Israels statsminister Benjamin Netanyahu ble filmet tirsdag på Hermonfjellet med et klart budskap til hele verden: Israel har ikke tenkt å la noen stå i veien for landets sikkerhet.  Mye tyder på at hverken Norges politikere eller deres godt betalte medieapparat har fått dette budskapet med seg.  De store områdene som NATOs Tyrkia okkuperer i Nord-Syria og deres planer om å utvide okkupasjonen til hele det kurdiske området der, er det selvsagt nesten ingen som bryr seg om.  Utvider sultanen Erdoğan okkupasjonen i Nord -Syria, kan vi regne med enda et tyrkisk folkemord på kurderne.  Vil det sjenere eller få oppmerksomhet fra de moralistene som kun er opptatt av jødenes angivelige feiltrinn? Neppe!  Vesten med Norge inkludert er utrolig nok fremdeles opptatt med å anklage jødene for okkupasjon av en stat som aldri har eksistert, for et folkemord som aldri har funnet sted, og å kritisere Israels kamp mot terror på flere fronter, istedenfor å berømme Israel for at de forsvarer seg mot terroren.

Over hele Sør-Libanon bygde Hizbollah – med Irans bistand – en enorm hær, fylt til randen med artilleri, raketter, missiler, droner, og andre våpen.  Ingen steder i det nordlige Israel var trygge for Hizbollahs angrep. Israel holdt ut i over 20 år.  Men tålmodigheten tok slutt; til sist gjennomførte landet en omfattende militærkampanje for å rense Sør-Libanon for Hizbollah-terrorister og deres våpen.  Allerede fra midten av desember 2024 kan tusenvis av israelske sivile nå vende tilbake til hjemmene sine i Israels nordområder.  Vi regner ikke med positiv omtale av Israel for dette, hverken fra antisemittismens høyborg FN, eller fra dem som finansierer dette farlige organet, slik som Norge.  I mange dager har NRK formidlet til sine lyttere et budskap om krigen i Syria som etterlater en vemmelig smak i munnen.  Man får inntrykk av at det er Israels angrep på militære mål som truer freden og harmonien i Syria, ikke jihadistene, ikke Hizbollah, ikke NATO-Tyrkia og ikke Iran, kun jødene.

Engasjementet til Tyrkia og Qatar, som støtter terrororganisasjoner som Hamas så vel som islamistiske fraksjoner i Syria, vekker derimot alvorlige bekymringer i Israel.  Hayat Tahrir al-Sham (HTS) er en jihadistisk terrororganisasjon som, slik de selv og navnet antyder, har på programmet å okkupere hele regionen (al-Sham er en fellesbetegnelse på Syria, Libanon, Irak, Jordan og Israel) og styre det som et muslimsk kalifat likt det man i dag har i Afghanistan.  Ofrene for denne terrororganisasjonen blir ikke bare syrerne, som er utmattet av mangeårig krig og undertrykkelse, men også landets drusere, kristne, kurdere og yazidier, pluss jødene på den andre siden av grensen.

Hittil har Israel arbeidet for å sikre sine nasjonale grenser og redusere risikoen for at tyrkiske, iranske og syriske våpen – spesielt kjemiske og biologiske våpen – faller i hendene på terrorenheter.  Samtidig kjemper de en voldsom krig mot terrororganisasjonen Hamas som er i ferd med å slå rot også i Judea og Samaria på den ene siden, og mot restene av Hizbollah i nord.  Jordans regime, som kontrollerer et flertall av palestina-araberne med jernhånd, kan når som helst bli styrtet.  Det vil skape en ny front Israel må forsvare seg mot.  Men den dagen Iran og dets terrormetastaser blir satt ut av spill av Israel, med eller uten USA på laget, kan vi regne med at Iran fremdeles vil stå tilbake med ett viktig våpen: sine «venner» i Vesten som av ubegripelige grunner føler behov for å kjempe mot Israel ved å forvrenge jødenes historie og spre falske påstander om Israel, løgner som gagner Iran og deres terrorister.

Når Israel omsider blir ferdig med kampen mot terrorbølgen, gjenstår kampen mot den antisemittiske bølgen i Europa og USA.  Noen av oss skjønner at den kan være farligere enn den jødene opplevde i Europa før og under Holocaust.  Prisen for å snu Vesten fra blindt jødehat til realitetsorientert tankegang var høy den gangen.  Spørsmålet er: Hvilken pris må til før vestlige politikere nå innser hva som er følgene av det de driver med? Hvor lenge kan de forvrenge jødenes historie og falskt anklage dem for et folkemord og en okkupasjon som aldri har funnet sted?  Om lag 2000 år med forfølgelse av jødene og falske anklager har dessverre ikke lært Vesten noe som kan bidra til å få slutt på galskapen.

De falske anklagene fra regimet i Sør-Afrika, som også går ut på at Israel begår folkemord, kommer ikke til å overleve den faktasjekken som er under forberedelse.  Innsamlingen av enorme mengder av dokumentasjon både fra Hamas på Gazastripen og fra Hizbollah i Libanon kommer til å dokumentere hinsides enhver tvil hvem som faktisk hadde og har til hensikt å begå folkemord, og som faktisk også begynte å gjennomføre det.

Det har derfor falt Israels fiender tungt for brystet at saken deres for FN-domstolen ICJ i den Haag, dag for dag svekkes etter hvert som virkeligheten blir offentlig kjent.  Det er blitt et så stort problem for den irske regjeringen at den har rettet en henvendelse til ICJ om å utvide den definisjonen av folkemord som er nedfelt i folkemordskonvensjonen, slik at Israel kan bli dømt for å ha begått folkemord selv om det er umulig etter gjeldende definisjon.  Den irske regjeringen uttaler at den «… er bekymret for at en svært snever fortolkning av hva som utgjør folkemord, fører til en straffefrihetskultur hvor beskyttelsen av sivile er minimert.»

