Shabbat shalom alle sammen.
For en uke siden informerte vi om blodbadet som fortsetter i Midtøsten som renses for kristne og andre minoriteter som en gang utgjorde urbefolkningene i regionen. Det samme ser vi nå også mer tydelig i Afrika. I Nairobi ble nylig et par hundre mennesker henrettet av den wahhabi-muslimske organisasjonen Al-Shabaab fra Somalia med den begrunnelse at de ikke var muslimer. Dette skjer mens Vesten snur ryggen til virkeligheten. Hverken i Midtøsten eller i Afrika er det lenger snakk om snik-islamisering. Tvert om, her er det beinhard islamsk jihad som pågår og kristne kan velge mellom konvertering til islam eller henrettelse.
Hos oss diskuterer man fremdeles om islamiseringen er på sniknivå eller ikke. Islamiseringsprosjekt har mektige organisasjoner i ryggen og får mye goodwill hos både politikere og mediefolk. I Norge behøver hverken al-Shabaab eller al-Qaida snike seg inn: Her er de hjertelig velkomne til varig opphold og sikker inntekt.
En av de mest aktive pådriverne for islamiseringen av Vesten og Norge er i dag Kirkenes Verdensråd, KV, som gjennom sitt økumeniske program som i Norge formidles til menighetene gjennom Mellomkirkelig Råd, MR, bl.a. arrangerer den årlige antisemittiske hetsfesten ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.” Her er det ingen som plages av mordet på tre millioner kristne i Sudan. Ingen bryr seg om at de kristne minoritetene i land som Egypt, Libya, Irak og Syria er i ferd med å bli utryddet. Man nevner ikke bombingen av kirker i Pakistan og Nigeria eller dødsdommene over kristne pastorer i Iran.
”Kirkeuka for fred” er et misjonstiltak som er innhyllet i desinformasjon. Her har Kirkenes Verdensråd invitert en liten gruppe undertrykte palestinske dhimmi-kristne til å utforme liturgiske tekster for vestlige kirker uten at man åpent presenterer disse tekstenes sterkt politiserte innhold. Heldigvis er det mennesker i kirkelige kretser som har reagert på den såkalte ”okkupasjonsbønnen” som menighetene oppfordres til å be, hvor innholdet ikke bare bygger på politisk løgn, men hvor både form og innhold viser at man har søkt å konstruere en kirkelig-islamsk fellesbønn hvor norske kirkegjengere ledes inn i en islamsk bønneform. Bønnens innhold er ikke bare i strid med Bibelens ord, men den er også fullstendig fremmed i formen og synes mest å være inspirert av profeten Muhammad:
Presten/imamen: «Vi er medskyldige i synden til den israelske okkupasjon ved å akseptere de urettferdige tiltak som er påført resten av dine barn, og spesielt i din by, Jerusalem».
Menigheten/umma: «Tilgi oss, vi ber deg, du Miskunnelige.»
Her må vi gjøre de økumeniske liturgene i Mellomkirkelig Råd oppmerksomme på at det i islamske bønner ikke heter «du Miskunnelige,» men «…du aller nådigste og mest tilgivende.» (Bismillah-i-Rahman-i-Rahim.)
Den foreslåtte kirkebønnens oppgave er å gni den politiske antisemittismen fra Kirkenes Verdensråd, Mellomkirkelig Råd og Sabeels Venner inn i uforberedte norske sjeler. Dersom norske menigheter aksepterer å be en slik ubibelsk bønn som bygger på antisemittisk propaganda fra jødehatere i Midtøsten, er det ikke lenger bare snakk om snikislamisering.
Vi ønsker alle dere en god helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen.
****
Det ekstreme i norsk offentlig debatt
Det er slett ikke lett å være jøde i Sverige, men heller ikke i Norge. En etter en forsvinner jødiske norske ungdommer til Israel, og tilbake sitter de eldre som vet at ingen kommer til å luke ugresset fra deres graver. Det er ikke politisk korrekt å snakke om dette, men det er dagens virkelighet.
Det er i dag heller ikke lett å representere Israel i Norge. Om dette kan måten den nye israelske ambassadøren, Naim Araidi, blir behandlet på, vitne om. Ambassadøren har bakgrunn som forfatter, dikter og er professor i litteratur. Han ble forleden invitert til å delta i Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet, Kapittel 13, for å lese egne dikt. Det skotske punkbandet Oi Polloi trakk seg fra festivalen fordi professor Araidi sto på programmet. Heller ikke NRKs Sidsel Wold vil sitte i panel med ambassadør Araidi. Professor Araidi er altså boikottet av både NRK og de skotske punkerne kun fordi han representerer den jødiske staten Israel. For Sidsel Wolds vedkommende synes årsaken å være at hun ikke tør gå inn i debatt med en som vet hva han snakker om. Antisemittismen vil hun helst praktisere når hun har NRKs mikrofon for seg selv.
