Av ambassadør Alan Baker
Amb. Alan Baker er direktør for Institute for Contemporary Affairs ved Jerusalem Center og leder av Global Law Forum. Han deltok i Oslo-avtalenes forhandlinger og utforming avtalenes forhandlinger og utforming med palestinerne, samt avtaler og fredsavtaler med Egypt, Jordan og Libanon. Han fungerte som juridisk rådgiver og visegeneraldirektør for Israels utenriksdepartement og som Israels ambassadør i Canada.
Oversatt til norsk for SMA av Lars-Toralf Utnes Storstrand
I stiftelsesvedtektene for Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) fra 1986 heter det at den skal være «en verdensomspennende humanitær bevegelse med oppgave å forebygge og lindre menneskelig lidelse overalt hvor den finnes, og å beskytte liv og helse og sikre respekt for mennesket, særlig hvor væpnede konflikter finner sted.»
Til å være en organisasjon hvis eneste formål og oppgave er å hjelpe ofre for krig og menneskerettighetsbrudd, er det åpenbart at ICRC har totalt mislykkes i sitt oppdrag, noe som gjenspeiles i den dårlige håndteringen av gisselkrisen i Israel.
ICRC sviktet sitt mest grunnleggende ansvar overfor de mer enn 250 kidnappingsofrene fra omkring 20 nasjoner som ble tatt som gisler som en del av Hamas’ uhyrlige invasjon, massedrap og voldtekt. Det moralske og juridiske ansvaret ligger først og fremst hos den sveitsiske regjeringen, som ICRC er underlagt, sammen med de statlige delene i Genève-konvensjonene som finansierer ICRCs eksistens og som står i posisjon til å overvåke, styre og påvirke ICRCs virksomhet.
Hvorfor har ikke disse innprentet dem som påvirker Hamas – først og fremst Qatar, Egypt, FN og andre arabiske elementer – at israelske ofre for terror og kidnapping har krav på en human behandling?
Hvordan kan man forstå at den sveitsiske regjeringen og ICRC har sittet passive i mer enn 16 måneder mens de åpenlyst har blitt manipulert og misbrukt av terrororganisasjonen Hamas? De har snarere passivt akseptert at Hamas har nektet overføring av medisiner og medisinske og humanitære besøk til de syke og sårede og alle gislene som har vært og fremdeles holdes ulovlig fanget.
Dessuten utfordrer det enhver form for logikk og moralsk klarhet at ICRC kan akseptere bilder av bevæpnede, maskerte terrorister som står med ICRC-biler med Røde Kors-emblem og -flagg mens de samme bilene frakter torturerte, lidende og syke israelske gisler – og at ICRCs representanter deltar i «frigivelsesseremonier» sammen med ledelsen for terroristene.
I de grunnleggende vedtektene for Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og Røde Halvmåne-bevegelsen fra 1986 heter det at:
«Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger som til sammen utgjør en verdensomspennende humanitær bevegelse, som har som oppgave å forebygge og lindre menneskelig lidelse overalt hvor den finnes, å beskytte liv og helse og sikre respekt for mennesket, særlig i væpnede konflikter og andre nødsituasjoner.»[1]
Når det gjelder spørsmål om upartiskhet og nøytralitet, sier vedtektene det samme:
«Upartiskhet – Det skal ikke gjøres forskjell på nasjonalitet, rase, religiøs overbevisning, klasse eller politisk oppfatning. De skal forsøke å lindre enkeltmenneskers lidelser, utelukkende ut fra deres behov, og prioritere de mest presserende nødstilfellene.»[1]
Nøytralitet – For å kunne fortsette å nyte tillit fra alle, skal ikke bevegelsen ta parti i fiendtligheter eller på noe tidspunkt engasjere seg i kontroverser av politisk, rasemessig, religiøs eller ideologisk art.
Vedtektene krever spesifikt at ICRC:
«Til enhver tid – som nøytral institusjon hvis humanitære arbeid utføres særlig under internasjonale og andre væpnede konflikter eller indre uroligheter – å bestrebe seg på å sikre beskyttelse av og hjelp til militære og sivile ofre for slike hendelser og de direkte følger av dem.»[2]
Til å være en organisasjon hvis eneste anerkjente formål og oppgave er å hjelpe ofre for krig og menneskerettighetsbrudd, er det åpenbart at ICRC har sviktet totalt i sitt oppdrag, noe som gjenspeiles i den dårlige håndteringen av gisselkrisen i Israel.
