Inkvisisjon som permanent institusjon var en del av kirkens strategi for å hindre at kjetteri og vranglære bredte seg. Kirken forsøkte å hindre dette med tre midler. Først skulle man å overtale og overbevise, det neste nivået var rettslig forfølgelse og straff av dem som ikke lot seg overbevise, og som tredje og siste utvei bruk av militærmakt. Fra Middelalderen og frem mot nyere tid var Inkvisisjonen et aktivt virkemiddel i kampen mot folkelig frigjøring og vitenskapelig og kulturell fremgang i Europa.
Ikke overraskende opplever vi nå at Inkvisisjonen med sitt gamle formål har fått en renessanse, – ikke innenfor Kirken, men i FN som på mange måter synes å tilstrebe en rolle i verdenspolitikken som ikke er helt ulik middelalderkirkens. FN er et internasjonalt forum for debatt og forhandlinger hvor medlemstatene har mulighet til å samordne politikk og felles innsats i tråd med FN-paktens formål og prinsipper som for medlemstatene er en bindende folkerettslig traktat. FN er ikke en verdensmyndighet som vedtar bindende folkerett, slik enkelte synes å tro.
I mai 2021 ble Israel angrepet av Hamas som fra Gazastripen avfyrte mer enn 4300 raketter og granater mot sivile mål i Israel med tap av menneskeliv. Hele denne operasjonen var for Hamas et forspill til noe som senere utspant seg i FNs Menneskerettsråd, UNHRC i Genève. Etter forslag fra Pakistan og med støtte fra medlemmene av Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, ble det fremmet og vedtatt en resolusjon som med henvisning til de nylig avsluttede krigshandlingene krevde opprettelse av en permanent granskningskommisjon, COI, som utelukkende skal granske påståtte forbrytelser begått av Israel.
Formålet med den permanente granskningskommisjonen for Israel er «… å granske i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem og i Israel, alle påståtte brudd på internasjonal humanitærrett og alle påståtte brudd og misbruk av internasjonale menneskerettigheter som ledet opp til og etter 13. april 2021, og alle underliggende årsaker til gjentagne tilfeller av spenning, ustabilitet og forlengelsen av konflikt, inkludert systematisk diskriminering og undertrykkelse basert på nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs identitet.» Ingen vestlige land støttet resolusjonen i UNHRC.
Denne Inkvisisjonen skal samle inn bevis for påståtte forbrytelser, stille gjerningspersoner til ansvar og gi anbefalinger til FNs medlemstater om tiltak de skal gjennomføre for å sikre respekt for internasjonal humanitærrett i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem. Den skal avgi årlige rapporter til Menneskerettsrådet og til FNs Hovedforsamling. Den 23. desember 2021, da saken ble tatt opp i FNs Hovedforsamling, vedtok man der med overveldende flertall, inkludert Norge, å finansiere FNs permanente granskningskommisjons arbeid i 2022, som utelukkende er rettet mot Israel, med 5,5 millioner dollar. FNs Israel-inkvisisjon vil ha 18 fulltidsansatte, hvoriblant den notorisk anti-israelske Navi Pillay fra Sør-Afrika som ble oppnevnt som formann.
Det har reist seg en internasjonal opinion rettet mot denne diskriminerende behandlingen av et enkelt medlemsland i FN. Hele utspillet er i seg selv i strid med FN-paktens formål og prinsipper for mellomstatlig samarbeid, men det forhindrer ikke stater som har en lang historie bak seg med å støtte diskriminerende og fiendtlige uttalelser rettet mot den jødiske staten, inkludert Norge, fra å være med på denne nedverdigende kampanjen. Hva er det som driver dem?
I likhet med det nylige utspillet fra organisasjonen Amnesty International som i en faglig sett hjelpeløst useriøs rapport karakteriserer Israel som en «apartheidstat,» skjer behandlingen av denne saken i FN under innflytelse av en internasjonal bølge av antisemittisme. Dette er et fenomen vi med regelmessighet kan observere i tilknytning til internasjonale kriser hvor det for enkelte oppstår et behov for å avlede oppmerksomhet bort fra eget vanstyre.
Som vi har sagt før, samler venstresidens frontorganisasjoner seg som ofre for en global massepsykose, om noe som de i dypet av sin ideologiske forestillingsverden har som fellesverdi: Jødehatet. Dette er ikke historisk nytt, – vi kan følge fenomenet tilbake til oldtiden: Når makthavere, sosiale eliter og deres organisasjoner trues av kriser, når de føler avmakt og frykter folkelig motstand, peker de på jødene.
Det som krever en nærmere forklaring er hvorfor også norske myndigheter har et behov for å kaste seg på slike kampanjer som i strid med folkerettens tydelige bestemmelser på en diskriminerende måte og med en forfalsket begrunnelse retter seg mot en vennligsinnet stat som vi ikke har noe uoppgjort med? Er det bare for å tekkes de internasjonale mobberne, eller er det noen i systemet vårt som tilfredsstilles når de får være med på å trakassere jøder?
