I en stort oppslått skrytereportasje i VG, 17. januar, forteller utenriksminister Anniken Huitfeldt at «Norge er et lite land, men i FN er vi store – fordi vi går inn som en stemme som klarer å få folk til å bli enige.» Vi undres over denne påstanden, spesielt fordi vi enda ikke har sett et eksempel på at Norge med sin stemme i FN har greid å få noen som helst til å bli enige, – ikke engang på sitt hovedsatsingsområde som i lang tid har vært å skape fred i Midtøsten. Det uttalte formålet med den norske opptreden i Sikkerhetsrådet var å » … løfte Israel-Palestina-debatten og holde et ekstra møte om diplomati og konfliktløsning.» Men hva kom ut av møtet?
Da Hamas gikk til angrep på Israel i mai i fjor, strevde den norske FN-ambassadøren i flere dager med et forslag til resolusjonstekst som tross flere endringer og rettelser ble avvist av USA fordi Norge la ansvar for konflikten på dens ofre. Israel oppnådde våpenhvile med Hamas før ambassadør Juul fikk kladdet resolusjonen sin ferdig. Men hun ga ikke opp. Hun kom tilbake flere ganger med håpløse innlegg i Sikkerhetsrådet, samordnet med FNs spesialkoordinator Wennesland, hvor Israel ble fremstilt som en internasjonal forbryterstat som okkuperer fremmed land og bosetter voldelige mennesker i strid med folkeretten. Det er slike usanne påstander Utenriksdepartementet sier Israel må slutte seg til som grunnlag for forhandlinger om fred.
Det er dette som er karakteristisk for den rollen Norge har tatt på seg under sitt medlemskap i Sikkerhetsrådet. Norge streber gjennom sine innlegg og sin støtte til Israel-fiendtlige resolusjoner, aktivt og vedvarende etter å undergrave Israels internasjonale status og omdømme og legitimitet som uavhengig stat. Eksemplene på dette har toppet seg denne vinteren gjennom innlegg som har vært holdt i Sikkerhetsrådet, i stemmegivning i Hovedforsamlingen og, ikke minst i form av den partiske og diskriminerende måten den norske spesialkoordinatoren for fredsprosessen i Midtøsten, ambassadør Tor Wennesland, rapporterer til Sikkerhetsrådet på, og som Norges representant i Sikkerhetsrådet alltid slutter seg til uten innsigelser.
Det som aldri problematiseres i norske medier eller blant norske politikere, er spørsmålet om denne atferden og disse innleggene i Sikkerhetsrådet på noen som helst måte kan antas å ha som konsekvens at partene i konflikten vil sette seg til et forhandlingsbord og seriøst forhandle om de politiske kravene Norge og andre fremsetter i FN. Kan vi forvente at en israelsk regjering lar seg lede til et forhandlingsbord på grunnlag av påstander og anklager som både de og vi andre vet er falske, fiendtlige, ensidige, diskriminerende og uten grunnlag i internasjonal traktatrett og inngåtte avtaler?
Det er innlysende at de uriktige og urimelige anklagene Norge på denne måten offentlig retter mot den jødiske staten, ikke vil kunne føre til hverken forhandlinger eller fred. Vi frykter og er i stand til å tro at det heller ikke er hensikten fra norske myndigheters side. Det Norge er stor på i FN er hverken fred eller forhandlinger: Vi skryter av at vi er store på å strø om oss med milliardbeløp i utviklingshjelp. Men har den politikken ført partene nærmere fred? Nei, den norske finansielle støtten gjennom frivillige organisasjoner har snarere ført til at konflikten er forsterket og forlenget, i likhet med lidelsene til folkene i området. Den har dessuten skapt tusener av godt betalte arbeidsplasser i Norge og andre steder. Dette vegrer utenriksministeren seg mot å innse.
Den rause utviklingshjelpen som også Riksrevisjonen er skeptisk til, har frem til i dag ikke skapt utvikling noe sted i Verden, og aller minst i de selvstyrte palestinske områdene hvor en gjennomkorrupt ledelse av terrorister som etter at Oslo-avtalene ga dem baser innenfor Israels grenser, ikke har vist den fjerneste interesse for frie forhandlinger om en endelig fredsavtale, slik de skriftlig forpliktet seg til i Oslo-avtalene.
Oslo-avtalene sa ikke et ord om en «fremforhandlet tostatsløsning» som utenriksministeren nå sier er et urokkelig krav fra norsk side. Etter Oslo-avtalene skulle partene gjennom frie forhandlinger komme til enighet om den formen for selvstyre som passet dem begge på det aktuelle territoriet. Det Norge nå vil pålegge partene er et ultimatum som også den forrige utenriksministeren fremholdt, nemlig at «det er kun en fremforhandlet to-statsløsning, i tråd med folkeretten, som vil kunne skape varig fred mellom partene.» Men det er ingenting i folkeretten som krever noe slikt. Det norske ultimatumet står tvert imot i veien for frie forhandlinger om fred mellom partene slik folkeretten forutsetter.
Utenriksministerens tale til Sikkerhetsrådet 19. januar, hvor hun i seks punkter la frem Norges forståelse av konflikten og kravene til partene, bygger i sin helhet på påstandene i Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 fra 2016 som igjen bygger på det arabiske fredsinitiativet fra 2002 som i ti punkter krever at Israel skal gi avkall på seieren både i Seksdagerskrigen og i Yom Kippur-krigen og late som om de angripende araberstatene til sist vant de krigene på vegne av PLO.
På noen annen måte kan ikke utenriksministerens ubegrunnede påstand om at «bosettinger på okkupert land er ulovlig» og kravet om en «palestinsk stat» innenfor «linjene fra 1967» med «Øst-Jerusalem som hovedstad» forstås. På vegne av den tapende part krever Norge i Sikkerhetsrådet at Israel som den seirende part i de krigene landet ble påført, skal kapitulere betingelsesløst. Fredsavtalen med Jordan skal settes ut av kraft og våpenhvilelinjene fra Uavhengighetskrigen skal gjenopprettes. Det blir ikke fred av å sette til side Israels rettigheter som suveren og uavhengig stat. Det er nå på tide at norsk Midtøsten-politikk blir gjenstand for en åpen og seriøs offentlig debatt også i Norge. Det vi opplever fra norsk side i FN er pinlig og nedverdigende, – ikke for Israel, men for Norge.