ICRCs fullstendige svikt i sitt mest grunnleggende ansvar overfor de mer enn 250 kidnappingsofrene fra rundt 20 nasjoner som ble tatt som gisler som en del av den Iran-støttede terrorgruppen Hamas’ uhyrlige endagsinvasjon, massemord og voldtekt, er tragisk nok i seg selv. Men det har enda verre følger: ICRCs begrunnelse for sin ugjerning, hvordan den kunne finne sted, og mer vidtrekkende, den åpenbare mangelen på evne, vilje, seriøsitet, eller kanskje til og med forsettlig og bevisst apati, forsømmelse og slapphet fra ICRC-stabens side.
Den historiske forsømmelsen er forøvrig ikke begrenset til ICRC og deres ansatte. Det moralske og juridiske ansvaret ligger først og fremst hos den sveitsiske regjeringen, som ICRC er underlagt, og hos statens parter til Genève-konvensjonene, som finansierer ICRCs eksistens og som har mulighet til å overvåke, lede og påvirke ICRCs virksomhet.
Man kan spørre seg hvor den sveitsiske regjeringen, med sin unike internasjonale status, har vært i forbindelse med den israelske gisselsituasjonen?
Hvorfor har de ikke utnyttet sitt historisk anerkjente internasjonale rykte og anseelse – kanskje Sveits’ enestående kapasitet og internasjonale omdømme – til å innskjerpe overfor de som påvirker terrororganisasjonen Hamas, hovedsakelig Qatar, Egypt, FN og andre arabiske elementer, at israelske ofre for terror og kidnapping har krav på human behandling?
Dette blir særlig tydelig i lys av uttalelsene til den sveitsiske forbundspresidenten Karin Keller-Sutter i hennes tale på Holocaust-minnedagen 10. februar 2025. Der understreket Keller-Sutter at det er avgjørende å huske og lære av Holocaust og det totale sivilisatoriske sammenbruddet som fulgte med, særlig nå som antisemittismen dukker opp igjen i Sveits, i noen tilfeller helt åpent. Hun bemerket:
«Det kan ikke tolereres at jøder blir skremt, diskriminert eller truet. Demokratiske verdier som toleranse, gjensidig respekt og sameksistens er ikke forenlige med tegn på hat basert på rase, etnisitet, religion eller seksuell legning.»[3]
Hvordan er det tenkelig at den sveitsiske regjeringen og ICRC har sittet passive i mer enn 16 måneder mens de åpenlyst har blitt manipulert og misbrukt av terrororganisasjonen Hamas? Snarere har de passivt akseptert at Hamas har nektet å tillate overføring av medisiner, medisinske og humanitære besøk til de syke og sårede og alle som illegalt holdes i fangenskap, og å tillate en human og respektfull behandling av de døde – alt dette uten å iverksette nødvendige og viktige internasjonale tiltak i lys av deres unike internasjonale status.
Når det gjelder ICRCs berømte konstitusjonelle upartiskhet og nøytralitet, utfordrer det enhver form for logikk og moralsk klarhet at ICRC kan godta bilder av bevæpnede, maskerte terrorister som sitter og står på ICRC-biler med Røde Kors-emblem og -flagg, mens disse bilene frakter torturerte, lidende og syke israelske gisler.
Hvordan kan ICRC samtidig tillate at dets representanter, dets status, verdighet og tilstedeværelse blir manipulert til å delta i iscenesatte, konstruerte, falske «løslatelsesseremonier», stille opp sammen med maskerte, bevæpnede terroristledere, signere falske «løslatelsesattester» og utveksle håndtrykk?
Hvor er verdigheten til ICRC, Røde Kors-bevegelsen, korsemblemet og Røde Kors-flagget?
Det enorme omfanget av denne uakseptable og utilgivelige mangelen, av denne totale svikten fra Sveits og ICRC, kan virkelig ikke forklares i termer av manglende evne eller udugelighet. Det reiser det åpenbare spørsmålet om hvordan dette kunne skje.
Denne enorme mangelen på ekte, seriøs og oppriktig handling fra Sveits og ICRC er ikke bare skrikende i sin voldsomhet, men trosser all logikk.
Videre, men ikke mindre viktig, kan det ikke annet enn å føre til en implikasjon og antakelse om at slik passivitet har vært og fortsetter å være mer enn bare uaktsomhet eller utilsiktede feil. Det reiser spørsmålet om det ligger en skummel baktanke bak, noe som tragisk nok i historisk sammenheng synes å være altfor velkjent.
Sveitsernes og ICRCs svikt i arbeidet med å sikre humanitær hjelp til de israelske gislene er ikke bare noe som kan glemmes. De er utilgivelige.
Hele ICRCs troverdighet som humanitær organisasjon er i spill. Den kan ikke gjenreises etter dette.
Sveits’ rykte som verdensomspennende bastion for moralsk rettskaffenhet og verdighet er fullstendig undergravd og ødelagt.
Sveits kan ikke lenger påberope seg noen form for internasjonal moralsk overlegenhet. Landet har mistet den lille statusen det kunne ha hatt.
Kilder
