Det ble tatt ille opp at Simon Wiesenthal-senteret i årets kåring av de 10 verste antisemittene, satte hjelpeorganisasjonen UNRWA på en femteplass, – så vidt slått av den britiske Arbeiderparti-lederen, Jeremy Corbyn, på fjerde. Blant Corbyns mange meritter dette året, var å delta i en minnestund med kransenedleggelse på gravene til arabiske terrorister, inkludert terrorister som deltok i massakren på den israelske olympiatroppen i München i 1972.
UNRWA endte på en fortjent femteplass, ikke minst for sin aktive rolle når det gjelder å støtte terrororganisasjonen Hamas på Gazastripen med opplæring av skolebarn i jødehat. På FN-skolene i Gaza som drives av UNRWA, er det for eksempel ikke tillatt å skrive navnet Israel, og ingen får høre om Holocaust. Elevene får fri for å delta i anti-israelske demonstrasjoner, og lærerne på FN-skolen deltar regelmessig i våpentrening. Under Gaza-krigen i 2014 ble FN-skolene brukt både som våpenlagre og rakettutskytningsramper.
NTB kunne imidlertid nylig rapportere at «UNRWA protesterer på det sterkeste mot påstanden fra Simon Wiesenthal-senteret. – Som FN-organisasjon følger UNRWA til fulle FNs prinsipper og verdier, deriblant å fremme grunnleggende menneskerettigheter. Derfor tar vi sterk avstand fra alle former for rasisme,» heter det i en uttalelse fra UNRWA.
Her har kanskje organisasjonen et poeng, for UNRWA opererer ikke helt på egen hånd. Som andre FN-organer er det medlemstater og myndigheter i det internasjonale samfunn som muliggjør denne virksomheten gjennom rundhåndet finansiering og den politiske oppmuntringen de gir UNRWAs ledelse når de besøker Gaza, og i sine innlegg fra FNs talerstoler.
Det er FNs medlemsland som sørger for bemanningen og de politiske retningslinjene de ansatte i UNRWA skal følge. Det er derfor kanskje litt forståelig at ledelsen i UNRWA ble lei seg over at de ble hengt ut på Simon Wiesenthal-senterets verstingliste, mens aktive pådrivere og sponsorland som f.eks. Norge slipper unna. Den antisemittiske virksomheten har jo vært kjent for de internasjonale sponsorene i mange år uten å ha ført til protester fra deres side.
Et tegn på det nære samarbeidet mellom UNRWA/Hamas og Norge fikk vi demonstrert sist sommer da USAs president Donald Trump erklærte at han ville avslutte støtten til UNRWA og de palestinske flyktningene. Utenriksminister Eriksen Søreide reagerte spontant med å love kompensasjon gjennom økt støtte fra Norge. Utenriksministeren er vel kjent med den anti-israelske virksomheten organisasjonen har gående på Gazastripen og den politiske opplæringen av skolebarn som pågår i de selvstyrte områdene.
Da UNRWA ble organisert som en separat flyktningeorganisasjon for de arabiske flyktningene etter Israels uavhengighetskrig mot de angripende araberstatene, måtte FN lage en spesiell definisjon på en flyktning for å få den til å omfatte de fleste menneskene som faktisk hadde flyktet fra krigshandlingene. Det dreier seg ikke om en rett til juridisk beskyttelse slik som f.eks. Flyktningkonvensjonen og asylretten gir, men om en særskilt og betinget rett til økonomisk og sosial bistand, noe som i praksis har bundet disse menneskene til UNRWAs matkøer gjennom generasjoner.
Fordi det viste seg at svært mange av dem var fremmedarbeidere med kort oppholdstid i landet, besluttet FN å gi denne spesielle statusen til «… personer hvis normale bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948 og som mistet både hjem og levebrød som følge av konflikten i 1948. Palestinske flyktninger og etterkommere etter mannlige palestinske flyktninger, inkludert lovlig adopterte barn, har rett til å bli registrert for å motta tjenester fra UNRWA.»
De menneskene som uten andre rettigheter enn det å kunne motta det nødtørftigste til livets opphold fra UNRWA, innesperret i en falleferdig flyktningeleir gjennom generasjoner, var ikke et lokalt urfolk og etterkommere etter kanaanittene, slik propagandaen forteller. De var og er mennesker fra hele Midtøsten som utover 1900-tallet var blitt tiltrukket til det palestinske området på grunn av det økonomiske oppsvinget som jødenes oppbygging og utvikling av sitt land hadde skapt gjennom flere tiår. Etter Palestina-mandatets sammenbrudd og gjenopprettelsen av staten Israel, strandet disse menneskene i nabolandene uten mulighet til å vende tilbake dit hvor de opprinnelig kom fra.
I dag utnyttes disse hjelpeløse menneskene kynisk av arabiske terroristorganisasjoner både i Gaza og i nabolandene i kampen mot Israel, og UNRWA er blitt et gissel i bekjempelsen av den jødiske staten som finansieres av vestlige land. Så langt er det bare USA som har sagt stopp. I Norge er det i dag ingen politikere som tør ta opp spørsmålet om å avslutte dette nedverdigende spillet. Så lenge det ikke skjer, må også Norge anses som medansvarlig for denne vedvarende tragedien.
