Shabbat shalom alle sammen,
Enda en vakker 17. mai dag er bak oss. Små og store pyntet vi vårt land med et vakkert teppe av mennesker som hyllet frihet og selvstendighet, og sammen viste vi takknemlighet for alt hva Gud har velsignet dette landet med. Dette er ingen selvfølgelighet i dagens Europa som drukner i gjeld, arbeidsløshet, udugelig lederskap og en usikker fremtid. Atter en gang kan vi minne oss selv om at vi har et land som er velsignet.
Vi ønsker Norge fortsatt mye velsignelse og fremgang i årene som kommer.
Fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Europa gjenoppvekker tradisjoner
For et år siden beskrev vi hvordan Vesten hindrer fred ved å trakassere jødene. Det er en gammel og lett gjenkjennelig tradisjon i mange europeiske land å oppvigle til pogromer mot jødene når problemene vokser til et punkt hvor de truer med å avsløre lederskapets udugelighet og feilslåtte politikk. I dag har man søkt å kamuflere det gamle jødehatet ved å erstatte ”jøden” med hans hjemland Israel, men ellers er alt ved det gamle: Selvrettferdigheten, feigheten, diskrimineringen og den onde hensikt. Vi har sett symptomene helt siden finanskrisen satte inn for 3-4 år siden, og de har vært svært tydelige gjennom det siste året, ‒ også i Norge.
Presidentvalget i Frankrike gikk som forventet. Akkurat som i Hellas snudde velgerne ryggen til politiske ledere som de med rette anser å være ansvarlige for et vanstyre som brakte deres hjemland og hele det katolske Europa til konkursens rand. I begge landene ser vi en bevegelse i velgermassen både mot venstre og høyre, ‒ ut mot de ekstreme politiske fløyer. Akkurat slik har vi sett utviklingen også tidligere når desillusjonerte mennesker har mistet levebrødet og lederskapet nektet å ta ansvar for det de har vært med på, men heller valgte å forsterke propagandaen mot Israels folk. Folk er raske til å oppfatte at dersom det er Israel som er Europas problem, da er det helt andre politikere som må inn i førersetet.
Den jødiske filosof, Walter Benjamin, sa en gang at «hver eneste fascisme er en indikasjon på en mislykket revolusjon.» Det er nettopp det vi ser resultatet av i Europa i dag. Den politiske konstruksjonen EU som endelig skulle gjøre slutt på Europas mange kroniske sykdommer og splittelser, har feilet og har i stedet fremhevet og forsterket problemene, og tilsynelatende gjort dem uløselige. Europas ”nord-sør-problem” som ble forklart av sosiologen Max Weber allerede for 108 år siden i boken Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, har forståelig nok ikke latt seg løse av europeisk unionspolitikk og sentralstyring som har som forutsetning at det flerkulturelle kun er et fargerikt ytre som ikke har betydning for menneskers atferd.
I land som Frankrike, Ungarn og Hellas ser vi en tiltakende fremvekst av ytterliggående politiske bevegelser som i sine ytringer ofte skiller seg lite fra sine forgjengere på 1920-tallet som skapte verdenskatastrofer ti år senere. Det mest foruroligende er imidlertid at erkjennelsen av hva som skjer på det politiske makro-nivået synes å være helt fraværende hos det europeiske lederskap.
Mens de politiske fasadene styrtet sammen i Hellas for noen dager siden, kom EUs utenriksministre sammen ‒ for å hjelpe Hellas? Nei, for å kritisere Israel! Etter å ha forsikret PLO, Fatah, Hamas og opposisjonelle grupper i Israel om fortsatt økonomisk støtte fra de konkursrammede europeerne, har EUs Ministerråd forfattet et anklageskriv som er sensasjonelt i sin mangel på balanse, saklighet, fakta og konsekvensetikk og legger skylden for manglene i fredsprosessen, ytringsfriheten og menneskerettighetene på jødenes hjemland. Kanskje for å imøtekomme europeiske ekstremister på begge ytterfløyer, publiserte EUs Ministerråd sine anklager på Israels nasjonaldag.
