Av Lars-Toralf Storstrand
Lars-Toralf Storstrand, f. 1964 på Stord,, mangeårig journalist i «Dagen» og «Norge IDAG». Oversetter. Uavhengig Kulturkonsulent. BA i engelsk, historie og oversetterteori. Bosatt i Hjørring, Danmark.
Kishinev-pogromen, også kjent som Kishinev-massakren, var anti-jødiske opptøyer som fant sted i Kishinev (nå Chișinău, Moldova), som da var hovedstad i Bessarabia-guvernementet i det russiske imperiet, fra 19. til 21. april 1903[1]. Under pogromen ble totalt 49 jøder myrdet, ytterligere 92 alvorlig såret, flere jødiske kvinner ble voldtatt, mer enn 500 jøder ble lettere såret, og 1500 boliger ble rasert. Opptøyene fikk verdensomspennende oppmerksomhet og førte til at Theodor Herzl foreslo den såkalte Uganda-planen som en midlertidig tilflukt for jødene. Harvard Gazette kaller Kishinevpogromen «pogromen som forandret det tyvende århundres jøder».[2]
På den første dagen av pogromen var det bare «lite eiendom [som] ble ødelagt», skriver kulturhistorikeren Steven J. Zipperstein, og kaller det «et utbrudd som opprinnelig ikke virket som noe annet enn fulle tenåringer.» Dagen etter og dagen etter det, eskalerte imidlertid volden. Gjenger på 10-20 personer kom bevæpnet med økser og kniver og stormet gjennom byens trange gater og inn på gårdsplassene, der jødiske familier forsvarte seg med hageredskaper og det de hadde mulighet å få tak i.
Ordet “pogrom» (uttale: /ˈpɒɡrɒm/ ) er opprinnelig et yiddisch ord med bakgrunn i det russiske ordet som staves פאָגראָם og er sammensatt av de russiske ordene «po» og «gromu» som betyr «etter» og «torden». «Pogrom» betyr derfor «etter tordenskrallet» og refererer til voldelige angrep, opptøyer eller massakrer rettet mot en bestemt gruppe mennesker, spesielt etniske eller religiøse minoriteter, gjerne etter en «tordentale» der lokalbefolkningen (i utvidet forstand) har blitt hisset til opptøyer. Pogromer har i all hovedsak vært rettet mot jødiske samfunn og har som regel en tragisk historie knyttet til forfølgelse og hat.
Kishinev-pogromen i 1903 (noen steder står det 1902, men reelle data er 19-21. april 1903, standardkalender, 9-11. april russisk kalender) med start på den russisk-ortodokse påskedagen) er et eksempel på en slik hendelse.
Wiley-Blackwells Dictionary of Modern European History Since 1789 slår fast at pogromer var «antisemittiske uroperioder som oppstod periodisk innen czarens rike». Ordet har imidlertid blitt hengende igjen – og brukes fremdeles i dag – blant annet om massakren mot Gaza-bosetningene den 7. oktober 2023.
Historikeren John Klier skriver i «innen det tyvende århundre hadde ordet «pogrom» utviklet seg til å bli en generelt ord på engelsk for alle former for kollektiv vold rett mot jøder.»[3] En annen kilde sier at «generelt har ordet vedblitt å antyde antisemittisk vold», siden jøder i all hovedsak har vært de oftest utsatte ofrene for denne typen vold.[4] Likevel har også andre folkegrupper blitt utsatt for pogromer, om enn ikke i like stor grad.
Kishinevs (nå Chișinău) best kjente avis, var den den russiskspråklige antisemittiske avisen Бессарабец (Bessarabets), redigert av Pavel Krushevan. Denne avisen publiserte regelmessig artikler med overskrifter som «Død over jødene!» og «Korstog mot den forhatte rase!», som fremdeles lyder daglig arabisk-muslimske sammenhenger (Itbakh al-Jahud; Død over jødene).
Da en ukrainsk unggutt ved navn Mikhail Rybachenko, ble funnet myrdet i byen Dubăsari, ca. 40 km nord for Kishinev, og en jente begikk selvmord ved å ta gift, og deretter ble erklært død på et jødisk sykehus, insinuerte Bessarabets at begge barna var blitt myrdet av det jødiske samfunnet for å bruke blodet deres i tilberedningen av matzah til påsken [5]. Begrunnelsen var altså en klassisk blodsanklage[3]. Det var imidlertid ikke bare Bessarabets som nørte opp under opptøyene. Tidsskriftet Svet, («Lys»), kom med lignende insinuasjoner. [6]
Zipperstein skriver imidlertid om «hauger» av arkiver som ble åpnet etter kommunismens fall, og sier at, «historikerne bare så vidt har begynt å gå gjennom disse papirene for å finne ut mer om denne historiske perioden». Han understreker imidlertid at mye av informasjonen fra guidebøker, traktater, avskrifter, memoarer, avisreferater og til og med poesi – kan virke «selvmotsigende», sa han, «og er massive». Zipperstein kaller det «intet mindre enn en gullgruve», om Kishinev-massakren.
