I mer enn et år har norske myndigheter vært informert om at bistandsmidler som er bevilget til frivillige organisasjoner for humanitære formål videreformidles til personer som er tilknyttet terrororganisasjoner.  De problemene dette skaper for myndighetene er at mens de mener at de frivillige organisasjonene som mottar støtten skal utføre det humanitære oppdraget de er betalt for og som Norge har forpliktet seg til å bidra til, er Norge samtidig folkerettslig forpliktet til å hindre og motvirke at midler av enhver art tilfaller organisasjoner eller personer som kan mistenkes for å stå bak terrorvirksomhet.

Da Regjeringen i fjor også via diplomatiske kanaler ble informert av den israelske regjeringen om at seks av de frivillige organisasjonene Norge deltar i finansieringen av har nær tilknytning til den kjente terrororganisasjonen «Folkefronten for frigjøring av Palestina,» valgte man, i likhet med flere andre europeiske land, å reise tvil om påstanden.  Fordi informasjonen bygger på svært sensitiv etterretning, kan Israel ikke utlevere slik dokumentasjon, og slett ikke til land som lenge har vist liten forståelse for faren for indirekte terrorstøtte.  Fordi den politiske kostnaden ved å innrømme dårlig kontroll med hvor pengene tar veien var for stor, valgte man på norsk og europeisk side å fortsette med finansieringen.

Vi forstår at Norge og andre land havnet i et vanskelig politisk dilemma med fare for å måtte innrømme alvorlige brudd på folkerettslige forpliktelser i en situasjon hvor faren for terrorangrep var høy også i Norge.  Det var også et problem at den informasjonen man mottok er av et slag man normalt tar alvorlig uten å kreve innsyn i sensitivt etterretningsmateriale.  Dette forstår de som forvalter vår utenrikspolitikk, men nettopp de er ikke blant de første til å innrømme svikt i vurderingen.

Det norske dilemmaet ble ikke mindre av at utenriksmyndighetene også har et politisk samarbeidsforhold til flere slike humanitære organisasjoner som mot betaling forsyner dem med informasjon som benyttes som dokumentasjon og bevismateriale blant annet i FNs organer når disse hver måned reiser saker og debatter omkring Israels nærvær i det som kalles «okkuperte palestinske områder.»  I løpet av Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet har slik informasjon vært flittig benyttet i de møtene hvor kritikk av Israel har stått på dagsorden.

Det var derfor med interesse vi merket oss at Sikkerhetsrådets Komité for bekjempelse av terror den 23. november besluttet å holde en åpen redegjørelse i desember om sitt arbeide med bekjempelse av terror.  Av spesiell interesse var et norsk innlegg hvor man åpnet med å erklære terrorisme som en global trussel og at en multilateral strategi er en nøkkel til et vellykket resultat.

På norsk side var man særskilt opptatt av å få fremhevet «… de utilsiktede virkningene av antiterrortiltak for humanitære aktiviteter.»  Det ble i den sammenheng vist til en rapport som sier at antiterrortiltak hadde en betydelig innvirkning på humanitære aktiviteter i sammenhenger hvor erklærte terroristorganisasjoner er til stede.  «Norge støtter derfor sterkt at man etablerer et stående humanitært unntak for alle FNs sanksjonsregimer.»

Vi forstår det menneskelige dilemmaet som oppstår når land og områder hvor man yter svært nødvendig humanitær bistand kontrolleres av terrororganisasjoner som ISIL Al Qaida og Taliban.  Da kan virksomheten lett kunne forveksles med direkte eller indirekte støtte til en terrororganisasjon og derved komme i konflikt med forpliktelsen til å bekjempe terror.  En generell unntaksbestemmelse som Norge går inn for i FN kan derfor ha en god humanitær begrunnelse.  Men har Norge i praksis vist seg å være i stand til å forvalte en slik unntaksbestemmelse på en troverdig måte?  Har Norge praktisk mulighet for å føre kontroll der hvor pengene ender?  Erfaringene tyder ikke på det.

En forutsetning må være at alle slike situasjoner vurderes likt slik at man ikke kommer i skade for å strekke forståelsen av det humanitære unntaket til også å gjelde støtte som via en eller annen utilsiktet omvei ender hos terroristene.  Dette gjør at det å skulle administrere en slik unntaksbestemmelse i et sanksjonsregime blir svært ømtålelig fordi grensen mellom legal humanitær bistand og illegal terrorstøtte kan bli flytende og vanskelig å sette, især dersom man befinner seg langt fra åstedet og ikke selv kan observere hva pengene går til.

Vi ser dette i praksis i Midtøsten hvor det er oppstått uoverensstemmelse i vurderingen mellom regjeringene i Israel og Norge.  Det dreier seg fra israelsk side ikke om å hindre humanitær bistand via enhver frivillig organisasjon til trengende palestinere, men om å advare mot identifisert økonomisk og politisk misbruk av humanitær gavmildhet til støtte for anti-humanitær virksomhet som terror mot sivile er.

Det blir til sist et spørsmål om hvilke myndigheter som er best utrustet og kvalifisert til å observere og vurdere hva som foregår.  Vi tror ikke at norske bevilgende myndigheter er de som har best innsikt i hva som til daglig skjer i Midtøsten, og deres begrunnelse for å avvise de israelske advarslene bestyrker den antakelsen.

Denne politikken er desto mer skadelig for alle parter i en tid hvor vestlig finansiert terrorisme og ondskapsfullt politisk oppvigleri mot den jødiske staten og dens befolkning er sterkt voksende.  Dette kan ikke fortsette uten at det før eller siden må trekkes en konklusjon om at konsekvensene av den europeiske støtten til palestinsk-arabisk terrorisme ikke kan være utilsiktet.