Regjeringen har offentliggjort enda en ny handlingsplan mot antisemittisme. Den er en del av regjeringens arbeid med å forsterke og fornye innsatsen mot rasisme, hets og diskriminering på grunn av etnisitet og religion. Etter å ha lest den kom vi i tvil om formålet. Den åpner med følgende løfterike utsagn: «Vi legger nå fram en ny handlingsplan mot antisemittisme (2025–2030), som den tredje i rekken. Vi ser at mange av tiltakene vi har hatt i flere år virker.»
Vi har søkt å følge med i dette arbeidet nettopp i håp om å få se virkningene. Den eneste offisielle dokumentasjonen av utviklingen på området vi kjenner til, er de meningsundersøkelsene som i samme tidsrom har vært utført av Holocaust-senteret. Der har vi dessverre ikke kunnet registrere at tiltakene har virket etter handlingsplanens formål. De har i hvert fall ikke ført til en registrert og merkbar reduksjon av antisemittiske holdninger og vrangforestillinger om jødene i den norske befolkningen. Vi snakker da ikke om marginale endringer i det statistiske materialet som kanskje også ligger innenfor feilmarginene, men om vesentlige holdningsendringer til det jødiske folk og deres åndelige nasjonalstat, Israel, så tydelige at norske jøder i sin alminnelighet og i dagliglivet kunne få grunn til å føle seg beroliget. Noe slikt er ikke fremkommet.
Utviklingen har ikke gått upåaktet hen i mediene. Vi har lenge kunnet lese reportasjer og intervjuer med jøder som opplever at samfunnet omkring dem er blitt mer truende og negativt innstilt til det jødiske. Hovedfokuset har vært virkninger i samfunnets holdninger og atferd som følge av krigen som nå har pågått i mer enn et år, som ikke synes å ha en ende, og hvor det ikke synes å være noen grense for hvilke lidelser mennesker utsettes for.
Det er alminnelig enighet blant ofrene for antisemittismen om at det mediebildet nordmenn stilles overfor når det gjelder krig og konflikt i Midtøsten, spiller over på folks holdninger og atferd, og på deres respons på de meningsmålingene som foretas. Store deler av befolkningen har ikke andre kilder til informasjon enn de nyhets- og aktualitetssendingene de mottar gjennom de statlig betalte hovedstrømsmediene. Det er ingen overdrivelse å si at denne informasjonsstrømmen er ubalansert og ensrettet. Siden Hamas og andre gikk til angrep på Israel i fjor, har krigen omtrent daglig vært kommentert og forklart av en fast stab av «eksperter» som ikke har lagt skjul på at de formidler et partisk syn på konflikten. Vi har til nå ikke registrert at den andre siden har fått komme til med sine oppfatninger av konfliktene i regionen. Vi har et mangfold av statlig betalte medier som formidler det samme budskapet og som er snudd opp ned slik at Israel i stor grad blir fremstilt i et dårlig lys. Denne ensidige propagandaen setter spor i folkeopinionen akkurat slik den gjør det i land vi ikke liker å sammenligne Norge med.
Et tilsvarende misforhold kan vi konstatere blant norske politikere når de velger tema og fokus på sine innlegg om krigen. De er ensidige og i samsvar med budskapet fra de statlig betalte mediene. Sammen skaper de et informasjonsbilde som dominerer den offentlige debatten i Norge og som derfor i svært stor grad utformer folkemeningen. Vi kan derfor med stor sikkerhet slå fast at på tross av de skrekkelige bildene fra krigens gru, er det i høy grad medienes og de politiske elitenes ensidige og tendensiøse bruk av denne informasjonen som skaper de negative endringene i folks oppfatninger, holdninger og vrangforestillinger om jødene og deres åndelige nasjonalstat. Resultatet registreres som en klar økning i forekomsten av antisemittisme i den norske befolkning.
Ansvaret for denne utviklingen hviler tungt på Regjeringen som med sine ensidige og ofte provoserende utspill bidrar til å rettferdiggjøre folks uvennlige og ofte fiendtlige holdninger til den jødiske staten og dens befolkning. Dette gir seg klare utslag i nordmenns holdninger til jøder generelt. Vi forstår ikke de politiske motivene for disse handlingene. Det er klart for enhver at de Israel-fiendtlige politiske utspillene ikke har noen som helst innvirkning på de pågående konfliktene i Midtøsten. Både «anerkjennelse av en palestinsk stat,» boikott av israelske varer og forbud mot våpensalg, er helt uten virkning på konfliktnivået i Midtøsten. Slike utspill som stadig kommer fra norske myndigheter, er klart rettet mot et norsk publikum. Og slik ser vi det også i andre europeiske land.
Alle som følger med i det som hevdes og gjøres fra Israels lokale fienders side, terror-organisasjonene og Iran, er kjent med at disse har en klar og uttalt målsetting med sine angrep: De kjemper for å utslette den jødiske staten og dens jødiske befolkning. Et spørsmål melder seg da – er det vanskelig å tenke seg at norske myndigheter indirekte kan ha bidratt til endrede holdninger? Med den tilgangen på informasjon fra alle parter som de daglig mottar, skulle vi ikke kunne forvente mer refleksjon over egne holdninger og deres virkninger?
Det er dette som ligger til grunn for den politiske krisen i forholdet mellom Norge og Israel, som blant annet har ført til et avbrudd i de normale diplomatiske kontaktene mellom landene. Dette kan ikke repareres selv om krigen med Iran og deres lokale stedfortredere bringes til opphør. Norges politiske og finansielle deltakelse i terrorkrigen mot Israel må opphøre fullstendig og aldri mer gjenta seg for at forholdet skal kunne normaliseres. I dag synes muligheten for dette forsvinnende liten.
Det er i det perspektivet vi må betrakte den «handlingsplanen mot antisemittisme» Regjeringen har fremlagt. Å drysse noen kroner over lokale jødiske foreninger og de tidligere iverksatte prosjektene, vil ikke endre det grunnleggende årsaksforholdet til den voksende antisemittisme i Norge. Vi kan ikke annet enn å sette vårt håp til at det på lengre sikt vil utkrystallisere seg en holdningsendring der hvor norsk antisemittisme har sitt opphav. Men i dag fremstår dette dessverre som en fjern drøm.
Det er på handlingene regjeringen skal vurderes, ikke på antall planer den produserer.
