Den engelske forfatter og journalist Douglas Murray, født 1979, regnes som en av de fremste yngre intellektuelle stemmer i dagens Europa. Han har skrevet en rekke bøker om aktuelle temaer i dagens debatt om religion og kultur i Europa, og han har nettopp utgitt en bok hvor han forsøker å forstå det som skjer i dagens Midtøsten, med vekt på konflikten mellom Israel og Hamas. Murray har besøkt Israel og palestinsk-arabiske områder en rekke ganger, og har hatt lengre opphold der. Derfor er hans refleksjoner interessante, og de fremstår som en motstemme til dagens ensidige informasjon om Israel og Midtøsten.
Murray innleder sin bok med å si at noen ganger blir plutselig alt lyst opp og du ser nøyaktig hvor alle befinner seg. 7. oktober 2023 var en slik dag. Murray skriver at det var ingen, absolutt ingen, som gikk ut på gatene for å demonstrere og uttrykke solidaritet med Israel denne dagen, og heller ikke påfølgende dager. Det som derimot skjedde, var at samme dag og dagene etterpå ble det arrangert omfattende motdemonstrasjoner mot Israel hvor det ble rettet alvorlige anklager mot Israel for etnisk rensning og apartheid overfor palestinerne. Ikke ett ord om de israelere, også utenlandske statsborgere, som ble ofre for de bestialske grusomhetene som Hamas utviste denne dagen.
Mange var raske til å fordømme massakren, men vi måtte jo forstå – het det – at dette ikke skjedde i et romrom. Med FNs generalsekretær i spissen ble det sagt at mange års okkupasjon setter sine spor. Den utviste bestialitet ble avvist; den hadde ganske enkelt ikke skjedd. De vestlige medier var mer opptatt av Israels kommende gjengjeldelse enn å formidle og analysere hva som faktisk hadde skjedd. Ingen grep fatt i at dette var det verste som hadde hendt med jøder siden Holocaust; ingen ville fremstille israelere – og jøder – som ofre. Det passet ikke inn i narrativet som dominerte den vestlige nyhetsformidlingen.
Murray beskriver hva som skjedde på universitetscampuser over hele verden, særlig i USA, hvor Palestina-aktivister gjorde seg sterkt gjeldende. Jødiske studenter ble trakassert og følte at de ikke var velkomne på universitetene. Ledelsen gjorde ingenting for å stanse dette, og ved høringer senere hos politikerne klarte universitetsrektorene ikke å besvare enkle spørsmål om antisemittisme. De var ute av stand til å se at studentatferd kunne være på kollisjonskurs med etiske standarder som burde vært holdt høyt i kurs ved amerikanske universiteter. Ytringsfriheten som de holdt høyt, ble misbrukt til å intimidere jødiske studenter.
Uansett hva som skjedde, var det Israel som ble stående igjen som syndebukken. Murray peker på stemningsskiftet som inntrådte etter 1967 og 6-dagers krigen. Fra å være David ble Israel Goliat. De kunne ikke være ofre lenger; den rollen ble overført til en «ny» gruppe, nemlig palestinerne. Før 1967 var det knapt noen som hadde hørt om palestinere som et eget folk. Han nevner også det interessante forhold at PLO ble stiftet i 1964, 3 år før Israel tok kontrollen over Vestbredden. Hva skulle frigjøres? Jo, poenget var at staten Israel skulle bort. Denne enkle kronologien avdekker en del fundamentale fakta, og kan være et bidrag til å forstå hvorfor alle fredstilbud og tilbud om egen stat er blitt avslått av palestina-araberne. Dette stemmer jo også med palestina-aktivistenes kamprop – fra elven til havet
Hamas har i årenes løp mottatt milliarder av dollar i støtte, men likevel har de ikke klart – eller villet – utvikle et godt sivilsamfunn for sine innbyggere. Pengene er brukt på tunneler og raketter. Til tross for at Israel gjentatte ganger har påpekt dette, og dokumentert hvordan en hjelpeorganisasjon som UNRWA er infiltrert av Hamas, har Vesten fortsatt med å pøse inn penger. Gaza-familier kan leve i fattigdom, mens lederne velter seg i luksus et annet sted. Gazastripen omtales som en konsentrasjonsleir av Israels fiender. Kunne dette vært annerledes – gitt alle de penger og all den hjelp som er sendt hit fra Vesten? I stedet lukker man øynene og påstår at man beskriver virkeligheten ved å kalle Israel for imperialistisk og kolonialistisk, og dermed undertrykkende – alt sammen begreper som hører hjemme på venstresiden. Som om det ikke er nok, blir Israel også kalt en apartheidstat. Har noen reflektert over at i det «Palestina» som Israels motstandere ser for seg, vil det ikke være plass til jødene? Det har de sagt rett ut.
