Vi har flere ganger beskrevet hvordan et flertall av medlemstater i FN hvert år på denne tid går til verbale angrep med fordømmelse av den jødiske staten gjennom et tyvetalls resolusjoner i FNs organer.  Til forskjell for andre stater har kritikken av Israel faste poster på dagsorden i FN hvor flertallet, ledet av medlemmene i Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, med fast støtte fra EU-landene og Norge, hvert år gjentar de mest groteske anklager mot Israel.

Hverken i Norge eller i EU oppfattes dette i seg selv som en forskjellsbehandling.  I Norge er det Utenriksdepartementet (i folkerettslige spørsmål sammen med Justisdepartementet) som har det konstitusjonelle ansvaret for å ivareta Norges interesser overfor utlandet.  For øvrig er det Stortingets Utenriks- og forsvarskomité som foretar den parlamentariske overvåkningen av utenrikspolitikken på grunnlag av redegjørelser fra departementene.

Vi har ikke inntrykk av at Stortingets opptatthet av utenrikspolitiske spørsmål er av en art som legger press på Regjeringen.  Som vi har sett i senere tids opprydding i forvaltningens forhold til EØS-reglene, skal det mye til før Stortinget setter spørsmålstegn ved Regjeringens politikk overfor utlandet.  Men dette gjelder ikke bare forvaltningens mangelfulle kompetanse i EU og EØS-retten.  Det gjelder i minst like stor grad i forhold til FN og folkeretten.

Mest iøynefallende avtegner dette fraværet av kompetanse seg i den feilaktige forståelsen vi registrerer i utenriksforvaltningen av folkerettslige spørsmål knyttet til den arabisk-israelske konflikten og forsøkene på å komme frem til en varig fredsløsning der.  Vi øynet et lite håp på 1990-tallet da norske myndigheter opptrådte som formidlere av diplomatisk kontakt mellom Israel og palestinske organisasjoner, og det endog ble inngått konkrete avtaler om en fredsprosess som skulle lede frem til lokalt selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen.

Oslo-avtalene var unike idet de ikke bare anerkjente en palestinsk forhandlingsmotpart, men særskilt fordi de både de facto og de jure anerkjente Israels status, rett og myndighet til å inngå en avtale med sin motpart om overføring av forvaltningsmyndighet og andre forutsetninger for å utøve lokalt selvstyre til Den palestinske selvstyremyndigheten.

Blant de tema partene ble enige om å gjøre til gjenstand for forhandlinger var spørsmål knyttet til slike ting som valg, grenser, sikkerhet, Jerusalems status og flyktningespørsmålet.  De ble også i avtales form enige om hvordan de aktuelle territoriene skulle forvaltes i påvente av en endelig avtale om selvstyret.  Blant annet skrev de under på at et stort geografisk område, kalt Område C, skulle forvaltes av staten Israel under israelsk lovgivning, men også at dette området, eller deler av det gradvis etter avtale skulle kunne overføres til palestinsk jurisdiksjon.

Denne ordningen, som i folkerettslig litteratur har vært omtalt som et spesialtilfelle, «lex specialis,» var, foruten å være noe nytt i internasjonal rett, også unik idet avtalen om det ble påtegnet av internasjonale vitner, blant dem Norge.  Norge stilte seg med andre ord som garantist, sammen med USA, Russland, Egypt, Jordan og EU for seriøsiteten og lovligheten av dette avtaleverket.  Et viktig poeng som Oslo-avtalene fremhever er at de inngår i gjennomføringen av Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 og 338 som er FNs anbefalinger til en forhandlet fredsløsning.  Norge stilte seg fremst i rekken av land som støttet opp om denne fredsprosessen både politisk og økonomisk.  Norge som fredsmekler spilte en konstruktiv rolle, så lenge det varte.

I senere tid har vi imidlertid kunnet konstatere at man fra norsk side ikke lenger fremholder Oslo-avtalene og Oslo-prosessen som veien til fred mellom Israel og den palestinske part.  Så sent som i oktober 2019 ble vi fra det norske Utenriksdepartementet presentert for et oppdatert utenrikspolitisk standpunkt til konflikten som har fokus på forhandlingene som er et klart avvik fra Oslo-avtalene.  Kritiske elementer i dette dokumentet har vært uttalt fra en rekke norske utenriksministre, men det vi særlig merker oss er at fredsprosessen basert på Oslo-avtalene ikke lenger fremheves av Utenriksdepartementet.  Nå konsentrerer man seg sammen med EU om en såkalt «tostatsløsning» som ikke er hjemlet i Oslo-avtalene.

Vi merker dette på en tydelig måte også i utenriksministerens hyppige uttalelser i Stortinget hvor hun stadig fremhever og legger vekt på slike utsagn som at: «… Regjeringen anser de israelske bosetningene på okkupert område som folkerettsstridige og et hinder for en fremforhandlet to-statsløsning. Den norske holdningen ligger fast og er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, senest i resolusjon 2334 (2016), og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag.»

Også departementets policy-notat: «Israel/Palestina: En forhandlet to-statsløsning,» problematiserer forhandlingstemaet med utsagn som at «Norge mener at israelske bosettinger er ulovlige iht. folkeretten, og at de utgjør et hinder for fred.»  Dersom dette hadde vært en sann og holdbar fremstilling av folkeretten, noe som USAs regjering nylig har avvist, ville det ikke ha vært mulig på lovlig måte i henhold til folkeretten å inngå Oslo 2-avtalen, hvor bosettingene (og ikke deres lovlighet) er et spørsmål som skal gjøres til gjenstand for forhandlinger.

Rent bortsett fra at det ikke noe sted i folkeretten settes begrensning for hvor det kan bo jøder, var derfor de jødiske bosettingene i Judea og Samaria ikke ansett av Norge for å være ulovlige og i strid med folkeretten da Oslo-avtalene ble inngått.  Hadde de det vært, skulle deres tilstedeværelse i så fall ikke kunnet bli et forhandlingsspørsmål, men noe som uten videre måtte fjernes.  Norsk Midtøsten-politikk har derfor fremdeles behov for en grundig opprydding, i likhet med politikken i NAV.