Total seier for regimet i Iran er utslettelse av Israel. For Israel er det en israelsk ambassade i Teheran og en iransk ambassade i Jerusalem.
Israels historiske seier og Irans atomprogram
Terrorstaten Iran fikk fingrene brent under den 12 dager lange forsvarskrigen Israel ledet mot terrorregimet, og USA avsluttet med angrep på tre sentra for terrorregimets utvikling av atomvåpen. Alt tyder på at regimet er kraftig svekket og at den iranske ledelsen ikke lærte noe av Israels operasjon mot Hizbollah. Omfanget av ødeleggelsen av Irans atomprogram vet vi ikke nok om ennå. Det vi vet, er at Israel med hjelp fra USA har forskjøvet regimets plan om tilintetgjørelse av Israel for en stund. USAs president Trump er utvilsomt den mest jødevennlige president gjennom historien og han kommer til å bli husket som den presidenten som var med på å forhindre et nytt Holocaust.
Når det gjelder regimets militære styrke har denne 12-dagerskrigen vist at Irans løve ikke var fullt så sterk som man trodde. Man kan få inntrykk av at regimet har investert mer i sine terrormetastaser enn i egen lokal hær. Bortsett fra missiler som regimet nå har bombardert Israel med over en lang periode, så var deres militære apparat så å si ute av funksjon.
I løpet av kort tid tok Israel full kontroll over Irans luftrom. Samtidig har Israel utført likvideringer av regimets ledelse på bakkenivå på en måte som viste at Israel hadde mye kontroll også på bakken. Israel med sine omfattende kirurgiske angrep på statlige institusjoner og presisjonslikvidering av forskere og ledere i terrorregimet, har gitt et klart signal til Irans ledelse om at Israel er i stand til å påføre de iranske institusjonene og økonomien store skader.
Etter 12 dagers krig er estimatene fra Israels side at Iran totalt har mistet minst halvparten av de 2500 missilene de hadde. Om lag 520 ble skutt ned og resten ble ødelagt på bakken. Over 1000 droner ble skutt ned, 1250 mål ble angrepet og over 45 ledere ble likvidert.
Israel klarte ikke å ødelegge hele Irans missiloppstilling under denne runden, men trenden var tydelig. Siden oktobermassakren har regimet i Iran mistet store deler av sine terrorarmer og er ikke en så viktig aktør i Midtøsten som før. Nå kan Israel og resten av verden ta en liten pustepause. Men ingen må la seg narre til å tro at kampen mot terroren er over.
Vi må være forsiktig med å fastslå i hvilken grad det amerikanske angrepet på atomanleggene var vellykket. Det er rimelig å anta at iranerne hadde flyttet sitt 60 % anrikede uran til sikrere steder. Men det kan bety at det iranske atomprogrammet, i hvert fall for en periode, er deaktivert med mindre de har andre anlegg man ikke vet noe om. Tiden det vil ta regimet å konvertere det 60 % anrikede uranet de har i dag til 90 % som må til for å kunne produsere atomvåpen, er dermed forskjøvet, og Israel og verden har mer tid til å forberede seg.
Terrorregimets virkelighetsfornektelse
Dagen etter angrepet så vi demonstrasjoner i Teherans gater med det det samme oppropet som vi har hørt i snart 50 år: «Død over Israel, død over Amerika.»
Ali Khamenei kom i går omsider ut fra sin bunker der han hadde gjemt seg i over 14 dager, og gratulerte det iranske folket med det han mener var en stor seier over både Israel og USA:
«Jeg gratulerer den iranske nasjonen. Gratulerer med seieren over det falske sionistiske regimet … til tross for all støyen har det sionistiske regimet nesten kollapset og ble nesten knust under slagene fra Den islamske republikk … Iran sto også tappert imot amerikansk intervensjon og slo tilbake et alvorlig angrep.»
Det er naivt å tro at terrorregimet kommer til å endre sitt syn på Israel over natten. Nederlaget kan skape mer hat og mer krig. Nederlagene til Egypt og Jordan under seksdagerskrigen og Egypt i Yom Kippur-krigen førte derimot til at disse landene revurderte sine interesser og t.o.m. signerte diplomatiske avtaler med Israel.
Man må også være forsiktig med å tro at regimet representerer Irans 90 millioner innbyggere som består av forskjellige folkeslag og etniske grupper med ulike religiøse tradisjoner. Kun om lag 60 % av befolkningen definerer seg som farsi. Resten er kurdere, arabere, baluchiere, aserbajdsjanere og mange flere. Det er all grunn til å tro at disse folkeslagene hovedsakelig vil ha fred med Israel, men at de ikke får det så lenge ayatollaene sitter ved makten.
Islamistenes avgrunnsdype hat mot Israel
Det er vanskelig å forklare islamistenes avgrunnsdype hat mot Israel og jødene. Israel og Iran har ingen felles grenser som kan skape noen konflikter. Faktisk er avstanden landene imellom på om lag 1000 km. Det er ingen tvist om landområder; heller ingen økonomiske konflikter. Helt frem til islamistene tok over i 1979 var det meget gode relasjoner mellom Israel og Iran. Det er vanskelig å forstå grunnen til at dette regimet velger å investere store deler av landets inntekter på terror, primært mot Israel, men også mot den sunni-muslimske verden.
Regimet reagerer ikke mot eksempelvis India som angivelig okkuperer halve Kashmir, eller Russland som okkuperer Dagestan og Tsjetsjenia, Myanmar som massakrerer rohingya-folket, og Kina som undertrykker uighurene. Alle disse er jo muslimer! Hvorfor erklæres ingen jihad fra Irans terrorregime eller fra andre islamistiske regimer eller terrorgrupper mot dem, bare mot jødene?
Del av svaret ligger kanskje i den religiøse dimensjonen av det iranske regimets kamp mot Israel som er godt dokumentert i Khomeinis bok: «Den islamske staten» fra 2003. Boken konstaterer følgende: «Islams hovedfiende er jødene.» Khomeini kom i sin tid med en ny sjia-teologi som hevder at muslimene må bidra aktivt for å få deres Mahdi (Messias) til å komme snart, noe som er det motsatte av sjia-doktrinen om at man skal forholde seg passiv, Mahdien kommer uansett. For Khomeini er fred derfor umulig, Israel må tilintetgjøres. Men hans syn er heldigvis ikke representativt for majoriteten av sjia-muslimer i verden, ikke en gang i Iran.
Muslimer og jøder kan leve sammen i fred
Det finnes et fundament i sjiismen som faktisk tillater et godt forhold mellom jøder og sjia. Før etableringen av staten Israel og selv i begynnelsen, hadde sjia-arabere i Sør-Libanon svært gode forhold til jødene i Nord-Israel. Grensen var åpen, og arbeidere kunne bevege seg fritt. Det var først da Nasrallah sluttet seg til Khomeini-revolusjonen og aksepterte Khomeinis nye Mahditeologi at dette endret seg. Det var som sagt også meget gode relasjoner mellom Iran og Israel før Khomeini, så muligheten er absolutt til stede.
President Trump har erklært seg som en antikrigsperson som ønsker å bringe fred til verden. Derfor var det viktig for ham å tvinge frem en våpenhvile mellom Israel og Iran så fort som mulig. Abraham-avtalene er utvilsomt også viktige for ham. Nå som sjia-trusselen mot både Israel og den sunnimuslimske verden er blitt betydelig redusert, er det håp om at Trump kan bidra med å utvide avtalene til flere muslimske land slik som Saudi-Arabia og andre land han har gode personlige forhold til.
