Organisasjonen Amnesty International som i 1977 mottok Nobels fredspris «for å levendegjøre FNs menneskerettserklæring og for å trygge grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden,» har nå endelig lagt alle hemninger til side og går aggressivt til verks i den ekstreme venstresidens kamp mot den jødiske staten Israels omdømme, legitimitet og eksistens. I en rapport offentliggjort 1. februar slutter organisasjonen seg til boikottbevegelsen BDS og karakteriserer Israel uten forbehold som en apartheidstat. Den norske avdelingen av Amnesty som ledes av Jon Peder Egenæs, støtter fullt og helt opp om påstanden i rapporten om at Israel er en apartheidstat.
Rapporten fra Amnesty karakteriseres av den israelske organisasjonen NGO Monitor på følgende måte: «Hvert eneste aspekt ved Amnesty Internationals versjon av apartheid-kampanjen reflekterer dens politiske dagsorden som er å utnytte en tragedie for å delegitimere jødisk suveren likestilling og selvbestemmelse. I realiteten krever Amnesty International at den jødiske staten utslettes, og rettferdiggjør dette ved å pervertere folkeretten, ved uriktig fremstilling av israelsk lov og rettspraksis og ved å presentere mord på israelere begått av palestinske terrorister på en unnskyldende måte. Dette er med andre ord nøyaktig hva du kunne vente fra en organisasjon som trives innenfor en kultur som bygger på anti-israelsk delegitimering og demonisering og har vært belastet av antisemittiske episoder.»
Vi er ikke overrasket over dette utspillet fra Amnesty International. Det faller sammen med en verdensomspennende bølge av antisemittisme som vi knapt har sett maken til siden den annen verdenskrig: Som ofre for en global massepsykose samler venstresidens frontorganisasjoner seg om noe som de i dypet av sin ideologiske forestillingsverden har som fellesverdi: Jødehatet. Dette er ikke historisk nytt, – vi kan følge fenomenet tilbake til oldtiden: Når makthavere, sosiale eliter og deres organisasjoner trues av kriser, når de føler avmakt og frykter folkelig motstand, peker de på jødene.
Det har alltid fungert til deres fordel og kan stå som generell forklaring på hvorfor de aldri gir avkall på jødehatet som politisk virkemiddel. Selv for mennesker som har påtatt seg rollen å levendegjøre FNs menneskerettserklæring og for å trygge grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden, er det å ty til utilslørt antisemittisk agitasjon blitt en del av overlevelsesstrategien. Når man for sitt levebrød har gjort seg avhengig av elitenes gunst, faller det for noen lett, heller å rette anklagene mot dem som de tradisjonelt aldri har hatt noe å frykte fra: Jødene. Dit hen er Amnesty International nå kommet.
Organisasjonens fremstilling av folkerettens bestemmelser er akkurat så absurd som den må være for å kunne klare å fremstille Midtøstens eneste rettsstat og liberale demokrati som en apartheidstat. Amnesty avslører grundig at de ikke vet hva apartheid er for noe. De har heller ikke et forhold til allmenn folkerett som er basert på kunnskap. Som NGO Monitor påpeker, manipulerer og forvrenger Amnestys rapport både folkeretten, israelsk politikk og det som skjer på bakken i Israel. Amnesty fornekter de rettigheter FN-pakten og øvrig folkerett gir det jødiske folk og anerkjenner ikke den rett til selvbestemmelse og suverenitet som det internasjonale samfunn har garantert det jødiske folk i sitt fedreland i mer enn et århundre.
Det er ikke Amnestys mål å formidle kunnskap. De skryter av at de «jobber for frihet, likeverd og rettferdighet for alle mennesker,» men i praksis gjemmer de virksomheten sin bak intetsigende formuleringer som at «Amnesty baserer seg på ideen om at du – uansett hvem du er – kan gjøre en forskjell. For når vi er mange som står sammen, kan vi endre verden.» Den «forandringen» deres siste rapport legger opp til, kan i sin ytterste konsekvens ikke bli svært forskjellig fra det som for nøyaktig 80 år siden ble vedtatt under Wannsee-konferansen. Det uttalte målet er å avskaffe den jødiske staten som de påstår er grunnlagt på apartheid og derfor er illegitim som medlem av det internasjonale samfunn.
Rapporten deres avslører at de er ute for å selge en årtusengammel løgn om jødene, og vi frykter at de langt på vei kan lykkes. Det vi kan slå fast er at Amnesty International har utgitt og stilt seg bak et dokument som etter den internasjonale definisjonen på antisemittisme utvilsomt formidler et antisemittisk budskap ved at det «fornekter det jødiske folks rett til selvbestemmelse, f.eks. ved å hevde at eksistensen av en stat Israel er et rasistisk foretagende.»
Denne saken bør være en vekker for alle dem som intetanende har støttet Amnesty International i den tro at dette er en humanitær organisasjon som «levendegjør FNs menneskerettserklæring for å trygge grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden.» Antisemittismen er sterkt i strid med FNs menneskerettserklæring som i årene etter Holocaust ble ført i pennen av den franske jøden René Cassin. Et hovedformål med erklæringen var å forhindre gjentakelse av slike forbrytelser som bl.a. det jødiske folk var blitt utsatt for.
Nå opplever vi at denne erklæringen misbrukes av Amnesty International for politiske og kanskje økonomiske formål. De organisasjonene som anklager Israel for apartheid har som erklært mål å utslette den jødiske staten. Israel er jødenes årtusengamle fedreland som det jødiske folk aldri har gitt avkall på overfor noen okkupanter. Israel er ingen apartheidstat, men det eneste gjenværende relativt trygge hjemlandet for verdens jøder.
