Et av ytringsfrihetens goder er at vi til enhver tid kan holde oss orientert om hva våre fiender har fore.  Det gjelder ikke bare ytre fiender, men også de interne og mindre synlige som bidrar til å gjøre tilværelsen sur for landets minoriteter.  Nylig ble vi derfor orientert om at Kirken igjen har samlet sine tropper til den årlige hatfesten «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.»

Et iøynefallende formål vi kan ekstrahere fra dette arrangementets program og virksomhet er en meget bevisst utnyttelse av palestina-arabiske innbyggeres mange problemer til å skape politisk og annen misstemning rettet mot den jødiske staten Israel.  Arrangementet fremstår i sin helhet som et lett kamuflert forsøk på å fremstille Israel som en illegitim forbryterstat som knapt gjør annet enn å handle på tvers av folkeretten.

Det hele dreier seg om et vedvarende sett av utspekulerte medieoppslag med ondskapsfulle påstander om Israel hvor den angrepne part ikke får komme til orde.  Det skal ikke mye innsikt til å forstå at slik organisert og vedvarende virksomhet skaper og vedlikeholder antisemittiske holdninger blant dem som arrangementet retter seg mot.  Når mange reagerer på Kirkeukas hatefulle løgner, beklager man «ordbruken» hvor de hadde hevdet at «palestinerne lever med daglige korsfestelser.»  Men beklagelsen er ikke troverdig og problemet gjelder langt mer enn ordbruken.  Ordbruken avslører tankevirksomheten og formålet.

Det innrømmes ikke fra de kirkelige arrangørenes side at hele arrangementet er bygget opp på mange slike løgner.  Og de forteller slett ikke at de «daglige korsfestelsene» palestinerne tvinges til å leve med, er den forfølgelsen, arrestasjonene, torturen og henrettelsene som palestinerne opplever i deres egne selvstyrte områder.  Kirken forteller ikke om den voksende palestinske opposisjonen og demonstrasjonene mot de palestinske selvstyremyndighetene som følge av drapene på opposisjonelle og den terroren PLO retter mot sin egen befolkning.  Hele Kirkeuka er rettet inn mot å tilsløre sannheten i de selvstyrte områdene, og skylden for overgrepene legges på Israel.

Vi oppfordrer Kirkeuka til å fortelle sine tilhengere om palestineren Nizar Banat som så sent som 24 juni i år ble arrestert og slått i hjel av sikkerhetsstyrkene til Mahmoud Abbas i Hebron.  De bør fortelle at dette ikke var en isolert hendelse, men at den er typisk for hva opposisjonelle palestinere opplever i de områdene som ikke ligger under israelsk kontroll.  Kirkeuka bør intervjue de tusener av palestinere som til tross for truslene om represalier samler seg i gatene for å demonstrere mot den grove undertrykkelsen de utsettes for av selvstyremyndighetene.

De bør også fortelle sine menigheter om de truslene og bestikkelsene som terrorgrupper retter mot arabere i Israel og som får noen av dem til å angripe israelere.  Og ikke minst bør Kirkeuka rette sine tilhengeres oppmerksomhet mot den europeiske og norske finansieringen av denne terroren som skjer via tilskudd til frivillige organisasjoner som er aktive både i området og i Kirkeuka.

Men de er ikke opptatt av å få frem sannheten om de palestina-arabiske lidelsene.  De klarer ikke å skjule at de er ute etter å stille jødene i et mest mulig dårlig lys.  De som blant dem kanskje har lengst erfaring i akkurat det, er biskopene Sommerfeldt og Fykse Tveit.  Et arrangement i Kirkeuka som arrangørene ikke har lagt ut for offentligheten, var Sommerfeldts forelesning om «kristensionistene» i Glemmen kirke den 20. september.  Hva han mener om kristne sionister er imidlertid kjent fra hans foredrag for bispekollegiet og deres uttalelse om dette som er offentliggjort.

Det er ikke noe teologisk fordekt over kristne mennesker som støtter staten Israel og det jødiske folks bestrebelser på å bygge sin egen stat i det bibelske kjerneområdet i Midtøsten i tråd med de bibelske løftene og profetiene.  De stiller seg ikke annerledes til dette spørsmålet enn de jødene som mot en bakgrunn av pogromer og voksende antisemittisme i 1897 samlet seg for å gi tilslutning til sionismens formål om å gjenopprette et selvstendig jødisk samfunn i Landet Israel.  Det landet hadde europeerne en gang hadde tatt fra dem, men jødene hadde aldri gitt avkall på det.   Senere fikk det jødiske folk av det internasjonale samfunn anerkjent sin historiske rett til landet og de fikk det tilbake for å gjenopprette sitt hjemland der.  Det finnes intet teologisk kontroversielt ved det som da skjedde og som kan gjøre kristne sionister suspekte.

Det biskopene gjør er derfor i realiteten å underkjenne og fraskrive det jødiske folk deres internasjonalt anerkjente rett til å gjenopprette sitt nasjonale hjemland, Israel, som Europa ødela og drev jødene ut fra.  Som europeere er ikke biskop Sommerfeldt og hans kolleger alene om å målbære en slik holdning til jødenes selvstendighetstrang slik den kommer til uttrykk i sionismen.  Deres fremstilling av kristne menneskers støtte til det jødiske folks både sekulære og bibelske rett til å vende tilbake til sitt frarøvede fedreland, er imidlertid et ideologisk falskneri med bruk av absurde stråmenn som vi kjenner igjen fra antisemittismens århundrelange historie.  De kaller kristensionismen en «teologi» som de med sitt eget teologiske vokabular klarer å gjøre ubibelsk.

Men de greide ikke å ta bort kristne nordmenns støtte til det jødiske folks rett til selvbestemmelse i sitt eget land.  Det de greide var å skape en trist stemning blant både jøder og kristne.  Vi skal ikke si at det kanskje var den opprinnelige hensikten med Kirkeuka, men vi er sikre på at det var resultatet.  Vårt beste råd til arrangørene er derfor at de anser målet som nådd, for noe bedre vil de aldri kunne oppnå med opplegget sitt.  Palestinerne gjør de en bjørnetjeneste ved å oppmuntre noen av dem til å stille seg i veien for den fred og velstand som flertallet vil ha.

Det beste bidraget «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel» kan yte for freden i regionen, er derfor å avslutte hele prosjektet og heller lytte til den voksende skaren av arabere, både palestinske og andre, som ønsker samarbeidet med den jødiske staten velkommen til deres felles beste.  Arrangørene for Kirkeuka har mer enn tydelig vist at de ikke har noe i fredsarbeid å gjøre.  Oppkonstruert og hatefull agitasjon fra kirkelig hold i Norge, det være seg mot kristne eller jødiske sionister, vil bare skade den oppgaven de sier å ha påtatt seg.  Kampen mot jødene har Europa i alle fall tapt.  Det gjenstår bare å erkjenne det.