Vi har i mange år kunnet påvise at der er en sammenheng mellom utbrudd av jødehat og interne problemer i de landene hvor det skjer. Fenomenet er kjent gjennom europeisk historie. Uttrykksformen endrer og fornyer seg med samfunnsutviklingen og de mediene som formidler den, men det skjer ikke utilsiktet eller i vanvare. De som formidler antisemittiske stereotypier, fordommer og vrangforestillinger, vet hva de gjør. De ser en fordel i å ha et universelt mobbeoffer hvor man ikke behøver å rettferdiggjøre sin atferd fordi jødehatet blant de praktiserende er selvforklarende.
For noen er jødehatet også en økonomisk lønnsom geskjeft. Når man blir betalt for å terrorisere jøder, har man et motiv. Dette har gjennom generasjoner vært en hoveddrivkraft for den kampen mot de jødiske innbyggerne i Israel som fremdeles er en av de sentrale konfliktene i Midtøsten. I nyere tid begynte den som en ideologisk/religiøs motstand mot at det internasjonale samfunn avsatte plass innenfor de frigjorte delene av det osmanske imperiet for en selvstendig og uavhengig jødisk stat. Mye mer plass ble avsatt til arabiske statsdannelser som i dag uten unntak fremstår som mislykkede. Det utålelige synes derfor å være at den jødiske staten fremstår som regionens sterkeste og mest vellykkede.
Erkjennelsen av dette er i ferd med å bre seg i den arabiske verden. Som følge av Abraham-avtalene mellom Israel og flere arabiske land inngår disse nå et stadig tettere økonomisk og sikkerhetsmessig samarbeid som ikke bare skaper velstand, men som også bidrar til deres felles sikkerhet overfor det som er den alvorligste og mest uforsonlige konfliktlinjen i Midtøsten: Konflikten mellom islamske regimer som tilhører henholdsvis sjia- og sunnimuslimsk tro.
Hva er det da som får muslimer av begge grupperinger til å organisere seg i terrorgrupper mot den jødiske staten som en felles fiende? Det har ingenting med tilgjengeligheten av land å gjøre. I den arabiske verden bor det i gjennomsnitt 31 mennesker pr. kvadratkilometer, mens det i Israel tilsvarende bor 440. Det som i hovedsak holder den arabisk-israelske konflikten levende er at den for de organiserte terrorgruppene er blitt svært lønnsom. De har ikke motiv for å endre sin atferd.
De har ikke i dag noen personlig fordel av å slutte seg til Abraham-avtalene for å oppnå sikkerhet. Den er garantert av Israel, og samfunnsøkonomien holdes i live gjennom bistand. Innenfor Israels grenser har terrorgruppene fått sine egne selvstyrte enklaver hvor de underholdes økonomisk gjennom milliardbevilgninger av bistandsmidler som hovedsakelig kommer fra vestlige givere som EU, USA og Norge som endog har påtatt seg ansvar for å samle inn penger internasjonalt til formålet. Sjia-muslimske organisasjoner i Libanon og Syria finansieres hovedsakelig fra Iran og Qatar, gjennom korrupsjon og hvitvasking av penger i Europa.
Hverken EU, europeiske regjeringer eller Norge er rede til å innrømme eller ta på seg ansvaret for den finansieringen av terror mot den jødiske staten som de lenge har praktisert. Til det er skandalen som israelerne avslørte i 2021 for stor. Det er heller ikke uten videre klart at den politikken de fører overfor organisasjonene i Midtøsten har terrorfinansiering som utilsiktet konsekvens. Her er vi tilbake ved antakelsen om at Vesten praktiserer en dobbeltmoralsk holdning til den jødiske staten. Titusener av europeere er engasjert i den «fredsindustrien» som europeiske land og EU finansierer.
Vi ser dobbeltmoralen i mange sammenhenger. Da Europa-kommisjonens leder Ursula von der Leyen i fjor hadde vært i Israels hovedstad Jerusalem (som hun ikke anerkjenner som landets hovedstad) og sikret seg løfter om store leveranser av israelsk naturgass, reiste hun til Rām Allāh og lovet PLOs ledelse å videreføre den rause og vilkårsfrie bistanden som Europaparlamentet hadde foreslått å redusere. Tilsvarende dobbeltmoralsk holdning ser vi fra norske myndigheter.
Slike holdninger fra myndighetenes side forplanter seg raskt til samfunnet gjennom de offentlig finansierte mediene som har som etablert praksis å stille opp som mikrofonstativ og rettferdiggjøre de myndighetene som betaler dem. Det er ikke journalistikk disse mediene produserer når de engasjerer seg på vegne av en av partene i en slik konflikt. Resultatet ser vi dokumentert i de holdningsundersøkelsene som Holocaust senteret gjennomfører. De viser at forekomsten av fordommer mot jødene og deres nasjonalstat er sterkt utbredt i Norge til tross for de handlingsplanene mot antisemittisme som er vedtatt.
Vi er ganske sikre på at det kan påvises en sammenheng mellom forekomsten av antisemittiske holdninger i et samfunn og de holdninger og reservasjoner overfor Israel myndighetene gir uttrykk for. Ikke minst vil den markerte forskjellsbehandlingen sammenliknet med andre internasjonale konfliktsituasjoner som myndighetene praktiserer overfor Israel og landets forsvarskamp mot terrorisme, påvirke opinionens holdninger.
Uvennlig omtale av den jødiske staten og ukontrollert finansiering av dens fiender er sterke drivkrefter som opprettholder jødehat i befolkningen. Hvor dette praktiseres for å lede oppmerksomhet bort fra våre egne problemer, ser vi at lite eller ingenting har forandret seg siden europeere første gang ødela jødenes hjemland.
