Det var mange som hevet øyenbrynene da den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, vedtok et forslag om å erklære FN-organet UNRWA som en terrororganisasjon. Ikke uventet reagerte FN og dens generalsekretær Guterres med å frikjenne UNRWA for delaktighet i terrorisme rettet mot Israel, men den fronten er begynt å rakne. I begynnelsen av august innrømmet organisasjonens ledelse at 9 av dens ansatte hadde deltatt i angrepet 7. oktober og var blitt avskjediget. De nevnte ingenting om alle de UNRWA-ansatte som var blitt drept i kampene inne i Israel, og innrømmet heller ikke at deres kontorer, skoler og andre anlegg stadig var i bruk som skjulesteder for Hamas sine operative avdelinger, kommandoposter og lagre for våpen og ammunisjon.
Vi forstår at slike forhold er vanskelig å innrømme for ledelsen i organisasjonen for fred og sikkerhet i verden. Men det er et vel dokumentert og delvis innrømmet faktum at FN i mange tiår, blant annet gjennom virksomheten til UNRWA, har spilt en ledende rolle i verdenssamfunnets bestrebelser på å svekke eksistensvilkårene for den jødiske nasjonen. Det jødiske folk har i dag ikke annet trygt tilholdssted i verden enn den jødiske staten hvor de har anledning til å forsvare sin eksistens som nasjon.
At FN går til frontalangrep på Israel med anklager som var tenkt å rettferdiggjøre løgnene om at det er jødene som begår folkemord, er ikke historisk nytt. De mange anklagene som i år har vært reist mot Israel ved FNs internasjonale domstol i Haag om folkemord, okkupasjon og krigsforbrytelser, snur alle sammen virkeligheten på hodet. Det internasjonale samfunn med FN i spissen, har valgt å bruke alle tilgjengelige fora i FN-organisasjonen til å ramme det ene medlemmet som selv er offer for de forbrytelsene det anklages for. Hvert år vedtar denne organisasjonen flere anklager mot Israel enn mot alle andre stater i verden til sammen. Dette har pågått, ofte med direkte støtte fra Norge, helt siden Sovjetunionen, støttet av sine mange allierte, ble den ledende fienden av Israel i FN-systemet. De var blant de første som anerkjente den nye staten Israel i 1948, men støtten snudde til fiendskap da de skjønte at den nye staten heller ville orientere seg i vestlig retning. Det er paradoksalt at Norge, som et vestlig land, har gjennomgått en tilsvarende holdningsendring.
Det seneste fiendtlige utspillet fra FN i kampen mot Israel skjedde på den offisielle FN-minnedagen for verdens ofre for terror, 21. august, da FN i sin billedutstilling fra verdens terrorhandlinger, unnlot å ta med ofrene for den ekstreme terrorhandlingen som Hamas utførte mot det israelske sivilsamfunnet 7. oktober i fjor. FN unnlot også å nevne massakren på Hebrons jøder som fant sted for nøyaktig 95 år siden (1929), lenge før det «palestinske folk» ble oppfunnet av KGB i 1964. De hadde heller ikke med noen antydninger til den konstante terrorvirksomheten som palestina-araberne har bedrevet mot israelske sivile både før og etter 1948. Vår konklusjon er at FN ikke anser krigen mot det israelske samfunnet som terror. Noe annet kan ikke forklare den groteske utelatelsen.
Dette leder oss tilbake til spørsmålet om hva som egentlig er FNs standpunkt til terror? Vi kan slå fast som dokumentert at FNs ledelse og organisasjonens sentrale og ytre organer ikke deler allment anerkjente definisjoner av terror og terroriserende atferd. Med en innrømmelse som satt langt inne og som bare nølende kom til overflaten etter at overveldende bevis var offentliggjort, kan vi ikke slå fast som sikkert at FN representerer et internasjonalt bolverk mot noen som helst form for terror. Dit hen er vi beklageligvis kommet.
FN formidler selv informasjon gjennom uttalelser fra profilerte ledere. Det dreier seg ikke bare om nedsettende karakteristikker av et FN-medlem, noe som i seg selv er en handling i strid med FN-paktens formål og prinsipper, men om utspill hvor offeret opplever seg uthengt uten mulighet for å komme til orde for å forsvare seg og imøtegå løgner. Dette har i seg selv en terroriserende virkning.
Også norske myndigheter og statsfinansierte medier deltar i denne terroriserende hetsen mot Israel, noe som åpenbart er en medvirkende årsak til at antisemittismen i Norge, akkurat som i verden for øvrig, ikke har vært mer uttalt enn siden Den annen verdenskrig. Det politiske påskuddet at man ønsker å fremme en tostatsløsning, står ikke til troende. Hadde noe slikt vært mulig, burde det gå an å vise til at det på Palestina-arabisk side finnes en organisasjon med personell og ledelse som er villig og i stand til å organisere og forvalte en statsdannelse. Men slike mennesker / ledere med nødvendig makt finnes ikke, og det må myndighetene nødvendigvis være klar over etter som de er godt representert med diplomater i regionen. Araberne har dessuten fått sin egen stat som i dag heter Jordan på 76% av det Palestina- mandatet som var øremerket det jødiske folk. De som krever en tostatsløsning krever egentlig to stater til araberne og én til jødene. Dette er en trestatsløsning som ikke på noen måte innebærer sikkerhet og trygge grenser for den gjenværende miniatyrstaten Israel, noe som ytterligere vil sette jødenes eksistens i fare.
Den pinlige forestillingen vi nylig opplevde da Regjeringen skulle forklare hvorfor norsk diplomatisk personale, akkreditert til Israel, ikke fikk israelsk godkjenning for å være sideakkreditert til «staten Palestina,» avslørte at norske myndigheter ikke alltid klarer å forholde seg til internasjonalt aksepterte regler for diplomatisk samkvem. Vi vil uttrykke et håp om at våre myndigheter snart må få hjelp fra kvalifiserte fagfolk til å komme på riktig side av de konfliktlinjene som nå med stadig større klarhet avtegner seg innenfor verdensorganisasjonen. Arven etter Trygve Lie fortjener det.
