NMS – Det norske misjonsselskap – har på sine hjemmesider ulike blogger knyttet til de landene/landområdene hvor de har aktivitet. En av disse bloggene er en Midtøstenblogg hvor det 31. oktober 2023 ble publisert en blogg med refleksjoner om konflikten i Gaza. Bloggen er skrevet av Terence Ascott, grunnlegger av Sat-7 og tidligere styreleder i Middle East Media, og han har bodd i Midtøsten i flere år, heter det, og kjenner forholdene godt. Hans utgangspunkt er hvordan kristne kan tenke om det som nå skjer i Gaza?
Akkurat det er en krevende øvelse. For det betyr å «oversette» etikken til politikk, og da finnes det ikke alltid entydige løsninger. Dette er i et nøtteskall det dilemma som ligger innebygget i all refleksjon om forholdet mellom etikk og politikk. Det er vel få som vil være uenige i at man bør prøve å finne en rettferdig og langsiktig løsning. Men hva består en rettferdig løsning i? Ifølge bloggforfatteren betyr det at det må etableres en uavhengig palestinsk stat. Men hvorfor er da alle tilbud om en egen stat avslått?
Teksten innledes med at det som hendte 7. oktober er forferdelig, men «forståelig», i lys av de siste 50 årene med konflikt og okkupasjon og konfiskering av palestinsk land. Hva betyr det egentlig at noe er forståelig i denne sammenheng – at det nærmest var uunngåelig at det skjedde? Og har ikke konfliktlinjene i Midtøsten en mye lengre historie enn de siste 50 år? Hva med eksempelvis jordansk okkupasjon av Vestbredden 1948-1967? Eller at PLO ble dannet før Israel overtok Vestbredden i 1967? Hvor er alle forhandlingene som er gjennomført, og hvor er alle tilbudene som palestinerne har fått om en egen stat, men som de har avslått gang på gang. Og linjene kan trekkes enda lenger tilbake. Er det noe sted hvor historien er viktig, er det her.
Det hevdes videre at Jesus ble født i det okkuperte Palestina. Hvis forfatteren med dette mener å henvise til et moderne Palestina og et palestinsk folk, er dette upresist. Palestina ble brukt om mesteparten av området (Israel, Jordan, Libanon, Syria), og under osmannerne ble hele landområdet betegnet som Palestina og bebodd av flere folkegrupper. Folkeforbundets mandater tok utgangspunkt i dette landområdet.
Det sies også at i krig er sannheten det første offer. Dette er dessverre riktig i de fleste tilfelle, og nettopp derfor bør man undersøke grundig hva som skjer. Skribenten hevder at den israelske staten og den jødiske lobbyen i USA har enorme ressurser som de bruker til å kjøpe all mulig PR i media, mens palestinerne i Gaza ikke har ordentlig internett-tilgang og ingen internasjonale nyhetsbyrå har fått komme til området. Er ikke henvisningene til jødisk lobby noe som smaker mistenkelig av antisemittisme? Hvem er det som dominerer narrativet i Vesten om konflikten i Midtøsten? Er det ikke nettopp palestina-arabere? Deres informasjonskampanjer og BDS går årevis tilbake i tid, og vi kan bruke Norge som et eksempel på hvordan opinionen har skiftet i palestinernes favør. Slikt skjer ikke i et tomrom, men er en følge av en omfattende nyhetsdekning med klar slagside.
Det trekkes også en parallell til 2. verdenskrig, hvor det hevdes at ofrene alltid har blitt dehumanisert og at dette skjedde med jødene. Nå er det palestinerne som er slike ofre, hevdes det. Skal dette leses som at det som skjedde med jødene – Holocaust – er det samme som nå skjer med palestina-arabere? Kollektiv avstraffelse i Gaza, blir «en form for folkemord». Er dette en saklig sammenligning? Jeg tror mange vil svare nei på det spørsmålet.
De etiske idealer som trekkes fram, både underveis i teksten og til slutt, er alle prisverdige. Det er noe alle mennesker av god vilje kan ha som utgangspunkt. Forholdet mellom etiske idealer og praktisk politikk, er krevende. Man kan få inntrykk av at pasifisme er det eneste gyldige svaret for kristne. Historien viser at også andre svar har vært gitt, og at det er mange forhold som skaper en konflikt. Æreskulturene i Midtøsten trekkes frem som en kontrast til kristne idealer. Det er bra, men viser vel samtidig til den store avstanden som kan være mellom mennesker med ulik bakgrunn?
Teksten fremstår på mange måter som en anklage mot Israel. Flere steder gjøres Israel til den hovedansvarlige – til tross for alle oppfordringer om å åpne for flere synspunkter. Teksten gir klart uttrykk for hva som er en rettferdig og varig løsning – en egen palestinsk stat. Men det blir ikke gitt noen begrunnelse for dette, og områdets tidligere historie blir helt overstrøket.
