En ny holdningsundersøkelse i seks europeiske land bekrefter at jevnt over er hver fjerde europeer bærer av antisemittiske stereotypier og vrangforestillinger. Man registrerer en bedring i Øst-Europa, mens man i Vest-Europa fortsatt finner et høyt nivå. Funnene er ikke ulike de som fremkom i HL-senterets undersøkelse i Norge i fjor. Vi er ikke overrasket over disse funnene. Befolkningen utsettes nesten daglig for en strøm av negativt ladete «nyheter» og «kommentarer» i riksmediene som de aller fleste her i landet har som sine eneste kilder til politisk informasjon. Norge er på mange måter et mediestyrt samfunn.
Mediene har gjennom årtier hatt et særskilt fokus på Israel som er blitt landet det aldri kommer en god nyhet fra. Alt dreier seg om problemene der. Dette gjør noe med vanlige folks oppfatning, – det må jo være noe i alt det negative som rapporteres. Så når HL-senteret i sine undersøkelser formulerer spørsmål som i sin sammenheng også virker ledende, er det ikke uventet at fire av ti nordmenn synes at israelerne behandler palestina-arabere slik nazistene behandlet jødene. Det blir jo en slags naturlig konklusjon på alt man har hørt i Dagsrevyen.
Myndighetene er heller ikke fraværende i denne utviklingen. De bidrar mer enn hva TV og aviser forteller. Når det nesten daglig over mange år berettes om døde mennesker, terrorhandlinger og militære aksjoner som fører til drepte palestina-arabere og demonstrasjoner på begge sider som skaper støy og gateslag, dannes det over tid et generelt inntrykk hos folk av at det kanskje er best å være litt reservert overfor disse israelerne som det stadig er noe bråk med.
Vi får ikke høre i norske riksmedier om det daglige oppvigleriet i arabiske medier som får ungdommer til å væpne seg og delta i aksjoner og kamper mot det israelske sivilsamfunnet. Det har aldri forekommet at norske medier har formidlet de talene til «president» Mahmoud Abbas og hans nærmeste som renner over av jødehat og fornektelse av jødisk historie i landet og avvisning av den jødiske statens rett til å eksistere, til og med i samarbeid med FN, uten at Norge ba om ordet. Norske medier forteller hva som skjer når israelsk politi blir nødt til å gripe inn for å gjenopprette orden og levelige forhold for den israelske befolkningen, men de forteller ingenting om at Oslo-avtalene og den «fredsprosessen» de medførte var et bevisst falskneri fra arabernes side for å få forflyttet sine terror-organisasjoner fra Tunis til Israel, hvor de siden har operert for å oppfylle helt andre mål.
Europeiske og norske myndigheter er godt informert og fullt klar over at de mediene de holder i live med «pressestøtte» ikke forteller hele sannheten om den arabisk-israelske konflikten. Det gjør de ikke selv heller. Når europeiske og norske myndigheter gjennom mange år har fått tilsendt skriftlig informasjon om at deres støtte til «fredsprosessen» kanaliseres videre til medlemmer av grupper som både i Europa og Amerika er klassifisert som terror-organisasjoner, reagerer de ikke, til tross for at informasjon om dette faktum er tilgjengelig fra åpne kilder. Når informasjonen kommer fra den israelske regjeringen krever de kildeopplysninger som de vet at de aldri vil få. De velger å fortsette å finansiere terrorisme til tross for at de har sluttet seg til en rekke internasjonale konvensjoner og erklæringer som pålegger dem å hindre slik finansiering. Dette er en del av skandalen.
Årsaken til at myndighetene nekter å ta til seg den dokumentasjonen de har fått og avslutte finansieringen av organisert terrorvirksomhet mot Israel, er omfanget av den skandalen de har gjort seg skyldige i og de politisk utålelige konsekvensene av hva de har latt seg bruke til. Det samme gjelder de frivillige organisasjonene i den såkalte «fredsindustrien» i Norge og Europa som gjennom årtier har innkassert milliardbeløp for sin innsats i terrorkrigen mot Israel.
Det er derfor ingen grunn til å forvente at verken myndigheter eller organisasjoner i Norge offentlig vil innrømme eller forsøke å rette opp noe av den skaden de har forvoldt og de tusentalls menneskeliv «Oslo-krigen» har kostet. Derfor vil heller ikke de virkningene dette har hatt på opinionsdannelsen omkring Israel i Norge komme til å endre seg. Det vedvarende medietrykket som forsterkes av et svært ensidig korps av kommentatorer som hyppig uttaler seg uten at den annen side får komme til orde, vil fortsatt være med og bidra til at antisemittiske vrangforestillinger holdes levende i det norske samfunn.