Til å begynne med befestet Kishinev tanken om t czarens Russland førte en brutal kampanje mot sine egne jøder, enda to år før Zions Vises Protokoller ble publisert av Sergej Nilusi samarbeid med ovennevnte redaktør av Bessarabets i 1904. Ut fra Kishinev-pogromen vokste også grunnlaget for Sholem Aleichems berømte historier om Tevje, som ble til den verdensberømte musicalen «Spelemann på taket» med Chaim Topol i hovedrollen. I tilknytning til denne artikkelen kan du lese en gjendiktning av Chaim Nachman Bialik, senere kjent som jødenes nasjonalpoet.
Bialik ble utsendt fra Odessa for å intervjue overlevende fra pogromen. Fremme i Kishinev gikk han fra hus til hus og fylte fem notisbøker med vitnesbyrd om voldelighetene. Deretter skrev han diktet «I slaktebyen» som har blitt det «mektigste av alle», sier Zipperstein.
Zipperstein understreker imidlertid at det er en kulturhistorisk lekse å lære av Bialik. Det er «å dempe poetens røst til fordel for øyenvitnets røst». Dette kan også lære oss en god del om 7.oktoberpogromen, hvor det daglig serveres påstander om at «det aldri har skjedd» om flere av hendelsene, til tross for øyenvitneutsagn.
Om slaktingen
Av Haim Nachman Bialik
Gjendiktet av Lars-Toralf Storstrand, 2024
Forbarm deg over meg, O Himmel!
Fins det en Gud i deg, med en veg jeg ikke oppdaget?
Be i såfall for meg.
Midt hjerte er dødt. Bønnene på mine lepper er tørre.
Hjelpesløsheten hersker. Jeg eier ikke mer håp.
Hvor lenge? Hvor lenge? Hvor lenge?
Her er min bare nakke, O Bøddel – reis deg og slakt!
Slå meg som en hund, du som bærer øksen
som allerede ligger klar.
Vi, vi er i fåtall!
La blodet flyte. Hugg til med din øks, la blodet strømme.
La barnets blod sprute på din efod,
la aldri flekkene i evighet vaskes bort.
La rettferdigheten bli kjent – dersom den ennå fins!
La rettferdighetens lys stråle frem –
La himlene forgå i evig ondskap,
og skulle jeg bli utryddet – fra under himmelens hvelv
Drukne i eders eget blod,
I som er onde.
Forbannet være den som tørster etter hevn
for blodet til et lite barn, som ennå ikke er skapt
– av djevelen.
La blodet fylle avgrunnene!
La det strømme i dypene!
La det oppslukes av mørket!
La blodet gjennomsyre jordens gjennområtne fundamenter.
על השחיטה
מאת חיים נחמן ביאליק
!שָׁמַיִם, בַּקְּשׁוּ רַחֲמִים עָלָי
– אִם-יֵשׁ בָּכֶם אֵל וְלָאֵל בָּכֶם נָתִיב
– וַאֲ נִ י לֹא מְצָאתִיו
!הִתְפַּלְּלוּ אַתֶּם עָלָי
,אֲנִ י – לִבִּי מֵת וְאֵין עוֹד תְּפִלָּה בִּשְׂפָתָי
– וּכְבָר אָזְלַת יָד אַף-אֵין תִּקְוָה עוֹד
?עַד-מָתַי, עַד-אָנָה, עַד-מָתָי
!הַתַּלְיָן! הֵא צַוָּאר – קוּם שְׁחָט
,עָרְפֵנִי כַּכֶּלֶב, לְךָ זְרֹעַ עִם-קַרְדֹּם
– וְכָל-הָאָרֶץ לִי גַרְדֹּם
!וַאֲנַחְנוּ – אֲנַחְנוּ הַמְעָט
,דָּמִי מֻתָּר – הַךְ קָדְקֹד, וִיזַנֵּק דַּם רֶצַח
– דַּם יוֹנֵק וָשָׂב עַל-כֻּתָּנְתְּךָ
.וְלֹא יִמַּח לָנֶצַח, לָנֶצַח
!וְאִם יֶשׁ-צֶדֶק – יוֹפַע מִיָּד
אַךְ אִם-אַחֲרֵי הִשָּׁמְדִי מִתַּחַת רָקִיעַ
– הַצֶּדֶק יוֹפִיעַ
!יְמֻגַּר-נָא כִסְאוֹ לָעַד
;וּבְרֶשַׁע עוֹלָמִים שָׁמַיִם יִמָּקּוּ
אַף-אַתֶּם לְכוּ, זֵדִים, בַּחֲמַסְכֶם זֶה
.וּבְדִמְכֶם חֲיוּ וְהִנָּקוּ
!וְאָרוּר הָאוֹמֵר: נְקֹם
נְקָמָה כָזֹאת, נִקְמַת דַּם יֶלֶד קָטָן
– עוֹד לֹא-בָרָא הַשָּׂטָן
!וְיִקֹּב הַדָּם אֶת-הַתְּהוֹם
,יִקֹּב הַדָּם עַד תְּהֹמוֹת מַחֲשַׁכִּים
וְאָכַל בַּחֹשֶׁךְ וְחָתַר שָׁם
.כָּל-מוֹסְדוֹת הָאָרֶץ הַנְּמַקִּים
Kilder