Oslo-symposiet som ble holdt i april, ble innledet av Israels ambassadør Avi Nir-Feldklein som blant annet sa om forholdet mellom Israel og Norge at «Norge klarer seg godt uten Israel, og Israel klarer seg godt uten Norge, – men tenk så mye vi kunne få utrettet sammen.» Det er dessverre ingenting i norsk utenrikspolitikk i dag som tyder på at ambassadørens drøm vil gå i oppfyllelse.
Ambassadørens håp om konstruktivt samarbeid med Norge kom på et tidspunkt hvor det israelske samfunn, under forberedelsen til feiringen av 75-årsdagen for staten Israels gjenopprettelse, også markerte minnet både om nasjonens mange tusen falne for krig og terror, og minnet om de mange millioner ofre for jødeutryddelsen, Holocaust.
Vi ser ingen tegn fra norske myndigheters side til at et slikt håp skal kunne gå i oppfyllelse i overskuelig fremtid. Det finnes ikke vilje hos norske myndigheter til å få utrettet noe som helst i samarbeid med Midtøstens eneste vestlig-orienterte demokratiske samfunn selv om det på mange områder er et av verdens mest vellykkede land. Norske myndigheter har av egen fri vilje ekskludert seg selv fra å bidra til noe de selv sier de er opptatt av: Fred og forsoning blant de stridende parter i en av verdens mest uforsonlige og tilsynelatende uløselige konflikter.
Mens israelerne sørget over sine falne og forberedte feiringen av sin nasjonaldag, arrangerte statskanalen NRK et opptrinn i form av et intervju så ytterliggående antisemittisk at det satte en støkk i tilhørere. I en nyhetssending tirsdag 25. april slapp de løs Hilde Henriksen Waage i et raseriutbrudd mot den jødiske staten som vi knapt har hørt maken til. Det er i hvert fall ingen som har hørt noen behandle vår egen nasjonaldagsfeiring slik. At denne «professoren» mangler sivil anstendighet får så være, men finnes det ikke en ansvarlig redaktør i dette statsfinansierte mediet som har et ord med i laget når slikt skal publiseres? Er det ingen i NRKs redaksjonsstab som har et minstemål av journalistisk kompetanse, eller er det bare agitasjonsverdien av innslagene som teller?
Tilfellet er ikke enestående. Vi opplevde samme dag akkurat det samme i FNs Sikkerhetsråd hvor den norske teologen Tor Wennesland under ledelse av en russisk formann med iøynefallende ufølsomhet liret av seg hele det velkjente registeret av tendensiøse og løgnaktige anklager mot Israel om okkupasjon og folkerettsbrudd. Heller ikke FNs tilstedeværende generalsekretær hadde motforestillinger mot det groteske opptrinnet. Israels FN-ambassadør, Gilad Erdan, måtte ta ordet og minne forsamlingen om hvilke diplomatiske og anstendige linjer den hadde tråkket over.
Ambassadør Erdan gjorde Sikkerhetsrådet oppmerksom på at «hver gang jeg setter min fot i dette rommet for å delta i disse debattene, forbereder jeg meg mentalt på ensidigheten, løgnene og uthengingen av Israel – det eneste liberale demokratiet i regionen. Men i dag har debatten overskredet alle grenser. Jeg er ikke bare forferdet og indignert i dypet av min sjel, men jeg er trist – svært, svært trist.» Idet han nektet å delta i debatten, tente han et lys på bordet foran seg og leste opp navnene på de israelerne som siste året hadde falt på sin post eller var blitt drept av terrorister.
Han avsluttet med å si at «dersom dette Rådet nekter å respektere deres minne, vil jeg dedikere denne talen til deres minne. Jeg tenner dette lyset, hr. president, for å hedre dem, og måtte deres minne bli velsignet. Jeg beklager, men jeg nekter å tilbringe denne hellige dagen med å høre på løgner og fordømmelser. Denne debatten vanhelliger de falne og Israel vil ikke delta i den.»
Norge er heldigvis ikke lenger medlem av den forsamlingen, så vi ble forskånet fra å høre løgnene og anklagene bli gjentatt av den norske FN-ambassadøren, men det er ikke lenger siden sist enn at vi husker dem.
Noe av det viktigste vi kunne oppnå ved å ta imot invitasjonen fra Israels ambassadør om å utrette noe sammen, kunne være å gjøre slutt på disse uverdige seansene som hver måned finner sted i Sikkerhetsrådet. Fred i Midtøsten er ikke uoppnåelig. To av de viktigste forutsetningene som kunne realiseres om norske myndigheter hadde mot til det, ville være å avslutte de mer enn 40 år gamle usanne anklagene mot Israel om «okkupasjon av palestinske territorier» som vi gjentar som en papegøye for å tekkes EU.
Norge er ikke maktesløs overfor EU. Vi er i en stilling hvor vi kan reise krav for det samarbeidet som EU nå er avhengig av. Et selvfølgelig krav burde være at den konflikten med Israel som EEC i sin tid ble tvunget av arabiske terrorister og OPEC til å delta i, avsluttes både fra EUs og Norges side. I dag er det Norge som kan spille den rollen OPEC hadde overfor Europa for 40-50 år siden. I pakt med dette kravet må all europeisk og norsk finansiering av terrorisme opphøre. Skjer dette, vil grunnlaget for en av de store konfliktene i Midtøsten bli borte. Det ville være et verdig svar på ambassadør Nir-Feldkleins håp om å få Norge og Israel til å utrette noe viktig sammen.