Israels uvanlig skarpe reaksjon på de usanne påstandene fra EU vitner om sakens alvor:
”Konklusjonene fra EUs Utenriksministerråd vedrørende fredsprosessen i Midtøsten inkluderer en lang liste med påstander og kritikk som baserer seg på en ufullstendig, partisk og ensidig fremstilling av realitetene på bakken. En slik offentlig presentasjon bidrar ikke til å fremme prosessen.
Israel er opptatt av den palestinske befolknings velferd og handler i overensstemmelse med alle relevante internasjonale konvensjoner. …”
EU anklager Israel for ikke å ha imøtekommet PLOs mange brudd på Oslo-avtalene ved å etterkomme deres krav om å få overta også de områdene (C-områdene) som etter Oslo-avtalene skulle forbli under israelsk kontroll i påvente av sluttforhandlinger. Dersom EU seriøst mener at Oslo-avtalene ikke lenger skal gjelde, bør de i anstendighetens navn også skrinlegge resten av ”fredsprosessen” som bygger på Oslo-avtalene og ikke late som om den bare var ment å forplikte Israel.
Det er jødene og Israel som helt fra 1937 har gått inn for en tostatsløsning. Det er den arabiske part som i samme tidsrom har motsatt seg den. Når EU i dag legger skylden for konflikten på den jødiske part, blir vi stadig mer overbevist om at dette gjør EU for å avlede oppmerksomhet fra sin egen feilslåtte politikk, og på den måten å vende folkets vrede mot Israels folk, jødene, slik deres forfedre har gjort det i århundrer før dem.
Men EUs Ministerråd er fullt klar over at det som hindrer en fredsløsning er at den arabiske part nekter å forhandle med den jødiske staten Israel. Nylig annonserte Det palestinske journalistforbundet at enhver journalist som våget å møte en israelsk kollega ville bli ekskludert fra forbundet, og kanskje til og med fra jobben, for å begå «normalisering» med Israel.
Også her hjemme har mediene kastet seg på den nye offensiven. Forleden kunne NRK informere oss om en undersøkelse foretatt av BBC som plasserer Israel sammen med Nord-Korea i folks bevissthet. Bare Pakistan og Iran er dårligere likt, ifølge BBC. Man har naturligvis også fått med seg hvilke land som er best likt i verden, nemlig Japan, Tyskland, Canada, Storbritannia og Kina. Det som forbauser oss er ikke lenger at BBC driver med denne formen for billig propaganda, ‒ det har BBC gjort i mange år. Det alvorlige er at det bare er denne delen av den europeiske kampanjen mot Israel at NRK finner det hensiktsmessig å omtale, og da helt uten å evaluere undersøkelsen og opplysningene i noen sammenheng.
Selv om Israel ikke er uten støtte fra de mest siviliserte landene i EU, må vi konstatere at utviklingen er inne i en urovekkende trend. Samtidig som Europa viser tegn på indre oppløsning og desperasjon, skjer det motsatte i Israel. Den nye samlingsregjeringen er et resultat, ikke bare av et dyktig politisk spill fra statsminister Netanyahus side, men også av en voksende erkjennelse i den israelske befolkningen av at de mange krisene i verden, som samtidig gir seg utslag både i de arabiske nabolandene og i Vesten, har i seg et faresignal som alle jøder i verden av erfaring vet at de må ta alvorlig.
Det er ingen grunn til å utelukke at den arabiske verden og Europa kan finne det opportunt å gå i allianse for å bekjempe jødene og Israel mer konkret. Det har skjedd før under forhold som vi begynner å kjenne igjen i dagens hendelser.
Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, har derimot styrket sin posisjon i Israel, og hans regjering har aldri vært så populær som nå. Selv Time Magazine, som ikke hører med blant Israels nærmeste venner, har viet sin forside til Netanyahu, som de anser å være en av de mest betydningsfulle ledere i dag. Støtten til hans regjering kommer også av den forsiktige og ansvarlige politikken Israel er styrt med og som gjør at landets økonomi, som den eneste i Midtøsten, er solid og i fremgang, i motsetning til den katastrofale tilstanden i eurosonen.
Vi må være forberedt på at den forskjellen hos enkelte også kan avle misunnelse og hat, og at det kan påvirke politikken deres. Men det vi først og fremst ser i Israel i dag er et eksempel på det samhold i en krisetid som det jødiske folk har lært å praktisere for å kunne overleve i en fiendtlig verden.
