En sak som i mars ble grundig fortiet av norske medier, var at EUs utenrikskommisar og visepresident i Europakommisjonen, den spanske sosialisten Josep Borrell, etter en telefonsamtale med Israels utenriksminister, Eli Cohen, ble erklært uønsket i Israel. Årsaken til konflikten var en artikkel Borrell hadde publisert hvor han likestilte arabiske terrorangrep med israelske selvforsvarstiltak og israelske ofre med drepte terrorister. Ekstremismen vokser på begge sider, skrev han.
Og han fortsatte: «Israelske militære operasjoner forårsaker ofte sivile palestinske døde, ofte uten effektiv ansvarliggjøring. Ulovlige bosettinger ekspanderer på okkupert land og den skjøre status quo vedrørende hellige steder undergraves. Mens israelerne kan støtte seg på en sterk stat og armé, har palestinere ingen slik mulighet. Denne veldige ulikheten i evne til å kontrollere ens egen skjebne er synlig ved enhver veisperring. Alle disse fakta er hindre for fred.»
Utenriksminister Cohen kritiserte Borrell for hans sammenlikninger, fordømte hans fremstilling og understreket at «det ikke finnes grunnlag for sammenlikninger og det å skape en balanse mellom israelske ofre for terror og palestinske terrorister som støttes av de palestinske selvstyremyndighetene.» Han ba også Borrell om å sørge for at EU avstår fra å blande seg inn i interne politiske saker i Israel, med henvisning til den pågående debatten om rettsreform i Israel. Samtalen munnet ut i en klar beskjed til EU-lederen om at han var å anse som uønsket som gjest i Israel.
I bakgrunnen for opptrinnet finner vi også at Borrell til sitt forsvar fikk arrangert en plenumsdebatt i Europaparlamentet i Strasbourg under tittelen «Forringelse av demokratiet i Israel og konsekvensene for de okkuperte territoriene.» Her brukte Borrell mye tid på å forklare at hans kritikk av Israel skjedde på vegne av hele EU og at det var urimelig å skylde på ham. Han unnlot å nevne at i artikkelen han hadde publisert var det nettopp han som formulerte kritikken. Hans fremtreden i debatten fremstår som sutrende og nærmest ynkelig og forurettet. Andre deltakere i debatten avslørte den grunnleggende kunnskapsmangelen EUs Midtøsten-politikk i dag er preget av.
EUs «utenriksminister» har siden anstrengt seg for å gjenopprette forholdet til Israel og organiserte nylig et samarbeidsmøte hvor EU og Israel drøfter felles prosjekter og hvor man ser for seg et fremtidig «toppmøte» med Borrell i Israel. De harde utfallene mot den jødiske staten som kom under debatten i Europaparlamentet, karakteriserer han nå som et uttrykk for «tøff kjærlighet.» Vi ser imidlertid ingen grunn til å tro at denne «kjærligheten» vil være annet enn dødbringende for Israel dersom man ikke er på vakt overfor EUs nære forhold til organisasjoner som er tilknyttet kjente terrorgrupper.
EU holder fast ved den politikken som ble meislet ut for mer enn 40 år siden og hvor Borrell selv betegner Øst-Jerusalem, Judea og Samaria som «okkuperte palestinske territorier» og hvor «bosettinger er ulovlige etter folkeretten og hvor deres utvidelse må stoppes i likhet med utkastelse av palestinere og riving av deres hjem, hvor den israelske regjering seriøst må møte volden fra ekstremistiske bosettere og holde de skyldige ansvarlig.»
Men denne politikken har ikke grunnlag i folkeretten. Den var et resultat av at arabiske terrorister og OPEC tvang EEC til å godta deres vilkår for å unngå fortsatt terror mot europeiske mål og kostbar olje-embargo. Vi ser av debatten i Strasbourg at ingenting er forandret i europeisk Midtøsten-politikk. Fordi Norge har tilpasset seg EU også på dette området, er det også blitt norsk Midtøsten-politikk, slik flere utenriksministre har forklart det overfor Stortinget.
Det er lett å forstå at israelske myndigheter i dagens situasjon ikke ønsker å svekke den diplomatiske forbindelsen med EU. Landet har betydelige økonomiske forbindelser med Europa og har et ansvar for å holde et godt forhold til en stor jødisk befolkningsgruppe som fremdeles bor i europeiske land. Men Israel kan ikke, slik den siste kontroversen har avslørt, fortsette med å la seg påvirke av gammel og feilslått europeisk politikk, hva enten det gjelder en «tostatsløsning» eller andre eksempler på europeisk virksomhet i regionen som svekker Israels sikkerhet, så som EUs pågående finansiering av ulovlig byggevirksomhet og grupper med tilknytning til terrorisme.
Når imidlertid EUs øverste ledelse fastholder sin feilslåtte politikk og nekter å innse at det nåværende lederskapet for de palestinske selvstyremyndighetene aldri vil kunne utgjøre en seriøs statsledelse, må Israel være på vakt mot både mot det terroristene planlegger og foretar seg, og mot det deres europeiske støttespillere bidrar med. Det er ingenting i europeisk Midtøsten-politikk i dag som peker frem mot en fredelig utvikling.
