Regjeringen har ved flere anledninger offisielt tatt standpunkt mot antisemittismen. Det er laget handlingsplaner og bevilget penger. Men vi registrerer ingen virkning av de velmente tiltakene. Også i 2019 måtte vi konstatere at antisemittismen var voksende, i Norge som i resten av Europa.
Vi er takknemlige for at dronning Margrete av Danmark tok dette opp direkte i sin nyttårstale. Også av kong Haralds velformulerte nyttårstale kunne vi avlede en slik holdning. Statsminister Solberg, som kanskje hadde enda større grunn til å advare mot voksende antisemittiske strømninger i samfunnet, ofret ikke problemet en tanke, til tross for at hun hadde et sjeldent stort og lydhørt publikum og en glimrende anledning. Men bekjempelsen av jødehatet er kanskje ikke ett av FNs bærekraftsmål.
Vi oppfatter vestlige myndigheters engasjement mot antisemittisk atferd i samfunnet som betydelig hyklersk. Dette ondet er i stor grad selvforskyldt, og en direkte konsekvens av at myndigheter behandler minoriteter som ofre for påstått diskriminerende atferd. Dette leder ofte til at disse griper til klassiske «forklaringer» og peker på jødene som årsak til deres svake stilling. Vi ser liknende atferd også i Norge.
I den arabiske verden har vi det siste året sett tendenser til en annen utvikling. Det har lenge vært åpenbart at den regionale krigstilstanden mellom de sunni-muslimske statene, ledet av Saudi Arabia og Egypt, og den sjia-muslimske fraksjon, ledet av Iran, har ført til et mer avslappet forhold mellom araberstatene og Israel. Den arabiske verden har gjennom det siste tiåret gjennomlevd en historisk krise med indre opprør og borgerkrig, noe land som Iran og Tyrkia har utnyttet til å styrke sin innflytelse i regionen. Det er en del av forklaringen. At Israel som en fredelig øy i det arabiske kaoset har utviklet seg økonomisk og militært til å bli en regional stormakt, er en mer realpolitisk forklaring på landets voksende status og respekt i den arabiske verden.
Vi må imidlertid ikke undervurdere den ideologiske og religiøse skillelinjen som råder mellom den jødiske staten Israel og dets islamske naboer. Vi ser stadig nye eksempler på at det religiøse følelseslivet mobiliseres når arabiske makthavere har behov for å avlede oppmerksomheten fra sine indre problemer. Da oppstår raskt Israel, sammen med USA på ny som den store felles fienden som all krigersk energi må rettes mot. Vi tror ikke på noe «varmt og varig vennskap» i overskuelig fremtid mellom den jødiske staten og dens naboer. Derfor må Israel alltid stå samlet og sterkt. Det politiske og sosiale kaoset i den arabiske verden har gjort denne oppgaven mer overkommelig.
USAs endrede rolle i Midtøsten, og især den mer realitetsorienterte politikken i forhold til Israel vi har sett de siste årene, har vært medvirkende til å myke opp de dominerende araberlandenes holdning til den jødiske staten. Men denne endringen har også ført til en sterkere radikalisering av de ytterliggående islamistiske kreftene, ikke minst på den sjia-muslimske siden hvor både retorikken og den militante atferden til Irans allierte grupperinger i nabolandene har blitt merkbart skjerpet.
Et spørsmål som også kan engasjere Norge i denne sammenheng er det Palestina-arabiske initiativet som er tatt overfor Den internasjonale forbryterdomstolen, ICC, hvor man vil reise sak med anklager om at bl.a. de jødiske bosettingene i Judea og Samaria representerer krigsforbrytelser. Det er allerede på forhånd klart at om dette spørsmålet reises i en seriøs rettsprosess, vil anklagen raskt bli avvist. Men ICCs hovedanklager, Fatou Bom Bensouda fra Gambia, er innstilt på å forsøke. Hun skal snart fratre sin stilling og kan ha et personlig behov for å markere seg i den islamske verden som hun tilhører og skal tilbake til. Det er av en eller annen grunn bare bosettinger etablert etter Gaza-krigen i 2014 som skal være problemet.
For Israel betyr dette ingenting, rent rettslig. Hele saken vil imidlertid, på samme måte som riksrettsanklagene mot USAs president Trump, kunne bli brukt i et langvarig medieshow rettet mot den jødiske staten, hvor regjeringer over hele verden vil bli avkrevd løpende kommentarer til anklagene. Dette vil kunne få betydelige konsekvenser for folks oppfatninger og holdninger til Israel som legitim rettsstat og demokrati. Her kan det bli mediene som feller den «dommen» som ICC ikke har rettslig kompetanse til å avsi. Resultatet vil bli en uunngåelig økning av den antisemittismen som stadig skapes gjennom mediene.
Norske myndigheter vil kunne få en utfordring. Regjeringen ved Utenriksdepartementet har for lengst opphøyet ICC til en viktig aktør i kampen mot folkemord og krigsforbrytelser, og kan la seg trekke med i den anti-israelske stemningsbølgen som kan forventes å bli et resultat av prosessen, helt uavhengig av dens rettslige holdbarhet. Som resultat kan vi også i 2020 få oppleve at antisemittismen holdes ved like i landet vårt. Vi har allerede sett virkningen av at Norge søker å bli valgt inn på en ledig plass i FNs Sikkerhetsråd. Det går tydelig frem av tilslutningen til mange anti-israelske FN-resolusjoner og Utenriksdepartementets endrede holdning til Oslo-avtalene. Vi er usikre på om Regjeringen har ryggrad til å motstå press av dette slag. Erfaringene er ikke de beste.