Murray får godt fram hva som skjedde 7. oktober, og han har snakket med mange av dem som var der og som overlevde. Deres historier er grufulle, men de fornektes av Israels motstandere. I stedet er det Israel som anklages for disse forbrytelsene, skriver Murray. Israel gjør alt det som Hamas og likesinnede selv hevder at de aldri har gjort. Da Israel bygget en sikkerhetsbarriere på grensen til Vestbredden for å beskytte seg mot de nesten daglige selvmordsangrepene, ble de kritisert for å bygge murer; ingen nevnte noe om grunnen. At selvmordsangrepene falt omtrent til null, var det ingen som brydde seg om. Uten en barriere ville selvmordsangrepene fortsette. Uansett hva Israel gjorde, ble landet kritisert. Det er en slik nyhetsstrategi som preger vestlige medier. Derfor bør det ikke overraske at knapt noen har krevd at Hamas skal frigi gislene. All oppmerksomhet er rettet mot palestinerne og deres lidelser, og Israel anklages for uproporsjonal krigføring. Men hvordan svarer man proporsjonalt på 7. oktobermassakren?
Murray uttrykker likevel optimisme på Israels og Vestens vegne. Han sier at det er – og bør være – en forskjell på samfunn som bygger bunkre for sine mennesker og de samfunn som bygger bunkre for sine raketter. Hamas representerer ifølge Murray en dødskult hvor enkeltmennesker ikke betyr noe, og hvor sivile og militært stridende blandes sammen, hvor militære går kledd i sivil, og hvor institusjoner som sykehus brukes som skalkeskjul for militære operasjoner. For dem er det døden som er viktig, ikke livet.
I forlagets omtale heter det:
«‘Om demokratier og dødskulter’ illustrerer hvordan Israels forpliktelse på grunnleggende vestlige verdier – kapitalisme, menneskerettigheter, demokrati og fornuft – har gjort landet til et fyrtårn for fremgang i en region som er dominert av autoritære regimer og ekstremisme. Murray sammenligner Israels prinsipper med ideologien til Hamas som åpent proklamerer sin kjærlighet til døden fremfor livet. Dersom man ikke gjør motstand mot dette, argumenterer Murray, kan denne misforståtte vestlige sympati oppmuntre krefter som ønsker å undergrave demokratiske verdier og fremme en voldskultur.»
Murray avslutter med følgende løfterike ord:
«Velg livet» er et av de viktigste budene hos det jødiske folk. Det er også en av de grunnleggende verdiene i Vesten. De, og alle vi andre, kan vinne til tross for at fienden elsker døden. For det ikke er noe galt i å elske livet så høyt. Det er på dette grunnlaget sivilisasjonen kan vinne.»
Douglas Murray er faglig medarbeider (senior fellow) ved Manhattan Institute og aktiv redaktør i City Journal. Han er journalist og bestselgende forfatter av syv bøker. Hans bøker omfatter Sunday Times nummer 1 bestselgere som:
- Krigen mot Vesten – hvordan overleve i en tid hvor galskapen rår
- Europas merkelige død – immigrasjon, identitet og islam
- Massenes galskap – Kjønn, rase og identitet
Han har vært assisterende redaktør og fast bidragsyter til Spectator siden 20212, og skriver også i andre publikasjoner, blant dem Wall Street Journal, The Times, Sunday Times, Sun, Mail on Sunday og New York Post. Han deltar regelmessige på nyhetskanaler, og han har holdt taler ved mange universiteter, parlamenter, O2 Arena og Det hvite hus.
