Hamas-lederens død får ikke Norge til å nyansere sine synspunkter om Israel, men fortsetter ufortrødent i samme spor, uansett sett hva som skjer på den «andre» siden. Realiteten er at Israel kan ikke bekjempe Hamas uten å angripe dem i skoler og sykehus der de beskytter seg med levende skjold av forsvarsløse arabiske sivile. Israel kan ikke forsvare seg mot Hizbollah uten å angripe dem i Libanon. Israel kan ikke forsvare seg mot houthi-stammene, uten å angripe dem. Det samme gjelder for Syria og andre steder der Iran velger å bruke sin formue på et korstog mot Israel istedenfor å bedre levekår for sine utallige millioner fattige.
Det var nesten rørende å se nyhetsoppleserne i de store internasjonale mediekanalene på onsdag morgen stå frem i sorte gevanter og lese opp meldingen om at den øverste lederen i Hamas var tatt av dage. Det virket som om deltakelsen var ektefølt både i CNN, BBC, Sky News og NRK. Siden har kommentatorene mest vært opptatt av å fortelle at nå vil det gå dårligere med forhandlingene om våpenhvile og fangeutveksling. Hvorfor skulle det forresten det? Ismail Haniyeh var vel den som med nye krav hele tiden sørget for at forhandlingene løp ut i sanden. Det var ingen reell forhandlingsvilje å spore.
Reaksjonen i de statlig finansierte mediene i Norge kan oppfattes som sorg over at en terrorist med mye blod på hendene og milliarder på sin bankkonto, ble likvidert. Dagbladets Morten Strand illustrerer holdningen fortreffelig: «Det er den mest moderate stemmen i ytterliggående Hamas som nå er død. Det er Ismail Haniyeh som har ledet samtalene med USA og arabiske land for å få til en våpenhvile i Gaza. Når denne stemmen nå er borte, er det grunn til å tro at disse samtalene blir satt tilbake».
Det var ikke våpenhvile og humanitær bistand Ismail Haniyeh var interessert i. Han var seg fullstendig bevisst at jo flere av sine undersåtter han ofret, desto mer støtte var han sikret fra vestlige donorer og medier. Sannsynligheten er dessuten liten og synkende for at det ennå finnes gisler i live. Vi har imidlertid ennå ikke sett noe krav om at Hamas må etterleve Den tredje Genève-konvensjon om behandling av krigsfanger. Å kapitulere for terrorister er ikke aktuell politikk i Israel, uansett hvor ønsket det måtte være i Vesten.
Hver eneste dag får vi høre at Israel har angrepet en skole eller et annet sivilt objekt. Tilleggsinformasjonen, at FN-skolene og andre sivile institusjoner med ledelsens vitende har vært brukt som skjulested for terrorister og deres våpenlagre, kommer som regel ikke til uttrykk. I stedet protesteres det intenst fra frivillige organisasjoner når realitetene avsløres og FN-organisasjonen UNRWA foreslås erklært som en terrororganisasjon. Slik FN oppfører seg mot en av sine medlemstater, må vi spørre om det er tilstrekkelig å begrense erklæringen kun til UNRWA.
I nyhetene får vi høre om «Israels krigføring i Gaza,» men omtalen av Hamas sin krigføring mot det israelske sivilsamfunn begrenser seg til å nevne angrepet 7. oktober i fjor. Det faktum at det israelske sivilsamfunn har vært under angrep og beskytning fra Hamas hver eneste dag siden, snakker man ikke om. Når utenriksminister Barth Eide i nyhetene 1. august beskriver Israels forsvarskamp, sier han at «Israels egen begrunnelse er at de tar hevn på dem som sto bak angrepet 7. oktober.»
Men Israels forsvarskamp dreier seg om å overleve som nasjonalstat for det jødiske folk og ikke om «hevn» for et terrorangrep. Da Hamas-terroristen Haniyeh ble sendt ut av denne verden, svarte Norges samarbeidspartner Mahmoud Abbas med å erklære en dags landesorg med flaggene på halv stang. Sorgen gjaldt hans kollega fra Hamas som han bare noen dager tidligere hadde forsonet seg med på initiativ fra folkerepublikken Kinas ledelse. Abbas var raskt ute med å hevde sin organisasjons oppfatning av massakrene 7. oktober i fjor: «Israel angrep Gazastripen. Ingen angrep Israel.»
Hans nyforsonede kollega Ismail Haniyeh var ikke mindre raus når han uttalte seg. Blant de svulmende, men typiske utsagnene han slo om seg med var «Vi elsker døden slik våre fiender elsker livet,» eller «Vi trenger blodet fra barn, kvinner og eldre for å tenne revolusjonens ånd i oss.»
Det er denne ånd Norge i flere tiår har vært med på å finansiere gjennom en ubrutt og økende strøm av penger og annen bistand. Vi har ikke oversikt over hvor mange av våre skattemilliarder som har havnet på Ismail Haniyehs og andre av Hamas’ og PLOs terrorlederes private konti, men deres private milliardformuer er med på å forklare en del av den fattigdommen som oppleves blant araberne i de områdene Israel påstås å okkupere.
Alt dette går nå opp i røyk i en avgjørende eksistensiell strid for å bevare det eneste sted på jorden hvor det jødiske folk selv kan skape den trygghet de trenger for å overleve, etter årtuseners forfølgelse og terror. I Israel finnes det ingen som tror at de kan leve side om side i fred med slike mennesker i noen form for «tostatsløsning.» Å foreskrive noe slikt som aktuell politikk er en fiendtlig handling rettet mot det jødiske folk. Det er selve innbegrepet av en antisemittisk handling. I mellomtiden venter vi tålmodig på verdenssamfunnets dom i Haag over jødenes dristige beslutning om å forsvare seg mot ondskapen.
