Shabbat shalom alle sammen,
Denne uken fikk vi vite at flere talibanere fikk opphold i Norge på humanitært grunnlag. Utlendingsnemnda (UNE) er en kreativ forsamling, men hvordan de har klart å resonnere seg frem til at talibanere trenger beskyttelse mot seg selv, er mer enn vi skjønner. De kan imidlertid føle seg velkommen til Norge, for her får selv islamske misjonærer som Aisha Shehzadi, offentlig godkjenning og sponsormidler fra Forfatterforeningen for å forkynne islamsk tro og overtro til ungdommer på norske skoler.
Det ser ut til at hun både trives og lykkes med oppgaven, slik som hun selv opplever den: «Det er fantastisk å snakke for folk som er lutter øre». Denne maskerte kvinnen, som for oss andre er lutter øye, og som tilhører en av de aller mest ekstreme islamistiske retninger, får støtte også fra Aftenpostens redaktør Knut Olav Åmås som vet utmerket godt at han som homofil ikke har livets rett i det samfunnet Aisha Shehzadi nå lærer våre skolebarn til å like. Så spørs det da hvor lenge det vil gå før Aishas lovlige forkynnelse av islam har erstattet både den ulovlige forkynnelsen av kristendom, krl-faget og juleavslutningen som er blitt så upopulær hos en spesiell gruppe skolefolk? Og disse «frigjorte» damene i finlandshette blir stadig mer pågående. De får uten videre låne megafoner fra det ekstreme etablissementet innenfor Aftenposten og NRK. De kjemper for «retten til å praktisere sin tro» og «retten til å kjempe for sine verdier.» De forlanger støtte for «retten til å velge sin livsform,» endog om den innebærer «retten» til å utrydde deg og meg, – og det får de!
Mange utlendinger oppdager raskt at det å bli integrert i samfunnet som normale produktive medborgere som klarer seg selv og bidrar til fellesskapet, må være i strid med både fornuften og myndighetenes vilje når man i stedet kan oppnå tilsvarende kr. 800.000 årlig i trygd til en 3-barnsfamilie uten å gjøre det skapte grann. Slik ødelegger myndighetene integrasjonen og skaper aktiv segregering av innvandrere i Norge, samtidig som de ødelegger felleskapsånden og solidariteten med de svake som hittil har vært en av de beste sidene ved vårt samfunn.
Norge trenger styring.
Vi ønsker dere alle: God helg og godt skiføre, fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Avslørende avsporing
I forbindelse med at det i dag (27. januar) er den internasjonale minnedagen for Holocaust, har det tyske parlamentet, Bundestag, offentliggjort en undersøkelse om jødehat i Tyskland som viser at hver femte tysker har antisemittiske holdninger. Fenomenet finnes i alle samfunnslag, uansett religionstilhørighet.
Rapporten Antisemitismus in Deutschland kritiserer den måten tyske myndigheter behandler antisemittismen på og etterlyser en strategi for bekjempelse av dette ondet i Tyskland. Rapporten peker videre på at antisemittismen er enda mer utbredt i andre europeiske land, som Polen, Ungarn og Portugal. Vi ser ingen grunn til å tro at situasjonen er bedre i Norge, hvor Oslo kommune sist sommer dokumenterte utbredt antisemittisme blant skolebarn. Fremdeles venter vi på de tiltakene mot antisemittismen som ble lovet i fjor.
Andre steder er antisemittismen ikke bare utbredt, den inngår i tillegg som en bevisst del av myndighetenes politikk for å avlede folks oppmerksomhet fra deres egen udugelighet og vanstyre. Dette vil vi nå få oppleve mer av som en direkte følge av islamistenes maktovertakelse i arabiske land. I de palestinsk-kontrollerte områdene, hvor antisemittisk propaganda daglig formidles til både små og store, og er blitt et fast innslag i bl.a. barne-tv, gjentok nylig den såkalte muftien, Muhammad Hussein, i forbindelse med en markering av Fatahs 47-årsdag, sin oppfordring om å utrydde det jødiske folk ved atter en gang å sitere den kjente hadith (bud som Muhammad fikk fra Allah) som også var Arafats yndlingsvers:
«Forløsningens dag vil ikke komme før dere bekjemper jødene. Jødene skal gjemme seg bak steiner og trær. Da skal steinene og trærne rope: «Å, muslim, Allahs tjener, det er en jøde bak meg. Kom og drep ham»!
