NRKs formidling av nyheter fra Midtøsten blir stadig vanskeligere å forstå. I Dagsrevyen 13. juni slet statskanalen med å innrømme at den regionale hybridkrigen har pågått i mange år i store deler av Midtøsten, og at ayatollaene i Teheran har kjempet en vedvarende terrorkrig ved hjelp av mange stedfortredende militser og terroristorganisasjoner som de har organisert, finansiert og politisk støttet. Denne terrorkrigen synes norske medier å ville fortie.
I en karakteristisk kommentar i Dagsrevyen denne kvelden fremhevet NRKs «ekspert» først og fremst Saudi Arabia, Israel og USA som mulig skyldige i at to tankskip var blitt angrepet under seiling i Hormusstredet. Det er noe innbitt og nærmest fanatisk i norske mediers forsøk på å holde tilbake informasjon om hva som foregår i Midtøsten. Enhver anledning benyttes til å kaste mistanke på USA, Israel og deres allierte i den regionale konflikten. Ja, ikke engang selve krigen kan nevnes i klartekst. Den splittes opp i lokale terrorgrupper og deres konflikter som pågår uten indre sammenheng. Men der er hovedlinjer og indre sammenheng i det store konfliktbildet i Midtøsten.
Angrep på tankskip er ikke noe nytt i farvannet ved de arabiske emiratene. Senest i mai ble fire tankskip, hvorav ett norsk, angrepet med miner i det samme området. Det ligger i sakens natur at slike hendelser påvirker internasjonal økonomi og især skipsfarten og oljeprisen, men det finnes ingen logikk i at slike anslag mot verdenshandelen skulle kunne tjene interessene til USA, Israel og deres arabiske allierte som direkte er rammet av denne terroren.
Skulle man på rent logisk grunnlag peke på en mulig syndebukk, måtte det kanskje heller bli det iranske regimet som gjennom et år og helt til de siste dagene har kommet med flere politiske raseriutbrudd rettet mot USA og dets allierte i regionen, og som truer med «knusende gjengjeldelse» dersom Iran angripes. Det hele foregikk mens Japans statsminister Shinzo Abe var på offisielt besøk i Teheran. Hans forsøk på å dempe gemyttene der så ikke ut til å ha nevneverdig effekt.
Tidspunktet for et iransk-inspirert angrep på den sunnimuslimske hovedfienden må imidlertid vurderes som velvalgt. Mye av Irans oljeeksport går nettopp til Japan, og den er ikke påvirket av annet enn økende oljepriser. Det er Vestens oljehandel med araberne som rammes av terroren. Spørsmålet om hvem det er blant Irans mange stedfortredende organisasjoner i det sjiamuslimske området som til enhver tid utfører terrorhandlingene er egentlig nokså uvesentlig. Foruten egne spesialstyrker, har Iran mange stedfortredere å velge blant.
De er alle sammen fullstendig avhengige både militært og finansielt av sine oppdragsgivere i Teheran, enten de kaller seg Houti, Hizbollah, Hamas eller Islamsk Jihad. De har alle sammen det samme mål om å utslette Israel, eliminere USAs innflytelse og nærvær i Midtøsten og bryte ned det sunnimuslimske, og især det saudi-arabiske hegemoniet i den arabisk-islamske verden.
For dette formålet har Iran i tiden etter at ayatollaene kom til makten i 1979, kjempet en uopphørlig kamp for å oppnå regionalt hegemoni og globalt herredømme over den islamske verden. Ingen islamske land har med større konsekvens og ressursbruk stått bak islamsk terrorisme og krigføring i verden enn Iran. Det gjelder både i Midtøsten og i Vesten. Problemet Iran har i hele denne perioden vært sterkt underkommunisert i vestlige medier. Vestlige myndigheter og næringsliv har latt seg forlede av tilbud om lukrative forretninger og har sett mellom fingrene med de iranske stormaktsplanene.
Europa omfavnet muligheten til å gjøre forretninger med Iran i bytte mot en atomavtale hvor det iranske regimet ikke lovet annet enn å vente i åtte år med å videreføre sitt atomprogram. Den perioden utløper om fire år. Den israelske etterretningsoperasjonen som i fjor fjernet hundretusener av hemmelige dokumenter fra Irans atomarkiv, avslørte at det faktisk var og fremdeles er atomvåpen Iran arbeider med å utvikle. Regimet erklærte nylig at man igjen har satt fart i opparbeidelsen av materiale til atomvåpen, og eksperter antar at de vil kunne ha nok av det om et års tid.
Men ingenting av dette har fått Europa til å trekke i nødbremsen. Her er man såre fornøyd med at handelen med Iran har tatt seg opp. I Europa er det president Trumps uvennlige holdning til Iran og dets politikk som bekymrer. At det samme Europa har hele sin militære sikkerhet avhengig av at den samme president Trump vil stå dem bi om de skulle bli angrepet, anses ikke som et paradoks, – det er jo garantert av NATO-pakten, enten de har betalt forsikringspremien på to prosent av BNP eller ikke.
Vi forstår at Donald Trump kan føle seg oppgitt over europeernes naivitet og uforstand. Det vi ikke forstår er at ikke europeere flest skjønner og reagerer på at deres sikkerhet, sivilisasjon og rene eksistens settes på spill i forsøket på å føye og blidgjøre et av verdens mest hensynsløse og brutale regimer, – de sjia-islamske ayatollaenes styre i Teheran.
