I hele sommer har spenningen økt i grenseområdet mellom Israel og Libanon. Det har ingenting med de offisielle libanesiske myndighetene å gjøre. De eksisterer ikke lenger som reell statsmakt. Landet er i dag uten en valgt politisk ledelse og har i praksis ikke lenger et fungerende nasjonalt betalingsmiddel eller en fungerende sentralbank.
De enkelte delene av landet styres av de familiesentrerte klanene og deres væpnede militsgrupper, av palestinsk-arabiske terrorgrupper og av den iransk-ledete sjia-militsen, Hizbollah, som gjennom mange år har ødelagt det fint avbalanserte, men sårbare politiske systemet som ble skapt da landet under fransk medvirkning ble en selvstendig stat for 80 år siden.
Uten at norske medier har fått det med seg, har arabiske naboland de siste ukene intenst oppfordret sine borgere som oppholder seg i Libanon om å forlate landet snarest mulig på grunn av den raskt tiltakende krisen i landet og de gamle myndighetenes manglende evne til å beskytte andre enn i beste fall seg selv mot det de ser på som en fullstendig iransk militær overtakelse av landet.
Den iranske militære oppbyggingen i Libanon som har pågått i det skjulte i lang tid, men som har blitt særlig åpenlys de siste ukene, har satt alle nasjonale myndigheter, inkludert de militære, ut av spill. Det er nå bare de lokale klanmilitsene som ennå er i stand til å forsvare minoritetsgrupper, så som landets kristne befolkning som for ikke lenge siden spilte en sentral rolle i landets politiske og militære ledelse.
Det ryktes at den iranske revolusjonsgardens leder, Hossein Salami, allerede er på plass i Libanon for å samordne den oppbyggingen av Hizbollahs militære styrker som skal settes inn i en eventuell krig mot Israel, som vil bryte ut dersom Iran passerer det som Israel anser som en rød linje i utviklingen av atomvåpen. I Syria har situasjonen mange likhetstrekk med Libanon. Det er Iran som holder regimet ved makten, og det er gjennom Syria Hizbollah forsynes med våpen.
På israelsk side er man godt informert om utviklingen på libanesisk side av grensen, og både Iran og Hizbollah er advart om at enhver provokasjon vil bli besvart med alle de militære midler landet rår over. Hizbollah og Iran har fått beskjed om at de vil bli bombet tilbake til steinalderen om de forsøker seg med krig. Det er lite sannsynlig at Hizbollahs leder Hassan Nasrallah ønsker en militær konfrontasjon med Israel, men han lever på Irans nåde. Det er utviklingen i det iranske atomprogrammet som avgjør hans skjebne. Men lokale palestinsk-arabiske terrorgrupper kan i verste fall fremprovosere israelsk militær inngripen i grenseområdene som kan eskalere til omfattende krig.
Mot dette bakteppet pågår det forhandlinger mellom USA og Saudi Arabia om USAs stilling som militær og politisk alliert. Dette skjer på bakgrunn av at araberne i dag oppfatter USA som en svekket stormakt som ikke lenger har hegemoni som supermakt. Det har pågått en tilnærming til Kina som nylig meklet frem en gjenopprettelse av diplomatisk forbindelse mellom Teheran og Riyadh. Kineserne har, i likhet med russerne globale, aspirasjoner og forsterker nærvær og investeringer både i Midtøsten og i Afrika.
Denne utviklingen har både økonomiske og militære konsekvenser som araberne med sine energiressurser ikke kan overse. Kineserne er tungt inne i forberedelsen til det saudiarabiske prestisjeprosjektet Neom hvor de planlegger å bygge et futuristisk høyteknologisk modellsamfunn av store dimensjoner. Men de må også ta hensyn til at det er fra USA og ikke minst Israel at de kan hente den sikkerheten og etterretningen de er avhengige av for å holde rivalen Iran på avstand.
Ryktene har derfor florert om at det har pågått forhandlinger underhånden mellom USA og Saudi Arabia om arabisk normalisering av forholdet til Israel. Det kan være at temaet har vært luftet, men vi bør ha et avslappet forhold til hva som vil være mulig å inngå av «fredsavtale» med Israel i den situasjonen som nå rår i Midtøsten. Israel har lite å tjene på å gå inn for en normalisering som forutsetter gjenopptakelse av de mislykkete fredsforhandlingene med PLO-regimet, noe Saudi Arabia tidligere har krevd.
For Saudi Arabia vil en offisiell fredsavtale med Israel også være et sensitivt spørsmål i forhold til landene i Den arabiske liga hvor landet har en dominerende stilling. Det pågår dessuten allerede et vellykket samarbeid bak kulissene mellom israelske og arabiske sikkerhetsmyndigheter. For Israels del vil det være av større verdi om USA, eventuelt etter neste presidentvalg, klarer å gjenopprette noe av sin fordums stilling som verdensmakt hvor det ikke lenger kan reises tvil om hvor landet befinner seg i forhold til de mange konfliktene i verden.
