stater som folkerettslig illegitimt og som det må reageres sterkt på både politisk, diplomatisk og militært.  Men slik er det ikke i praksis.  Storbritannias statsminister Johnson var inne på det da han understreket som et moment i saken at invasjonen i Ukraina skjer i Europa og ikke i et fjerntliggende land, som om det skulle være et poeng i internasjonal rettsorden.

Derfor undres vi over at vi nettopp ikke er i stand til å observere en tilsvarende konsekvent, unison og prinsippfast holdning blant vestlige land og organisasjoner når det gjelder anerkjennelse av og støtte til arabisk separatisme og erklæring av selvstendighet innenfor de internasjonalt anerkjente statsgrensene til staten Israel.  Slik som fredsprosessen mellom de stridende partene i Ukraina var gjenstand for internasjonalt støttede forhandlinger i Minsk, hvor den russisk-talende delen av befolkningen ble møtt med innrømmelser om lokalt selvstyre slik folkeretten anbefaler, ble også den palestinsk-arabiske befolkningen i Gaza, Judea og Samaria gjennom frie forhandlinger innrømmet lokalt selvstyre i Oslo-avtalene.

En iøynefallende forskjell vi kan observere i reaksjonen på folkerettsbrudd, er at mens man ikke har problemer med å gi politisk anerkjennelse og annen støtte til en selvoppnevnt palestinsk utbryter-republikk som kreves opprettet i strid med inngåtte avtaler, så er man tilsynelatende villig til å bringe Europa til randen av krig for å hindre at de selvoppnevnte separatistområdene i Ukraina får anerkjent selvstendighet, og lover strenge straffetiltak mot russisk anerkjennelse og invasjon i landet.

USA, NATO, Norge og EU støtter Ukrainas suverenitet og territorielle integritet innenfor landets internasjonalt anerkjente grenser, men hva mener Europa og Norge om Israels suverenitet og territorielle integritet innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser?  Har man glemt prinsippet i FN-pakten om statenes suverene likhet?  Hvorfor praktiserer man ikke likhet for internasjonal lov?

Dersom folkeretten krever likhet for loven, hvorfor anvendes ikke det samme prinsippet overfor alle land i tilsvarende situasjon?  Vi ser det som naturlig innenfor de normer som folkeretten gir for innrømmelse av selvbestemmelse for verdens nasjoner at de russiske folkegruppene, i likhet med de palestinsk-arabiske, får anledning til å inngå avtaler om dette om de så ønsker.  De nevnte Minsk-avtalene var ment å dekke deres behov for selvbestemmelse slik folkeretten anbefaler, akkurat slik Oslo-avtalene sikrer selvbestemmelse for de palestinske araberne.  Det problematiske i denne saken er den påfallende forskjellsbehandlingen stater og separatister utsettes for når de ikke overholder inngåtte avtaler.  Det rettferdiggjør ikke Russlands atferd, men det setter et spørsmålstegn ved Vestens.

Det er ingen tvil om at den russiske atferden i og omkring Ukraina er i strid med folkerettens normer og prinsipper for mellomstatlig samkvem.  Folkeretten har klare bestemmelser både i FN-pakten og andre internasjonale traktater som gjelder vern om staters suverenitet og integritet.  Da Norge ved inngåelsen av Oslo-avtalene skrev under på avtalene som vitne, tok landet på seg en forpliktelse til å bidra til bl.a. at de avtalte forhandlingene skulle gjennomføres under full folkerettslig ivaretakelse av begge partenes legitime interesser og behov.  Men har vi overholdt denne forpliktelsen?

Vi savner i deres Midtøsten-politikk både fra Norges og EUs side den samme prinsippfaste og kompromissløse holdningen som de i dag forfekter overfor Russland.  Blant rettsstatens grunnprinsipper finner vi kravet om at avtaler skal holdes.  På jurist-latin kalles det Pacta sunt servanda.  Det er vår oppfordring til norske myndigheter at de må konsentrere seg om å overholde alle avtaler og forpliktelser de faktisk har inngått.  Argumentet er det samme som det de selv med stor tyngde og standhaftighet fremfører overfor Russland.  Ryddighet på dette området vil styrke deres argument overfor Russland og svekke Putins mistanke om at deres bekymring for folkeretten er av vikarierende karakter.