Det jødiske folk har siden gjenopprettelsen av staten Israel markert Yom Hazikaron la Shoah vela Gvurah, minnedag for Holocaust og heltemotet, til minne om både utryddelsen og den heroiske oppstanden mot nazismen i Warszawa-ghettoen. Markeringen har siden 1953 vært lagt til den 27. dagen i måneden Nisan, omkring månedsskiftet april/mai. I år faller den på onsdagskvelden, den 23.4.2025 – tom. torsdag 24.4.2025 (umiddelbart etter påske).
I mange land blir minnet om den europeiske jødeutryddelsen markert 27. januar; og i år er det 80 år siden frigjøringen av Auschwitz. Dette er ikke den jødiske minnedagen, men en markering som ble opprettet av FN ved resolusjon 60/7 i 2005. Dagen som ble valgt, markerer Den Røde Armés frigjøring av utryddelsesleiren Auschwitz i 1945. FN har valgt å distansere seg fra jødene ved å lage sin egen minnedag.
Det forskjellige fokuset på disse to minnedagene er neppe tilfeldig, og forskjellen pleier ofte å komme til syne i de minnetalene som politikere over store deler av Europa holder under sine markeringer. I disse talene får vi høre mye om hvilke grusomheter europeerne begikk mot sine jødiske innbyggere. Det vi ikke får høre om, er kildene til dagens jødehat. Vi hører heller ikke om hva europeerne i dag gjør mot disse jødenes etterkommere, som kjemper for livet i Israel omringet av terror. Disse støttes nettopp av internasjonale antisemittiske organisasjoner som FN, WHO og ICC, som kjemper mot staten Israel istedenfor å bekjempe kildene til jødehatbølgen i våre samfunn.
Man må være både blind og døv for sannheten for ikke å innse at de jødene som overlevde både Holocaust og muslimsk forfølgelse – det er de som har vendt tilbake til landet som nettopp europeerne hadde drevet dem ut av for om lag 1900 år siden. På nytt blir jødene utsatt for utryddelsesforsøk ved at man prøver å frarøve dem deres land og identitet til fordel for et såkalt «palestinsk» folk og land som har aldri eksistert.
I år er det andre gang FNs Holocaustdag minnes etter Oktoberpogromen som Hamas utførte på uskyldige jøder utelukkende fordi de er jøder. Dagens terrorister som Hamas har det samme mål som nazistene, å renske verden for jøder slik at kun Holocaustdagen står igjen, uten jøder. Kommer vi å høre taler med tomme ord av folk som er mot nazistene, men moralsk nøytrale til Hamas, og til krigen mot Israel og jødene? Hva hjelper det egentlig da med en FN-minnedag for Holocaust?
Den FNs-årlige minnemarkeringen om Holocaust kommer nok å til bli omtrent som den forrige her i Norge. I fjor ble hoved-talen holdt av utenriksminister Espen Barth Eide som Israel har erklært for person non grata. I morgen blir dagen markert ved at statsminister Jonas Gahr Støre skal representere Norge ved minneseremonien i Auschwitz, nettopp han som nektet å kalle Hamas for en terrororganisasjon. Vi glemmer heller ikke hvem som sto bak og sørget for å hindre Kongen i å kondolere jødene etter oktobermassakren.
Antisemittismen har aldri dreid seg om annet enn falske påstander og konspirasjonsteorier om at jødene har forårsaket all verdens ondskap, fra Svartedauden til dagens angivelige folkemord på araberne i Gaza. Den stadig voksende antisemittismen i vestlige land holdes i dag levende først og fremst gjennom den negative og direkte fiendtlige holdningen overfor jødenes frigjorte nasjonalstat som formidles fra politiske eliter gjennom skattefinansierte massemedier.
Vedvarende uriktig og nedsettende omtale av det jødiske folks nasjonalstat bidrar til å holde ved like og befeste negative holdninger i vårt samfunn. Slike omtaler innbefatter blant annet påstander om at det finnes steder i Israel hvor jøder ikke kan bo og at dersom de gjør det, så er det et hinder for fred. At slike uttalelser dessuten er i strid med FN-paktens formål og prinsipper, gjør ikke saken bedre.
Det hjelper derfor ikke å holde fine taler hver 27. januar eller å vedta handlingsplaner mot antisemittisme, dersom de samme myndighetene gjennom internasjonale fora og nasjonale medier formidler en kritisk og til tider direkte uvennlig holdning til den jødiske staten og dens eksistensielle kamp i en fiendtlig omverden. Påstanden at Israel bedriver folkemord og bevisst dreper barn, er ikke noe som er nedarvet fra middelalderen. Slike utspill og holdninger blir raskt oppfattet og videreformidlet blant vanlige mennesker, som både stoler på og føler en viss lojalitet til myndighetene og til pressen.
Vi må atter en gang minne både statsminister Jonas Gahr Søre og hans utenriksminister Espen Barth Eide om at minnedagen for Holocaust dreier seg om jødene og deres udiskutable rett til landet Israel og til et liv uten forfølgelser. Det er bare i Israel tilintetgjørelsen av jøder ikke vil kunne skje igjen, for nå er de i stand til å forsvare seg mot sine fiender. Det er blitt tydelig demonstrert for oss etter oktobermassakren i 2023. Nå blir de jødiske gislene sluppet ut fra fangenskap i Gaza, én etter én i bytte for hundrevis av terrorister.
Forsøket på å utrydde jødene under Holocaust mislyktes. Det samme kan vi si om Hamas’ forsøk under oktobermassakren i 2023, og om Iran og Hezbollah. Israel er kommet for å bli, og deres kamp for å overleve er mot terrorister, ikke mot sivile i Gaza som terroristene selv misbruker som levende skjold.
Kampen mot Israel er en ondskapsfull kamp der målet er tilintetgjørelse. Vår oppgave må derfor være å stå opp mot ondskapen for å sikre at den ikke gjentar seg. Da er det ikke nok å sørge over de døde jødene. Vi må tvinge sannheten frem i det offentlige rom. Vi må dessuten stå sammen med de levende jødene i Israel og her hjemme i kampen mot det onde, og bruke minnedagen til å minne oss selv om den plikten vi har overfor både jødene og oss selv.
