Slik kirkene i gammel tid deltok i makthavernes oppvigleri mot sine jødiske minoriteter og skapte forfølgelse og årvisse pogromer for å avlede folks oppmerksomhet fra lederskapets udugelighet og tvilsomme politikk, ser vi i dag en parallell utvikling på den politiske venstresiden hvor organisasjoner som Norsk Folkehjelp og LO er svært aktive i arbeidet med å undergrave det jødiske folks hjemland, Israels, internasjonale omdømme og legitimitet. På samme måte som påskefeiringen har vært en av kirkens antisemittiske hovedarenaer, er Arbeidets dag, 1. mai, i ferd med å bli sosialdemokratiets dag for markering av kampen mot det jødiske folks hjemland.
Vi har påtalt denne voksende tradisjonen flere ganger tidligere og finner igjen grunn til å minne om at Arbeidets dag aldri var ment å skulle brukes til kamp mot jødene, selv om det kunne se slik ut for 75 år siden. I år står kampen mot ekstremismen høyt på dagsorden i vårt samfunn. I LOs paroler for markeringen av Arbeidets dag finner vi ingenting om dette tema. Derimot er kampen mot Israel rikelig representert. LO i Stavanger og omegn markerer dagen med å kreve ”Fritt Palestina – riv muren – boikott Israel,” etterfulgt av gudstjeneste med de åpent Israel-fiendtlige prestene Odd Kristian Reme og Anne Lise Aadnøy, samt appell ved den ytterliggående sjiamuslimen Faten Mahdi Al-Hussaini. I Bergen og omland krever LO ”Stopp blokaden av Gaza – Anerkjenn Palestina!”
I Trondheim har LO forsøkt å være enda litt tydeligere når det gjelder å fokusere kampen på det spesifikt jødiske. LO i Trondheim har først godtatt å marsjere under en parole som sier «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporings-taktikk», – intet mindre. Lederen i LO i Trondheim, John-Peder Denstad, sa først kategorisk at LO ikke ville gripe inn for å fjerne den omstridte plakaten i 1.mai-toget. Etter at dette ble en mediesak, har imidlertid LO-lederen i Trondheim fått kalde føtter og er ikke lenger helt sikker på om han støtter parolen likevel. Initiativtakeren til parolen mener imidlertid at debatten saken har skapt, for ham er en bekreftelse på at påstanden om det stadige gnålet er riktig. Han har gått omkring med denne plakaten i mange år uten at mediene har reagert.
Siden vi hører til blant dem som stadig ”gnåler om antisemittisme,” føler vi behov for å kommentere LOs aversjon mot dette gnålet. Det spiller i og for seg ingen rolle om den rødglødende amanuensen fra NTNU velger å bære sin parole i 1. mai-toget eller ikke. Den saken har bare bekreftet noe vi skrev allerede for to år siden om at fascismen er her igjen.
Før krigen ble det malt slagord på jødiske butikker i Norge med tekster som: ”Palestina kaller, jøder tåles ikke i Norge.” Nå marsjerer LO under paroler som forteller at jøder heller ikke tåles i Palestina. Som vi skrev for to år siden er dette ikke et tilfeldig sidesprang fra den lokale LO-ledelsen. Det er en vedtatt og vedvarende politikk som har bredd seg gjennom hele organisasjonen og som uttrykkelig vil erstatte Israel med en anerkjennelse av ”staten Palestina” som har som mål å ”frigjøre” hver eneste kvadratmeter av jødenes hjemland. Signalet dette gir til norske jøder et entydig: Det kan enda en gang gå mot slutten for det jødiske samfunn i Norge.
Utenriksminister Børge Brende sier seg bekymret for jødenes fremtid i Europa og for kristnes flukt fra Midtøsten. Han uttaler at han må nesten «klype seg i armen» når han ser situasjonen for jødene her. Men spørsmålet til Utenriksminister Brende er fremdeles hva han selv kan ha bidratt med for å skape den situasjonen for jødene som forferder ham. Vi minnes en rekke urimelige utspill fra hans side som med stor sannsynlighet har bidratt til anti-israelske og dermed antijødiske holdninger blant folk, og som dermed har vært med på å legitimere de antisemittiske ytringene vi nå opplever under 1. mai-feiringen. Brendes nedsettende karakteristikker av Israels forsvarskamp mot ekstrem islamisme har ingen rot i virkeligheten. Hans usaklige kritikk er rettet mot Israels eksistens. Han burde heller konsentrere seg om å heve norsk forsvarskamp mot ekstremismen opp på samme nivå som den israelske.
Når det for øvrig gjelder tiltak mot ekstremisme i vårt eget samfunn, finner vi toppen av håpløshet i et oppslag i avisen Vårt Land, som vil at Staten skal ansette imamer ved alle landets videregående skoler for å hindre radikalisering av ungdommen. Rent bortsett fra at samtlige aktive islamister fra Norge er blitt radikalisert under opplæring og innflytelse av sine imamer, ville ansettelse av mer enn 400 ”skole-imamer” rundt om i landet koste staten og kommunene milliardbeløp i en situasjon hvor man sliter med å finne penger til å redde flyktninger i havsnød.
I sum forteller disse sakene om et Norge i betydelig grad av indre moralsk forvirring. Dette er en farlig utvikling i en tid hvor store deler av det relativt stabile verdenssamfunnet vi kjente for bare noen få år siden, er i oppløsning og kaos. Som i 1940 er vårt forsvar i en kritisk dårlig forfatning og ”den forutseende politiske ledelsen” viser seg å være minst like uinformert og uforberedt som den var den gang. For de norske jødene er det mer enn noen gang viktig å følge med i det som skjer, og ikke la politikernes ”handlingsplaner mot antisemittisme” komme i veien for en nøktern og realistisk vurdering av deres fremtidsmuligheter i dette landet. Så alvorlig er situasjonen.