Det er heller ikke lett å være en ung norsk jødevenn. Å ytre seg positivt om Israel bringer med seg et skred av voldsomme reaksjoner. Den unge skribenten Andreas Fagerbakke stilte legitime spørsmål til Anne Sender om hennes angrep på staten Israel i forbindelse med lanseringen av en bok hun har skrevet. Han fikk tilsvar fra Lars Gule som med statskassen som finansieringskilde har tid til å utarbeide spaltemeter med kunnskapsløst ordgyteri, sludder og vås, men som alltid og unntaksløst oser av hat mot den jødiske staten Israel. Gules metode består åpenbart i å overfuse sine motdebattanter med slike mengder av faktafeil og misforståelser at de aldri vil kunne ha ressurser til å rette på en brøkdel av det. Den enorme mengden av rent tøv han tok seg tid til å formidle i avisen Vårt Lands ”verdidebatt,” bare i tilknytning til Fagerbakkes kritiske merknad til Anne Sender, avslører nådeløst hva Lars Gule representerer.
Det som imidlertid er mer alvorlig, er når en tidligere forstander for en av de små jødiske menighetene i Oslo, Anne Sender, formidler et lignende budskap til offentligheten og skaper en uberettiget legitimitet for uholdbar, negativ, usaklig og uriktig kritikk av jødenes hjemland Israel.
I forbindelse med lanseringen av en bok har Sender igjen skrevet en ganske ubehjelpelig og negativt ladet artikkel i avisen Vårt Lands ”Verdidebatt” hvor hun taler nedsettende om alle dem som forsvarer Israel mot angrep fra norske organisasjoner og politikere. Hun nevner ingenting om sitt eget samarbeid med den bedrageridømte leninistiske frontorganisasjonen SOS Rasisme som førte til at den årlige markeringen rundt om i Norge av minnet om Krystallnatten ble politisert og ødelagt.
Sender og hennes forgjenger, Kirschner, var personlig ansvarlige for at denne ulykken skjedde, men det feies under teppet og forties, og man prøver å få det til å låte som om det var noen andre som var problemet. Den sytende sutringen og det å skylde på andre kjennetegner Senders fortelling om sine lidelser og påståtte trusler. Forrige gang hun berettet om personlig forvandling var da hun kom fra et tre måneders opplæringskurs hos Israels uvenner i Kirkens Nødhjelp i Ramallah.
Det er mulig at Sender ikke forstår det selv, men når hun i en situasjon hvor Israel-fiendtlige medier søker enhver anledning til å trekke oppmerksomhet bort fra de arabiske massakrene og over på de påståtte ”brudd på folkeretten,” ”krigsforbrytelser” og ”de israelske okkupasjonsstyrkenes overgrep mot uskyldige palestinere,” velger å la seg bruke til antisionistisk propaganda, klandrer dem som støtter Israel og gir moralsk støtte til PLO, må vi konkludere med at Anne Sender også formelt er blitt en stemme i det norske anti-israelske kor som en delegasjon fra OSSE advarte oss mot i fjor.
I den pågående regionale krigen i Midtøsten har hun valgt samme side som sin venstreekstreme forsvarer Lars Gule. Som Israel-venn står hun ikke til troende, og det hjelper ingenting at hun finner støtte for sin kunnskapsmangel hos en avtroppende utenriksminister som beretter at den palestinske drømmen omfatter Haifa, Jaffa og andre historiske områder. Når utenriksministeren flere ganger gjentar sin uspesifiserte anklage mot Israel om brudd på folkeretten, er det mest sannsynlig for å markere sin partiskhet og søke å rettferdiggjøre egen støtte til terroristorganisasjoner. Anne Sender har vel ikke et slikt behov, selv om pengestøtten til de venstreekstreme bedragerne i SOS Rasisme var ille nok.
Jødene i Norge lever i en krevende periode. Ikke bare må de være på vakt mot daglige antisemittiske utbrudd og ekstreme islamister som truer med våpen, men vi må også bruke tid og energi på folk som i selvopptatt uforstand fyrer opp under det antisemittiske bålet.