I Irland anser man Israels forsvar mot terrorangrepet som en kollektiv avstraffelse av araberne i Gaza.  Det landet som Israel nå definerer som et av de mest antisemittiske i Europa, landet som utsetter sine barn for en antisemittisme som forfalsker historien via skolebøker, bagatelliserer Auschwitz og hevder at Jesus var fra «Palestina», har nå satt seg fore å belære jødene om moral.  Dette er bakgrunnen for at Israel søndag 15. desember kunngjorde stenging av sin ambassade i Irland i protest mot regjeringens politikk.

En følge av det irske synet vil være at det i praksis ikke lenger er mulig å forsvare seg mot en terrorisme som har som formål å begå folkemord, enten det er mot Israels jødiske befolkning eller mot Gazas arabere, eller mot noe annet folk.  Når Hamas retter sine dødbringende angrep mot israelske sivilsamfunn fra baser som er lokalisert inne i sivile områder, institusjoner, bygninger og anlegg på Gazastripen, utgjør disse legitime militære mål ifølge krigens folkerett.  På tross av israelske oppfordringer til de sivile som bevisst brukes som levende skjold, at de må evakuere området, hindrer Hamas dem i å gjøre nettopp dét.  Men da er det ikke Israel, men Hamas som begår forbrytelsene.  De begår faktisk en dobbel krigsforbrytelse mot sine egne.

Dette forstår den irske regjering.  Derfor er det om å gjøre for den å få utvidet definisjonen slik at det likevel kan se ut som om Israel er forbryteren.  Vi ser for oss at Irland ikke blir stående alene med dette synet.  I bestrebelsene etter å få stemplet Israel som skyldig i angrepene på seg selv, har Irland lenge hatt fast følge av land som Spania og Norge.  Vi har ennå ikke hørt noe fra den norske utenriksministeren om dette spørsmålet.  Spania har forresten allerede konkludert med at Israel begår folkemord også i Syria hvor Israels flyvåpen de siste dagene har ødelagt det meste av Syrias arsenal av kjemiske våpen.  Hva disse våpnene ble brukt til i Syria, og hva de var tenkt brukt til i Israel, var ikke en del av den spanske vurderingen.  Hva er den offisielle norske meningen om dette?

Norge fikk imidlertid anledning til å gi uttrykk for sitt syn i to resolusjoner som med stort flertall ble vedtatt av Hovedforsamlingen i FN.  Her krevde man at Israel skulle avslutte utslettelsen av Hamas gjennom en umiddelbar, vilkårsløs og permanent våpenhvile med frigivelse av gisler.  Dette fremstår som en anerkjennelse av storstilt gisseltaking som et legitimt våpen i kampen for å utslette den jødiske staten og dens befolkning.

I sin andre resolusjon forkastet FN-flertallet Israels dokumentasjon på at FN-organet UNRWA har opptrådt som aktiv støttespiller for terror-organisasjonen Hamas, og at de har stilt både personell, lokaler og andre ressurser til disposisjon for terrorangrepene mot den israelske sivilbefolkningen.  Her forlangte FN at Israel respekterer UNRWAs mandat og «setter organisasjonen i stand til å fortsette uten hindre og restriksjoner.» 

Slik dette er vedtatt av flertallet i FN, kan man ikke konkludere annerledes enn at FN forsvarer det som er avslørt og dokumentert av nært organisatorisk samarbeid mellom ledelsen og personalet i UNRWA og terroristene i Hamas.  I norske medier fremstilles dette samarbeidet mellom et FN-organ og en terror-organisasjon som noe legitimt.  I Aftenposten fremstilles UNRWA som et «hatobjekt» og Israel som den illegitime aktøren som driver «skyggekrig» mot FNs forsøk på å yte humanitær bistand til et «lidende palestinsk folk».

Igjen kan vi konstatere at politikere og medier er samkjørte i bestrebelsen etter å skape negative holdninger, uvilje og forakt rettet mot det jødiske folks nasjonalstat.  Det teller ikke at Israel under hele sin kortvarige eksistens også har måttet forsvare seg mot «det internasjonale samfunn,» dets ledere og betalte medier.  Dette kommer ikke til å ta slutt.  Uansett hva Israel tvinges til å gjøre for å forsvare sin rett til å eksistere, kommer jødenes fiender, det være seg i FN eller i nabolaget, alltid til å finne påskudd for å anklage Israel.  Dette er antisemittismens klassiske verktøy, og mot det teller ikke fakta.  Når man etter hvert skjønner at Israel ikke har begått den forbrytelsen de er anklaget for, kan man jo alltids utvide konvensjonens definisjon, slik den irske regjering har tatt til orde for, slik at Israel likevel blir skyldig.  Det hadde vært fint om vi etter hvert hadde fått høre hva domstolen mener om slik praksis.

Statsminister Benjamin Netanyahu:

«Jeg står her på toppen av Hermonfjellet sammen med forsvarsministeren, stabssjefen, generalen for nordkommandoen, sjefen for Shin Bet og seniorkommandanter.  Vi er her for å ta beslutninger om utplassering av israelske styrker på dette viktige stedet inntil man kommer frem til en annen ordning som garanterer Israels sikkerhet.

Dette gjør meg nostalgisk; jeg var her for 53 år siden med soldatene mine som leder for en patrulje i IDF.  Stedet har ikke endret seg; det er samme sted, men dets betydning for Israels sikkerhet er bare blitt større de siste årene, og spesielt de siste ukene med de dramatiske hendelsene som skjer under oss her i Syria.  Vi vil finne den beste ordningen samtidig som vi skal ivareta vår sikkerhet fullt ut.»