Ingenting er så vanskelig for en politiker som å innrømme en tabbe. Problemet vokser med alvorlighetsgraden og blir helt uløselig når feiltrinnet er noe vedkommende skriftlig har forpliktet seg til å avstå fra. Vi tenker her særlig på alle de høytidelige erklæringer og internasjonale konvensjoner som Regjeringen og Stortinget i dypeste alvor har undertegnet og ratifisert for å bekjempe terrorisme, – og især finansiering av terrorisme.
Det skapte sjokkbølger bak kulissene i det politiske miljø og i embetsverket i forfjor da den israelske regjeringen bekreftet og gjentok informasjon som norske myndigheter tidligere hadde mottatt om at en rekke norskstøttede frivillige organisasjoner med et påstått humanitært formål var blitt erklært som tilknyttet terrororganisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP. Utenriksministeren forklarte for Stortinget at «Vi er svært bekymret over den israelske beslutningen om å terrorliste seks palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner. Vi ble ikke orientert på forhånd. Vi ser alvorlig på anklagene, og har vært i kontakt med israelske myndigheter både lokalt og i Oslo. Det hviler på israelske myndigheter å dokumentere anklagene.» Hva var det som bekymret dem så svært denne gangen?
Utenriksministeren var ikke bare «orientert på forhånd,» hun var selv med da Stortinget debatterte samme spørsmålet halvannet år tidligere da daværende bistandsminister Dag Inge Ulstein, Krf, i en interpellasjon om saken benektet den samme påstanden. Han innrømmet at Utenriksdepartementet var informert om de påstandene som var kommet fra den israelske organisasjonen NGO Monitor, men avviste dem som «ikke troverdige og løse påstander.» Han fikk sterk støtte for sitt syn bl.a. fra SV.
Dette er en politisk desperat omgang med de faktiske forhold. Det har aldri vært påvist at data fra NGO Monitor lider av slike mangler. Tvert om: Organisasjonens rapporter som bygger på åpne kilder kan når som helst kontrolleres av Utenriksdepartementets folk. De vil da oppdage at den informasjonen Regjeringen og Stortinget så unisont fordømmer som løse påstander i all hovedsak kommer fra organisasjonen PFLPs egne innrømmelser som var tilgjengelige fra PFLP selv.
Alt dette er grundig dokumentert av NGO Monitor og kan fritt leses både av Utenriksdepartementet og av Stortinget. Fordi europeiske lands finansiering av de terrortilknyttede «frivillige humanitære organisasjonene» fortsetter, kommer det stadig nye og veldokumenterte rapporter om denne virksomheten og dens rolle i å forsyne bl.a. FNs organer med falske anklager mot Israel. Dette er alt sammen nødvendig dokumentasjon som avslører at våre myndigheter forsettlig taler usant om sin rolle i den arabisk-israelske konflikten. Og Stortinget er med på dette uverdige spillet når de godtar løgn som sannhet og uten innsigelse lar seg føre bak lyset.
Sannheten er nemlig at Utenriksdepartementet er fullt klar over at rapportene fra NGO Monitor som de innrømmer at de kjenner innholdet i, ikke er «løse påstander,» men veldokumenterte fakta som PFLP ikke benekter. Vi har dermed et problem i Norge som består i at våre myndigheter underholder oss med usannheter og falske anklager rettet mot arbeidet til en høyst troverdig organisasjon, mens de samtidig finansierer organisasjoner som de vet driver en virksomhet som de samme myndighetene har forpliktet seg rettslig til å avstå fra og å bekjempe.
Det er lett å forstå at politikere opplever slik informasjon som vanskelig å forholde seg til. Å innrømme at både Regjeringen og Stortinget, sammen med norske humanitære organisasjoner, står bak finansiering av internasjonal terrorisme, sitter så langt inne at vi etter de uttalelser som er kommet ikke kan forvente ærlig åpenhet om dette spørsmålet. Den informasjonen som foreligger vil imidlertid ikke bli borte og den vil heller ikke bli svekket, uansett hvor mye den benektes av norske politikere som har gått i en felle som de ikke kan komme ut av uten å innrømme at de har støttet terrorisme i strid med sitt eget lovverk.
Som vi har skrevet tidligere, kommer dobbeltmoralen på norsk side særlig godt til syne i det faktum at våre bevilgende myndigheter vet om alt dette, mens de opplever seg politisk avskåret fra å innrømme sin dobbeltmoral fordi en slik innrømmelse også ville innebære en erkjennelse av medskyldighet i terrororganisasjonenes krigsforbrytelser. Medvirkning til finansiering av terror er i strid med Norges forpliktelser etter folkeretten. Det tør ikke politikere innrømme at de er med på. De velger heller å fortsette med denne «humanitære bistanden» samtidig som de fornekter at de med dette medvirker til drap på israelske sivile. George Orwell sa allerede for 75 år siden: «Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt og løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.»
