Shabbat shalom alle sammen.
Onsdag denne uken feiret jødene i Israel 47-årsdagen for byens gjenforening, Jerusalem-dagen. Fra 1948 til 1967 var byens sentrale deler okkupert av Jordan. I løpet av 19 års okkupasjon sørget jordanerne for å gjøre den jødiske Gamlebyen og resten av Øst-Jerusalem jøderen og la dessuten i grus 58 synagoger, tusentalls boliger og mange kulturelle og arkeologiske minnesmerker som bekreftet jødisk tilknytning til byen. Gjenforeningen av byen og muligheten for jødene til igjen å kunne bo i de boligene de eide i sin egen hjemby og be sine bønner ved Tempelets mur, er en stor nasjonal og internasjonal begivenhet, faktisk en større begivenhet enn den tilsvarende gjenforeningen av Berlin.
Tusenvis av mennesker feiret dagen over hele landet, men hovedfeiringen foregikk i Jerusalem. Også i år viser meningsmålinger at Jerusalems innbyggere, jøder som arabere, er meget fornøyd med å bo i byen sin. I år var faktisk 92 % av de spurte fornøyde. Dette stemmer svært dårlig med det forvrengte og forfalskede bildet som vestlige medier, antisemittiske organisasjoner og islamister daglig rører sammen om det såkalte «okkuperte» Jerusalem. Jerusalem er i dag for første gang, takket være frigjøringen i 1967, en åpen by hvor alle er velkomne og hvor innbyggerne trives.
Det er derfor ganske ubegripelig at noen vil støtte arabernes plan om å utføre en ny utrenskning av jødene i Jerusalem, nå som jødene endelig har sørget for fri adgang for alle religioner. Det er mange grunner til å se på den politiserende pavens besøk i forkant av Jerusalem-dagen som en slags «moralsk støtte” til dem som ennå drømmer om et jøderent Jerusalem.
At paven valgte å ignorere folkemordet på de kristne som foregår i full offentlighet i nabolandene, er et tegn på at det også for ham er viktigere å kritisere Israel. Forsøket på å gjøre Jesus minst mulig jødisk er ikke bare et spark til jødene og en støtte til palestinsk erstatningsteologi, men også en avstandtaken fra et av kristendommens fundamenter. Pavens påstand om at Jesus ikke kunne hebraisk, men bare arameisk, kunne oppfattes som å bety at Jesus ikke kunne lese Bibelen på originalspråket. Påstanden strider mot Guds ord om at Jesus på sabbaten gikk inn i synagogen og leste fra boken til profeten Esaias (Se Lukas 4:16-22).
Hva slags respekt for kristendommen kan man forvente fra dagens ungdommer når selv paven insinuerer at Bibelen ikke er helt sann? Utvilsomt er vi nå i en tid hvor sannheten er blitt en dyrebar og sjelden vare. Som George Orwell uttrykte det: I en tid med universelt bedrageri, er det å snakke sant en revolusjonær handling.
Vi ønsker dere alle en god helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen.
*****
Der statsmaktene leder an
De fryktelige drapene i det jødiske museet i Brussel, angrepene utenfor en synagoge i Paris, angrepet på en jøde i Tunisia og ødeleggelsen av den eldste synagogen i Damaskus viser at veien fra jødehat til jødedrap er like kort som før. Alt sammen er et resultat av vedvarende antisemittisk agitasjon, oppvigleri og politisk desinformasjon.
Denne gangen var ofrene noen tilfeldige jøder i Brussel. I morgen kan det være norske jøders tur. Det er bare et spørsmål om når det vil skje, ikke om det vil skje. Flertallet av Norges jøder lever allerede anonymt med skjult identitet og det er vanskelig å få samlet mer enn 10 jøder til felles bønn i synagogen. Frykten blant jødene er blitt så intens at noen til og med tyr til samarbeid med Israels uvenner. Dette er virkelig illevarslende tegn. Men er det noen som tror at vi i Norge vil slippe unna den utviklingen vi ser i andre vestlige land?
Mens dette skjedde ute i Europa var forberedelsen i gang også i Norge. I Aftenposten tegnet den anti-israelske agitatoren Thomas Hylland Eriksen bakgrunnskulissene til årets eksamensoppgaver i norsk for 40.000 elever i videregående skole, hvor Utdanningsdirektoratet, kanskje for å markere regjeringsskiftet, hadde gitt dem i oppgave å rettferdiggjøre et grovt propagandainnlegg fra Mads Gilbert. Både dette og Hylland Eriksens kronikk i Aftenposten består av velkjente agitatoriske usannheter, oppvigleri og unøyaktigheter som ved hyppig gjentakelse villeder stadig nye generasjoner av nordmenn inn i jødehatets irrganger. Vi kan ikke forstå annet enn at en slik virkning må ha vært tilsiktet og at en åpenbar kilde til norsk antisemittisme her er avdekket.
