Norske politikeres kanskje naive tro på at Israel kan leve i fred med en nyetablert terrorstat er prisverdig, men ikke realistisk.  Hovedgrunnen er at terroristene i klartekst selv sier at deres overordnede mål er å få fjernet jødenes stat fra verdenskartet.  Ingen i verden er mer ivrige etter å få fred med naboene enn israelerne selv.  Dette var grunnen til at man tross alle signalene nektet å tro at Hamas ville omsette ord til handling slik de gjorde da de utførte massakren i oktober.  Slikt omfang av bestialsk brutalitet som terroristene utviste under massakren, vitner om at israelerne, i likhet med norske politikere, var uten kontakt med virkeligheten.  De få som tolket faresignalene riktig i forveien for angrepet, ble avfeid med etterretningens arrogante overbevisning at Hamas ikke hadde til hensikt å gå til angrep på det tidspunktet.

Terrorisme i enhver form og med enhver begrunnelse oppstår og vedlikeholdes over alt i verden hvor forholdene legges til rette i form av tilgang på penger, våpen, medier og naive politikere.  Slik er det i Israel og i Sudan, Kurdistan, Syria og mange andre muslimske land.  Ofrene er de sivile, som de fleste steder bare ønsker å leve i fred med sine naboer.  Vestens støtte til terroren blir det kommende generasjoners tøffe oppgave å analysere.  Med stadig flere terrorangrep på vestlig jord er det vanskelig å begripe hvordan det er mulig for Vesten å støtte terroren som ikke bare har israelerne som ofre, men også andre urbefolkninger og arabere i området.

Terrorofrene i Midtøsten hører til mange forskjellige grupper.  Terror muslimer imellom slik vi ser det i mange land, terror mot urbefolkninger som litt etter litt er i ferd med å bli utryddet slik som eksempelvis i Sudan, Kurdistan, Egypt og Nord-Afrika, og terror mot jødene der Iran er hovedmotoren.  Den irrasjonelle drømmen ayatollaene har om å overta Mekka og omvende den sunnimuslimske verden til å bli persiske sjiavarianter tror de kan nås via Jerusalem.  Men hva er det som gjør at Vesten virker så blinde for terrorofrene, enten det er kurdere, koptere, urbefolkningene i Sudan, jødene eller araberne i Gaza?

Israel befinner seg politisk i en ganske spesiell internasjonal situasjon: En del av naboene som har som erklært mål å utslette staten Israel, er også en del av FN-systemet og bruker det for alt det er verdt i kampen mot Israel.  Det finnes ingen andre medlemstater i FN som utsettes for slike resolusjoner og vedtak, støttet av et flertall av FNs øvrige medlemmer og FN-organisasjonen selv, som i sin konsekvens innebærer at denne staten ville bli utslettet om de skulle bli gjennomført.  Nesten ingen av FNs medlemstater, og slett ikke FNs ledelse, ser ut til å ta alvorlig at organisasjonens politikk og vedtak rettet mot denne staten både i sin ordlyd og konsekvens klart er i strid med FN-paktens formål og prinsipper.

Tanken er de facto å skrinlegge det gamle opplegget med frie forhandlinger mellom partene slik det var forutsatt i Oslo-avtalene.  Svakheten med Oslo-avtalene var at de forutsatte egenskaper hos partene som enten ikke finnes hos den arabiske forhandlingspartneren, eller som ikke anerkjennes hos den israelske.  Oslo-avtalene forutsatte at det på den arabiske siden finnes et samfunn som kan organiseres og fungere som en nasjonalstat med demokratiske valg og representasjon i likhet med Israel, som i dag utgjør den eneste nasjonalt baserte rettsstaten som finnes i Midtøsten.  Den arabiske samfunnsformen, som er basert på folkestammer, klaner, familier og koalisjoner av slike, mangler stort sett den politiske og kulturelle stabiliteten som kreves av stater som i all overskuelig fremtid skal «leve side om side i fred og sikkerhet,» som var en hovedmålsetting i avtalene.  En avtale med en klanhøvding forplikter ikke nødvendigvis hans etterkommere eller koalisjonspartnere.  Avtalen får lett karakter av en tidsbegrenset våpenhvile.

Det fremstår som et hovedproblem for israelsk videreføring av samarbeidet slik intensjonen var i Oslo-avtalene, at inngåelsen av dette ganske omfattende avtaleverket fra israelsk side var en handling med hjemmel i israelsk suverenitet over det territoriet avtalene dekker.  Avtalene om innføring av selvbestemmelsesrett for de arabiske befolkningsgruppene i landet utgjorde i seg selv en suverenitetshandling fra de israelske myndighetenes side.  At Israel aldri har gitt fra seg suverenitetsrettighetene over disse territoriene, og derfor fortsatt innehar dem, er nå kommet helt i bakgrunnen til fordel for det misvisende begrepet «palestinske områder».