Til tross for at talen ble filmet og lagt ut på nettet, nekter muftien at han sa dette. Det er faktisk både tillatt og påbudt for islamister av alle slag å lyve når det tjener Allahs mål. Det er derfor positivt å se at utenriksminister Jonas Gahr Støre tok klart avstand fra muftiens anti-israelske politikk som Norge har støttet økonomisk i en årrekke. Det som gjenstår nå er at Støre tar avstand også fra sine egne usanne uttalelser om Israels politikk. Utenriksminister Gahr Støre kommer ofte med nedsettende uttalelser om Israel som et hinder for fred, noe som er med på å skape motvilje mot Israel og som bidrar til antisemittiske stemninger i Norge.
Faksimile fra nettavisen dagen.no 18. januar 2012 som viser Norges tidligere statsminister Kåre Willoch
bli vist rundt på Tempelplassen i Jerusalem av mufti Muhammad Hussein
Virkningen av den anti-israelske propagandaen fra våre ledere er merkbar i hverdagen for jøder som ennå bor i Norge. Bare nå i januar 2012 registrerte vi to tilfeller av at jødiske barn ble mobbet i skolen fordi de er jøder, og vi ser ingen aktive forsøk fra myndighetenes side på å motvirke denne utviklingen. Det er bra at statsministeren holder en tale under markeringen av 70-årsminnet for jødeutryddelsen i Norge, og sier «unnskyld» til de norske jødene. Men tilhørerne er jo bare noen få av dem som ennå blir rammet av problemet. Talen hans burde offentliggjøres i avisen Vårt Lands «Verdidebatt,» hvor noen av de mest skriveføre norske antisemittene daglig samles. Også de bør nå si «unnskyld,» sammen med politikere, redaktører og religiøse ledere som holder uvesenet gående.
Kristelig folkepartis lokallag i Sarpsborg inviterte nylig forfatteren Per Haakonsen til å forelese om antisemittiske holdninger i Norge og blant kristne fra 1814 til i dag, et emne som han har studert i lang tid. Foredraget som er offentliggjort av avisen Dagen, gir en grundig og forsiktig historisk oversikt over temaet. Han avsluttet foredraget med et par merknader hvor han knytter Utøya-tragedien og Aleksander Kielland-ulykken til Norges forhold til Israel, noe som klart dreier seg om hans egne personlige trosoppfatninger som står for hans egen regning. Det dreier seg dessuten om trosoppfatninger han har gitt offentlig uttrykk for i mange år uten å bli angrepet som nå.
Hans religiøse tro svekker ikke på noen måte den dokumentasjon han har samlet om antisemittismen i Norge. Men hans trosoppfatning er nå plutselig blitt illegitim og blir sterkt utnyttet både av kristne ledere og sekulære medier til fullstendig å overdøve Haakonsens veldokumenterte fremstilling av den norske antisemittismen som i hovedsak har et kirkelig opphav, og som frem til i dag har vært holdt i hevd nettopp av ledere for Statskirken og andre kirkelige og kristne organisasjoner, politikere og medier. Vi har sjelden sett en mer samstemmig, usaklig og voldelig henrettelse av en enkeltperson i våre medier. Betegnelsen «karakterdrap» fra disse kristne menneskenes side er en mild omtale.
Hva var det som utløste dette kollektive raserianfallet hos kristne ledere? Det kan neppe ha vært Haakonsens trosbekjennelse. Hans personlige oppfatninger har vært kjent og akseptert i miljøet i lang tid. Vi heller derfor til den oppfatning av det må være hans «avsløring» av den inngrodde antisemittismen i det samme organisasjonsmiljøet som ble for mye for lederne. De lot seg utnytte av kyniske medier til å fornekte sine trosfeller til fordel for karrieren.
Den voldsomme reaksjonen fra alle hold mot Haakonsens foredrag illustrerer problemet med å håndtere antisemittismen i Norge. Det var faktisk ingen av Haakonsens angripere som nevnte foredragets hovedbudskap om at Norge har et alvorlig problem med antisemittisme som er påført folket ovenfra. Haakonsens personlige tolkning av Bibelen skapte imidlertid en mediestorm av langt større omfang enn Arfan Bhattis klare trusler mot det norske samfunn som han kom med to dager senere under en demonstrasjon utenfor Stortinget 20. Januar:
«Det norske folk må vite at deres sikkerhet vil være truet så lenge Norge har soldater i Afghanistan. Det er ikke en trussel. Det er en advarsel til deres eget beste.»
Slik ble det norske jødehatet igjen tildekket av politikerpreik, personhets og mediestøy, og de få jødiske barna som er igjen i Norge må fortsatt regne med å bli utsatt for mobbing og trakassering fordi de er jøder. Per Haakonsen har, i tillegg til sine historiske kunnskaper, fått erfare på kroppen noe som jødene må leve med til daglig. Han bør imidlertid fortsatt være en aktuell foredragsholder om «antisemittiske holdninger i Norge og blant kristne fra 1814 til i dag» for dem som tør erkjenne sannheten om dette, selv om de ikke deler hans religiøse syn.
