I sitt hovedinnlegg i møtet i september i giverlandsgruppa for de palestinske områdene, AHLC, innledet utenriksminister Eriksen Søreide med å erklære at «… med en sterk politisk forpliktelse fra alle i dette rommet og det internasjonale samfunn, kan vi realisere tostatsløsningen.» Hun fortsatte med å beskrive den palestinske økonomien og humanitære situasjonen, især på Gazastripen, som en vedvarende katastrofe.
Det er ingen tvil om at befolkningen i de selvstyrte områdene lider under et forferdelig vanstyre. Det har vært kjent gjennom årtier at de palestinske selvstyremyndighetene både i Gaza og andre steder er tvers igjennom korrupte og misbruker de bistandsmidlene de får til egen personlig vinning og til terror og krigføring mot Israel. Bare det siste året har det israelske forsvaret ødelagt 15 angrepstuneller som Hamas har brukt bistandsmidler til å bygge under grensen mot Israel. Dette har vært mulig nettopp fordi Norge og andre giverland har vært rause med den humanitære bistanden til Gaza og derved har skaffet og frigjort materiell og midler til tuneller og andre terrortiltak.
Vi forstår utenriksministerens behov for å holde liv i tanken om tostatsløsningen. Men det var ikke en tostatsløsning som lå til grunn for Oslo-avtalene, og det var heller ikke en tostatsløsning som var det opprinnelige målet for engasjementet for å lede giverlandsgruppa. Utviklingen de siste 25 år har fanget Norge i et dilemma som virker uløselig på annen måte enn gjennom forhandlinger om en fredsavtale mellom «to stater, Israel og Palestina, som lever side om side innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser,» slik det heter i Regjeringens egen fremstilling. Dette var tanker som kom til utpå 2000-tallet etter at forhandlingene mellom Israel og PLO om utvidet selvstyre for palestinerne hadde kjørt seg grundig fast fordi PLO ikke var villig til å oppgi terror og politisk oppvigleri som middel for å ødelegge den jødiske staten.
For Oslo-prosessen er derfor tostatsløsningen feil fokus. I stedet for å bistå de palestinske selvstyremyndighetene med å utvikle økomimisk bærekraftige og demokratiske Palestina-arabiske lokalsamfunn, blander man seg inn i PLOs politiske visjoner og satser kategorisk på en løsning som det ikke finnes reelt grunnlag for å feste forhåpninger til. I mer enn 25 år har de palestinske selvstyremyndighetene og Hamas ført en politikk som nettopp ikke har som mål å opprette en fredelig palestinsk stat side om side med den jødiske. Gjennom hele denne perioden har både PLO og Hamas gjort det motsatte av det som er nødvendig for å skape den fredsånd og gjensidige anerkjennelse og tillit som er nødvendig for at to stater skal kunne leve side om side i fred og sikkerhet.
Det palestinske skoleverket har i alle disse årene laget skolebøker og undervisningsmateriell som uttrykkelig avviser enhver tanke på fredelig sameksistens med Israel. Lærebøkene flommer over av hatefulle og uforsonlige fremstillinger av Israel og jødene. Til tross for at dette har vært påpekt utallige ganger, har problemet blitt stadig verre med årene. Generasjoner av Palestina-arabere er opplært til jødehat, hyllest av terrorister som «helter» og kamp mot Israel.
Dette er stemninger som i dag nærmest er enerådende i de palestinske områdene, som daglig propageres gjennom massemediene og som det vil ta svært lang tid å fjerne, om det i det hele tatt skulle være mulig. De palestinske selvstyremyndighetene har med støtte bl.a. fra Norge etablert en løgnindustri i sine medier som fullstendig hjernevasker deres innbyggere. Selv organisasjoner på venstresiden innrømmer nå at det er de palestinske myndighetene som brutalt terroriserer egne innbyggere som opponerer mot politikken deres. Ikke noen nyere statsdannelse har hatt bedre materielle forutsetninger for å lykkes og ikke noe sted i verden har mislykketheten vært mer åpenbart selvforskyldt enn i de palestinske selvstyreområdene, og det har ingenting med «okkupasjon» å gjøre.
Det finnes ikke tegn til at disse korrupte og brutale «myndighetene» som undertrykker og fører terrorkrig mot sin egen befolkning har til hensikt å lede en statsdannelse som vil være i stand til å oppfylle de forpliktelser som FN-pakten og den øvrige folkeretten stiller til en stat. Likevel arbeides det i Norge og andre europeiske land intenst for å overbevise oss om at nettopp det er tilfellet og at vi må anerkjenne en palestinsk stat enten forhandlingene om den er gjennomført eller ikke. Vi tør minne om at FN setter to vilkår for å godta en stat som medlem, nemlig at den er fredselskende og at den er i stand til å oppfylle FN-paktens forpliktelser.
Vi må spørre hva det er Arbeiderpartiets statsministerkandidat bygger på når han erklærer at «… palestinerne er i stand til å styre egen stat«? Er det alle bruddene på avtaler med Israel? Et det hyllesten av terrorister? Er det bruken av norske bistandspenger til å lønne terrorister? Er det oppfordringene i skolebøkene om å «frigjøre Palestina fra elven til havet,» eller er det opplæringen gjennom barne-tv av små barn til å drepe jøder?
Vi tror ikke at omsorgen for palestinske terrorister har noe å gjøre med ønsket om å opprette en palestinsk stat. Vi er for lengst kommet til den konklusjon at denne meningsløse politikken med bevilgning av milliarder til finansiering av korrupsjon og terror, er en etterlevning etter den gamle europeiske aversjonen mot alt som er jødisk. Vi tror ikke at Regjeringen er ukjent med hva pengene brukes til. Så sent som i oktober hadde Utenriksdepartementet besøk av en israelsk ekspert som nok en gang kunne fortelle den foruroligende sannheten. Det samme skjedde for ti år siden uten at det fikk noen merkbar virkning. Vi opplyste Stortinget om det for 15 år siden. I mellomtiden har vi fått en handlingsplan mot antisemittisme. Trenger vi også en handlingsplan mot offentlig bistand til tvilsomme regimer?
Det er mange som gjerne skulle se en fredelig tostatsløsning ta form. Men den må bygge på klare forutsetninger som i dag ikke finnes. Det Norge gjør gjennom sin ukritiske og misforståtte bistandsvirksomhet er i virkeligheten å skyve denne muligheten lenger inn i fremtiden. Er det ikke på tide at Norge fokuserer på å bekjempe terror heller enn å bistå dens utøvere med direkte eller indirekte finansiering?
