Vi kunne nylig lese at Europaparlamentet har fattet vedtak om å stanse EUs finansiering av «palestinske terrorister» og «hatefulle skolebøker.» Det gjelder særlig overføringer av penger til organisasjoner som lønner medlemmer fra kjente terrororganisasjoner, så som «Folkefronten for frigjøring av Palestina,» PFLP, og FN-organisasjonen UNRWA. FNs hjelpeorganisasjon for palestina-arabiske flyktninger produserer og utgir skolebøker med anti-israelsk oppvigleri og jødehat til bruk for skolebarn i de flyktningeleirene organisasjonen driver.
USAs president Biden har på tross av sterke protester både fra amerikansk og israelsk side besluttet å videreføre den finansieringen av UNRWA som tidligere president Trump avsluttet. Den norske regjeringen vedtok i stedet å øke støtten til bl.a. UNRWAs skolevirksomhet uten å stille som vilkår at skolebøkene måtte endres i tråd med UNESCOs retningslinjer som bl.a. sier at skolebøker for barn skal fremme fred, toleranse, sameksistens og ikkevold.
UNRWA har, i likhet med de palestinske selvstyremyndighetene (som har lovet norske myndigheter å omarbeide skolemateriellet), ikke foretatt seg noe som helst i sakens anledning. Deres undervisning av skolebarn har ikke bare innslag av antisemittisk oppvigleri, – den har dette som et av hovedmålene, noe både FN, USA og norske myndigheter vet om.
EU-finansiering av frivillige organisasjoner med terror-tilknytning har vært påtalt fra israelsk side i mange år. Så sent som i fjor var EU-lønnede terrorister involvert i drapet på en israelsk tenåring. Den israelske organisasjonen NGO Monitor har påvist at EU de siste ti år har bevilget nærmere 400 millioner kroner til arabiske organisasjoner med tilknytning til terrorvirksomhet.
Norske myndigheter har som retningslinje for sine bevilgninger til frivillige organisasjoner at man ikke skal støtte «diskriminering, inkludert hatefulle utsagn og antisemittisme.» De sier at Norge heller ikke vil gi penger organisasjoner som har som formål å fremme boikottkampanjen BDS. Likevel gir Norge økonomiske bidrag til organisasjoner som er aktive i BDS-bevegelsen og organisasjoner som er engasjert i anti-israelske kampanjer overfor Den internasjonale straffedomstolen, ICC. Noen av disse gruppene har også benyttet antisemittisk retorikk og har dokumentert forbindelse til terroristorganisasjoner.
I 2020 bevilget Norge 150 millioner kroner til slike politiserte organisasjoner som er aktive i Midtøsten. Det er ingen tvil om at en rekke av de grupperingene Norge gir millionbeløp, opererer i strid med myndighetenes vilkår. Også toneangivende norske frivillige organisasjoner som er aktive i anti-israelsk virksomhet mottar både offentlig og privat støtte til denne virksomheten. Det gjelder især organisasjoner som Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og KFUK-KFUM Global.
Mot denne bakgrunn ville det være et viktig fremskritt for fred og forsoning i regionen om Europaparlamentet faktisk greide å få Europakommisjonen til å slutte med indirekte finansiering av terrorister som står på lønningslistene til såkalte «humanitære» organisasjoner. Om dette blir resultatet, gjenstår å se, men det er slett ikke opplagt. Akkurat som Norge blir EU foret med løfter om forbedringer som ikke blir holdt, og terskelen for å kutte i bevilgninger som har en påstått «humanitær begrunnelse er høy, der som her.
EU er heller ikke upåvirket av utviklingen i USA hvor Biden-administrasjonen signaliserer at de på ny gjenoppta bistanden til UNRWA uten å kreve stans i det antisemittiske oppvigleriet som vilkår. USA vil også satse på å gjenoppta samarbeidet med og den politiske støtten til de eksisterende palestinske selvstyremyndighetene og den for lengst havarerte «tostatsløsningen.» Også her faller politikken sammen med den som praktiseres av EU og Norge.
EUs Midtøsten-politikk som Norge i praksis har sluttet seg til, er fremdeles tydelig preget av krisene på 1970-tallet da olje-embargo og terror førte til ettergivende «appeasement»-politikk overfor araberstatene og PLO. Resultatet ble bl.a. Venezia- erklæringen fra 1980 hvor de daværende ni medlemmene av EF blant annet erklærte at jøders nærvær i «,,, okkuperte arabiske områder er i strid med folkeretten og utgjør et alvorlig hinder for fredsprosessen i Midtøsten.»
Selv om ettertiden har vist at EF-landene tok feil på alle vesentlige punkter i 1980, har EU ikke maktet å revurdere og gi avkall på noen av disse såkalte «internasjonale parametere» som på 1970-tallet måtte vedtas av EEC under trusler om terror og oljeboikott. Derfor dukker påstandene om «ulovlige israelske bosettinger i okkuperte palestinske områder» fremdeles opp igjen som uforanderlige politiske dogmer. Vi tror derfor at Norge, som i noen år gjorde politisk suksess ved å legge til rette for fredsforhandlinger gjennom Oslo-prosessen, nå har forkastet den suksessen til fordel for en helt unødvendig tilslutning til EUs selvpåførte Midtøsten-dogmatikk.
Det hjalp ikke Europa å være ettergivende overfor trusler og terror. I dag har vi derfor en situasjon hvor ettergivenheten ikke bare har fjernet Europa fra enhver innflytelse på utviklingen i Midtøsten, men hvor den terroren de trodde de kunne kjøpe seg fri fra gjennom ettergivenhet og politiske erklæringer, nå truer sentrale europeiske land som Frankrike og Tyskland og endog skaper frykt blant de militære for en mulig borgerkrig i landet.
Et symptom på europeisk ettergivenhet fikk vi nylig demonstrert i Frankrike hvor en terrorist som hadde myrdet en jødisk nabo ble frikjent for drap og dømt til psykisk helsevern fordi han hadde røkt marihuana før drapet og derfor muligens kunne ha vært utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Dette er en utvikling som vi også ser konturene av i Norge hvor domstoler synes å vegre seg mot å idømme fengselsstraff i saker med et preg av terrorisme. Vi velger derfor å stille oss avventende til forhåpningen om at Europa kan være i ferd med å våkne opp til forsvar mot internasjonal terror. En så radikal snuoperasjon forekommer oss å være politisk usannsynlig i dagens Europa. I den arabiske verden er den imidlertid kommet godt i gang.