Vi har ved flere anledninger reist spørsmål om vi ikke snart har tilstrekkelig dokumentasjon på forekomsten av antisemittiske holdninger. Det vi nå trenger er en grundig dokumentasjon av dette uvesenets kilder, opphav og formidling blant folk. Det er vel og bra at utdanningsministeren innkalles til en redegjørelse for Stortinget, men vi kjenner allerede svaret: Dette er forvaltningens ansvar.
Vi ser det samme i sak etter sak. Vi fikk ny regjering, men embetsverket fortsetter med å praktisere rødgrønn politikk. De skaper snubletråder med unøyaktig informasjon og setter dermed sine politiske ledere i medienes gapestokk. Det reiser spørsmålet om hvorvidt vi kanskje ville være bedre tjent med å la Statens øverste embetsmenn følge regjeringen, slik praksis er i mange andre demokratiske land. Det ville sikre politisk lojalitet og folks forventninger til et demokratisk valg.
Det er nemlig ikke første gang at Utdanningsdirektoratets folk har overtrådt sin lojalitets- og embetsplikt ved å bruke politisk propaganda som eksamensoppgaver i skolen, og derved kompromittere sin politiske ledelse. Akkurat det samme skjedde under den forrige borgerlige regjeringen da norske 10.-klassinger ble tvunget til å analysere et palestinsk propagandadikt. Det kan derfor ikke aksepteres at det er snakk om en ”glipp” fra embetsverkets side. I sum fremstår den anti-israelske og antisemittiske agitasjonen gjennom medier og fra statsforvaltningen i Norge som overlagt og målrettet.
Det er allerede grundig dokumentert at det er få vestlige land hvor antisemittismen har hatt bedre vekstvilkår enn i Norge. Eksemplene fra Aftenposten og Utdanningsdirektoratet kunne mangfoldiggjøres hver uke. Det skal derfor ikke overaske oss om også norske jøder blir angrepet i morgen. Ingen bør da si at de ikke visste at noe slikt kunne skje, for den utviklingen vi nå ser er noe SMA har skrevet om og advart mot i mer enn 10 år.
Det er derfor noe pinlig over forsøket fra redaktør Stanghelle i Aftenposten på å ”balansere” Hylland Eriksens antisemittiske agitasjon med en kommentar hvor han heier på de jødene som har brakt Norge sportslig heder. Å prøve å skape balanse ved å presentere en sannhet for hver løgn virker bare avslørende. Stanghelle er, i likhet med sine kolleger i andre norske medier, medansvarlig for mye av formidlingen av jødehat i Norge. Den medieskapte atmosfæren av nedlatende uvennlighet mot alt som har med jødenes hjemland og selvforsvarskamp å gjøre er ugjenkallelig illustrert i HL-senterets undersøkelsesrapport om antisemittismen i Norge.
Men Aftenposten og Utdanningsdirektoratet er ikke alene om å skape antisemittisk stemning i landet. NRK gjør hele tiden også sitt beste, til og med for å gjøre jødehatet til folkelig underholdning. Ved å ”balansere” omtalen av besøket til den israelske president Shimon Peres med la en velkjent antisemitt som Johan Galtung sitte og koseprate i en nyhetssending, bidrar NRKs ledelse bevisst til å legitimere og ufarliggjøre den antisemittismen han er en kjent eksponent for.
Når det norske folk får alt dette servert som et kontinuerlig påtrykk av løgner og desinformasjon, blir det svært vanskelig for de fleste ikke å bli påvirket av løgnen om at jødene er verdens største problem. Det hører med til bildet at mens dette skjer, bruker norske medier mye spalteplass på å ufarliggjøre de ulike islamistiske jihadgruppene vi har i Norge ved gi dem positiv pressedekning og omtale.
Vi har ikke håp om at norske medier og venstreorienterte politikere vil avslutte sine kampanjer mot den jødiske staten Israel. Men vi står fast på et krav om at Regjeringen må rydde opp i egne rekker og instruere sitt embetsverk om at det faktisk har foregått et regjeringsskifte som bar løfte om en forandring. Som et ledd i 200-årsmarkeringen av Grunnloven, bør forandringen denne gang også komme jødene til gode.