Den omfattende overføringen av spesifisert myndighet og andre forhandlingstema, så som demilitarisering, begrensning av utenrikspolitisk kontaktflate, Jerusalems status, forvaltningsgrenser og spørsmålet om flyktninger, ville ikke kunne avtales av Israel dersom det var en okkupasjonsmakt.  Man kan ikke overføre myndighet man selv ikke har eller svekke den påstått okkuperte statens suverenitet over «sitt» territorium gjennom avtaler.  Vi må gå ut fra at norske myndigheter etter alt å dømme forsto dette da de var med på å støtte Oslo-avtalene.

Problemet som dette førte til, var at «det internasjonale samfunn,» inkludert initiativtakere til Oslo-prosessen som USA og Norge, sporet av og fravek det som fra Israels side var en grunnleggende forutsetning for å innrømme den arabiske befolkningsgruppen selvbestemmelse.  Da USA, ledet av president Obama i 2016 tillot FNs Sikkerhetsråd å vedta Resolusjon 2334 som beskriver de områdene Israel frigjorde fra fremmed okkupasjon i 1967, Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gazastripen, som «okkupert palestinsk territorium,» slo man for alltid bena under muligheten til å gjennomføre Oslo-prosessen, slik det var lagt opp til i Oslo-avtalene.

I motsetning til myndighetenes omtale av tostatsløsningen som ifølge dem skal løse samtlige konflikter i Midtøsten, har Oslo-avtalene aldri omtalt eller handlet om statsdannelse.  Statsdannelse er i folkeretten ikke en forutsetning for å realisere et folks selvbestemmelsesrett.  Hele idéen om tostatsløsning stammer fra det saudi-arabiske forslaget til fredsplan for Midtøsten fra 2002 som krever at Israel skal trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949 og der avvente fredsavtaler med den arabiske verden.  Det står ingenting om dette i Oslo-avtalene.

For å bemanne og styre en todelt «Stat Palestina,» vil det kreves, foruten et statsrettslig rammeverk, et forvaltningsapparat bestående av kompetente og kvalifiserte medarbeidere som har fokus rettet mot den krevende oppgaven det er å få forvaltningsapparatet i en stat til å fungere i henhold til nasjonalt og internasjonalt lov- og regelverk.  Norske myndigheter påstår at noe slikt finnes, men har ikke bidratt til å identifisere det.  Det er fremdeles organisasjoner som Fatah, Hamas, Palestinsk islamsk jihad og Folkefronten for frigjøring av Palestina som har kontroll over og styrer den arabiske lokalbefolkningen i Judea, Samaria og Gaza.  Deres formål og metode er fremdeles utslettelse av Israel ved hjelp av terror og utmattelseskrig, og ved å følge terroristen Yassir Arafats «faseplan».

Når norske myndigheter sier at de vil satse på «moderate krefter som ønsker en positiv utvikling … og som er det motsatte av Hamas,» skylder de å fortelle oss hvem disse kreftene er og hvor de finnes, slik at også israelske myndigheter kan komme i kontakt med dem.  Det vi vet om de «kreftene» som i dag og i overskuelig fremtid holder den arabiske lokalbefolkningen i et jerngrep er at de bruker alle tilgjengelige midler, inkludert vestlig og norsk finansiering, til å hindre at det noen gang skal kunne komme i stand noen løsning, inkludert en tostatsløsning.  Det er dette som gjør at israelske myndigheter ikke tror på utsagn om at en slik fredsmulighet finnes.  Det blir ikke fred, hverken i Midtøsten eller andre steder om Israel svekkes eller utslettes.  Myndighetene i vestlige land bør forstå dette.

Befolkningene i Judea, Samaria og på Gazastripen har forstått det lenge.  De ser hvordan over 2 millioner israelske arabere lever i fred og velstand med sine jødiske naboer.  Om lag 30% av Israels leger er arabere.  Til og med arabiske partier som vil utslette Israel, har sete i Knesset som følge av Israels meget romslige demokrati.  Dette er eksempler på det Israels fiender kaller for «apartheid».  Hadde den arabiske sivilbefolkningen i Gaza, Judea og Samaria hatt et reelt valg mellom Israelsk «apartheid» og PLOs og Hamas’ terrorvelde, er det slett ikke sikkert at de ville ha valgt sitt nåværende terroriststyre slik Vestens forståsegpåere tror er best for dem.  Som forskeren Dr. Mordechai Kedar har uttalt på Al Jazeera: «Dersom Israel hadde åpnet grensene sine for arabisk innvandring, ville halvparten av dem ha strømmet inn i Israel den første dagen, og den andre halvparten ville ha kommet etter på dag to.»