”Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.” George Orwell, 1949.
Torsdag 8. mai feiret Norge frigjøringen fra nazi-okkupasjonen som varte i fem år. Også i år ble norske soldater hedret for sin store innsats mot islamsk terror i land som Bosnia, Irak, Libya og Afghanistan. Til tross for at Norge hverken har noen grense eller opplever noen direkte eksistensiell trussel fra disse landene, ble soldatene sendt dit – langt fra våre grenser. Hittil har vi derimot opplevd at den norske regjeringen stiller seg kritisk til Israels forsvar, mens de ignorerer hva som skjer i egne kriger.
Norge har i lang tid deltatt aktivt i ulike regionale kriger. Dette uten at våre myndigheter hittil har våget å utføre en nødvendig uavhengig evaluering av hvorvidt denne politikken har gitt et resultat som er formålstjenlig for vårt land. Den dag i dag savner vi data om hvor mange sivile Norges soldater har vært med å skade eller drepe i disse landene og hvorvidt kan man anklage Norge for krigsforbrytelser eller ei. Disse tallene burde være svært viktige, spesielt i et land som er så intenst opptatt av å kritisere Israel for skadede og drepte i en ren forsvarskrig som Hamas tvang på Israel.
Det er ikke noen tvil om at uskyldige arabere i Gaza lider på grunn av krigen og hver og én av dem ér en for mye. Disse lidelsene kan stanses øyeblikkelig om Hamas legger ned sine våpen og setter fri de 21 levende og de 38 likene de har holdt som gisler i over halvannet år i sine tunneler. Så hvorfor er ikke dette en av Norges mål for fred?
Men hverken jødenes lidelser eller Hamas’ forbrytelser er noe stor tema i Norge. Heller ikke millioner av sudaneres lidelser som i en årrekke har vært utsatt for vår tids største folkemord fra arabere mot landets afrikanske stammer. Vi hører ingen protester mot terroristene i Syria som i disse dager forsøker å utrydde landets urbefolkninger.
Hva er grunnen til at ingen i Norge krever boikott av Tyrkia som okkuperer både store deler av Kurdistan og halvdelen av Kypros i reell tross av internasjonal lov? Hvorfor tolereres Kinas brutale okkupasjon av Tibet? I Norge er det nesten kun Israel som er skyldig – alltid. Flytter man fokus til Sudan, Syria, Pakistan, Tyrkia eller Kina kan forbrytelsene fortsette helt uforstyrret. Det er her vi savner både Norges politikere, LO og Fagforbundets leder – Svend Morten Voldsunds utrettelige engasjement som bare er rettet mot Israel.
I dag, fredag den 9.5, dagen etter minnet om Norges frigjøring fra nazi-okkupasjonen, er vi tilbake til rutinen, å hakke på jødene. Norges største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet, skal nemlig på nytt prøve å få LO med på en full boikott av Israel, noe de har prøvd seg på under flere tidligere LO-kongresser.
Ifølge Finansavisen som siterer lederen for Fagforbundet, Svend Morten Voldsunds uttalelse til NTB, kom Voldsund med et ultimatum til Israel, men egentlig indirekte også til LO og Norge:
«Israel har frist til september i år med å avslutte okkupasjonen. Gjør de ikke det, så har vi som tredjestat en forpliktelse. Dette handler om folkeretten, rett og slett. Da må noen gå foran, og vi mener at Norge kan være med dem som går foran i bresjen for dette.»
Både statsminister Jonas Gahr Støre og den avtroppende LO-leder Peggy Hessen Følsvik er imot full økonomisk boikott av Israel. Arbeiderpartiet har dessuten allerede programfestet både boikott av israelske varer og anerkjennelse av en palestinsk stat som politiske målsetninger. De har ikke noe behov for ytterligere instruks fra Voldsund.
Voldsund baserer sitt snodige geopolitiske ultimatum på en ikke-forpliktende resolusjon fra Verdens høyborg for antisemittisme, FN. Den ble vedtatt den 18. september 2024 med kun 124 stemmer som utgjør majoriteten av verdens diktatoriske regimer. Norge var et av de få demokratiske landene i verden som stemte for den.
