Vi husker den tidligere israelske utenriksminister Abba Ebans karakteristikk av de palestinske arabernes atferd: «De lar aldri en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg.» Sjelden har vi sett denne egenskapen tydeligere illustrert enn i deres demonstrative avvisning av USAs tilbud om en tilværelse i velstand og verdighet som alternativ til den nød og fattigdom de nå av sine selvoppnevnte ledere tvinges til å leve under. Deres søkkrike ledere vil ha det slik for at de fortsatt skal ha noe å anklage Israel for i vestlige medier.
PLO-leder Mahmoud Abbas og hans folk er ikke de eneste som nå maner frem et skremmebilde av den skjebnen det er å måtte leve side om side med en jødisk stat. Også norske medier som NRK og Dagbladet har sluttet seg til de sytende masser, og vet knapt hva de skal finne på av skumle hensikter som tillegges USA og Israel. I det ensrettede politiske miljøet i Norge har Dagbladet lett for å finne meningsfeller som kan hjelpe til med å fordømme både okkupasjonen og apartheid-staten. Som journalistikk er Dagbladets konspirasjonsteorier ikke helt fjern fra de tankemønstrene vi møter i Sions vises protokoller: –den jødiske staten har onde hensikter selv når den sier at den vil oss vel. Slik også med Donald Trump, må vite.
Da representanten for president Trump, Jared Kushner, åpnet arbeidsmøtet i Bahrain om det nye økonomiske tilbudet til den Palestina-arabiske befolkningen 25. juni, gikk han rett til sakens kjerne og sa at økonomisk fremgang er en forutsetning for fred: «… Å bli enig om en vei fremover til økonomisk utvikling er en nødvendig forutsetning for å løse de tidligere uløselige politiske spørsmålene.»
Når denne sammenhengen fornektes eller mistenkeliggjøres, slik vi har sett hos det Palestina-arabiske lederskapet og i norske medier, er det legitimt å spørre hvorfor de mener fattigdom og nød under uverdige leveforhold og uten fremtidshåp skulle være en bedre forutsetning for å skape et fredelig og oppbyggelig naboskap med den jødiske staten? Eller forholder det seg slik at det kanskje slett ikke er fred og forsoning man streber etter i PLO og Dagbladet?
Møtet i Bahrain ble oppfattet som en stor suksess blant dem som deltok og spanderte på seg å lytte til det budskapet USAs representant ga sine tilhørere: «Det er lett å være imot dette, men det vil ikke gagne det palestinske folk. Det vi har forsøkt å gjøre er den vanskelige oppgaven å være for noe, og vi har nedfelt det i et 140-siders dokument.»
Det amerikanske prosjektet, slik det ble fremlagt i Bahrain, inneholder en detaljert plan for hvordan den Palestina-arabiske befolkningen og deres arabiske naboer i regionen, med omfattende vestlig hjelp og store investeringer skal kunne arbeide seg ut av den nøden og fattigdommen deres samfunn av forskjellige grunner lider under. Dette ser amerikanerne som en forutsetning for at disse menneskene skal kunne leve i fred og forsoning både med seg selv og sine naboer. Dette burde ikke være kontroversielt.
Det store tankekorset er at denne oppfatningen ikke uten videre deles av USAs allierte på denne siden av Atlanterhavet. Her lever vi ennå med en forestilling om at hvis palestinerne bare får et papir på at de nå skal styre seg selv på «Vestbredden,» etnisk renset for jøder og med Jerusalem som hovedstad, og med årlige milliardtilskudd fra Norge og EU, da vil fred og forsoning senke seg over «Palestina.» Tror virkelig utenriksministeren ennå på denne myten?
Dette er grunnen til at norske myndigheter har forholdt seg helt tause til den utviklingen som nå pågår i Midtøsten. Den norske passiviteten er oppsiktsvekkende i betraktning av den svært synlige rollen landet har bestrebet seg på å spille i regionen i mer enn 25 år. Vi har vanskelig for å tro at regjeringen Solberg skulle mene at den amerikanske planen om å skape en million arbeidsplasser, fordoble brutto nasjonalproduktet i de selvstyrte områdene og gi palestinerne frihet til selv å velge sin fremtid, ikke peker mot en bærekraftig fremtid for den Palestina-arabiske befolkningen og dens nære naboer. Er man ikke interessert i et fritt, fremgangsrikt og bærekraftig palestinsk samfunn?
Vår anbefaling til utenriksministeren er derfor at hun legger til side all prestisje som med eller uten god grunn er bygget opp omkring utenriksforvaltningens aktiviteter i Midtøsten. For at den ønskede tostatsløsningen overhode skal kunne komme i stand og bli bærekraftig, forutsettes det at begge statene kan stadfestes som «fredselskende land som er i stand til å oppfylle FN-paktens forpliktelser,» slik kravet er i FNs faste prosedyre for opptak av nye medlemmer. Det er langt fra bare USA som innser at «Oslo-prosessen» har ledet partene inn i en blindgate som fjerner en eventuell palestinsk stat fra muligheten for å bli medlem av FN. De arabiske nabostatene mener det samme. Det har skjedd noe i Midtøsten som synes å ha gått Regjeringen hus forbi.
Den amerikanske planen peker mot en vei ut av dette uføret. Arbeidet vil koste mye og vil måtte ta svært lang tid, for det regimet vi har betalt PLO og Fatah for å bygge opp i de selvstyrte områdene, representerer i dag og langt inn i fremtiden et alvorlig hinder for fred. Men om Regjeringens fredsvilje skal oppfattes som seriøs og oppriktig, tror vi det ikke er noen vei utenom en revurdering av norsk Midtøsten-politikk. Tiden for å hegne om Arbeiderpartiets feilgrep for 25 år siden, bør nå være omme.
Vi går mot sommerferie. Vi ønsker våre leserne en god sommer og vel møtt igjen til et spennende høstsemester.