Resolusjonen anklager Israel for okkupasjon av et land som aldri i historien har eksistert, ignorerer Israels rett til sikkerhet og forsvar, ignorerer oktobermassakren og ignorerer Hamas’ terrorisme. Den oppfordrer tredjeland til handling, inkludert våpenembargo, økonomisk boikott og å avstå fra å plassere diplomatiske representasjoner i Jerusalem.
I tillegg anser resolusjonen Israel for angivelig å bryte forbudet mot apartheid i artikkel 3 i Konvensjonen om avskaffelse av rasediskriminering (CERD). FN oppfordrer seg selv og tredjestater til handling for å sikre at Israel overholder denne bestemmelsen. Blant annet oppfordrer resolusjonen FN til å opprette internasjonale mekanismer for erstatning til palestina-arabere og til å følge opp Israels påståtte brudd på artikkel 3 i CERD. Det er verdt å merke seg at denne CERD konvensjonen er ratifisert kun av 82 land. Allikevel var det 124 som stemte for å implementere den mot Israel! Apartheid i likhet med folkemord, er ett av de mange ordene som må omdefineres for å få dem til å passe på Israel.
Det Svend Morten Voldsund ikke fikk med seg, er at denne resolusjonen som han trykker til brystet, i likhet med nesten samtlige FNs resolusjoner, ikke er bindende da de ikke er fattet i medhold av artikkel 7. De er dermed ikke noe annet enn FN-klubbens politiske meningsytringer som alltid blir vedtatt i FN takket være FNs flertall av regimer og diktaturer som Fagforbundets medlemmer trolig ikke ønsker å bli assosiert med.
Men i Norge oppfattes disse meningsytringene servilt som et uttrykk for verdenssamfunnets forpliktende rettsoppfatning. Med dette falsum omdannes de til et uttrykk for en angivelig internasjonal sedvane, og anses som internasjonal lov og bindende traktatrett, noe som ikke har rot i virkeligheten.
Vi er ganske trygge på at når Svend Morten Voldsund snakker om full boikott av Israel så mener han ikke å nekte seg eller sine nære og kjære hverken bruk av PC, mobiltelefon, medisiner eller ulike teknologiske oppfinnelser som for manges del er utviklet av jøder. Hensikten med boikott-kampanjen mot Israel, i likhet med de usanne påstandene om okkupasjon, brudd på folkeretten, apartheid og folkemord har som mål å utbre negative holdninger hos folk flest overfor Israel og jødene. På den måten vil Norges befolkning etter hvert forholde seg mer negativt til det som har med Israel å gjøre. Israels eksistens gjøres til et problem som ikke kan løses på annen måte enn gjennom en radikal avslutning, – som for eksempel gjennom islamistenes mål om å utslette Israel og dets befolkning. Litt etter litt skal Norges befolkningen akseptere de falske påstandene om Israel som om de var sannhet.
Denne psykologiske krigføringen som det norske folk har blitt utsatt for i snart 50 år, begynner dessverre omsider å bære frukt. Jødehat er blitt stuerent hos noen. Volden i demonstrasjoner mot Israel blir stadig møtt med forståelse. Dette så vi sist da vår statsminister prøvde å holde sin tale 1. mai på Youngstorget og ble buet ned av en voldelig horde Hamasaktivister. Det tok en stund før statsministeren kunne si noe som helst.
Hovedproblemet liger hos våre kunnskapsløse politikere som frivillig har finansiert og har avgitt makten til byråkratiet, mediene og fredsindustrien som så har ført dem til denne antijødiske blindveien. Felles for alle disse delene av makteliten er at de lever alle av våre skattepenger og er forskånet fra å møte befolkningsmakten på valgdagen. Våre politiske ledere tør ikke innrømme at de har tatt feil. De tør ikke innrømme at de er blitt ofre for det de selv har skapt. Eller som vi jødene sier: Golem reiste seg mot sin skaper. Så lenge denne makteliten lever av våre skattepenger er det ingen grunn for dem til å endre kurs.
Derfor driver denne makteliten med anti-israelske kampanjer som vi kjenner igjen fra 80 år tilbake i tid. Det er slik antisemittismen skapes, næres og utbres i samfunnet. Dette skjer i dag som den gang rett foran øynene våre som en normalisert del av hverdagen. Vi må bare innse at vi prøver å bekjempe den synlige antisemittismen, men føler oss maktesløse overfor de ideologiske radikalerne som driver den frem.
