I skyggen av krigen i Ukraina har giverlandskomitéen for de palestinske selvstyremyndighetene holdt møte i Brussel hvor et av formålene var å finne løsninger på de voksende økonomiske problemene som de palestinske selvstyremyndighetene står overfor. Til tross for milliardoverføringer sliter PLO-regimet med å få endene til å møtes. De rapporterer nå at de har måttet redusere lønnsutbetalingene til administrasjonen og at ansatte har gått med redusert lønn siden oktober i fjor, men overfor sine internasjonale sponsorer fortier de årsaken.
Ingenting av deres elendighetsbeskrivelse kom overraskende på møtedeltakerne. Både problemene og løsningen på dem har vært presentert og debattert i årevis. Blant de forhold som har skapt problemer for Abbas og hans regime, er den amerikanske loven Taylor Force Act som president Trump fikk vedtatt i 2016. Den forbyr utbetaling av bistandsmidler til de palestinske myndighetene så lenge de fortsetter å kanalisere midler til sitt såkalte «Martyrfond» som lønner terrorister og hvor denne lønnen er avhengig av hvor mange jøder de har klart å drepe.
Også Israel vedtok i 2018 en tilsvarende lov som gir israelske myndigheter anledning til å holde tilbake innsamlede skatter og avgifter tilsvarende det beløpet de palestinske myndighetene har utbetalt i lønn og «stipendier» til terrorister siste år. For årene 2018 – 2020 har israelske myndigheter derfor holdt tilbake betaling for skatter og avgifter for mer enn 5 milliarder kroner som tilsvarer det som har vært brukt av Abbas-regimet til å lønne terrorister og deres familier i denne perioden.
Sammen med bortfallet av amerikansk og annen internasjonal bistand gjør dette at den palestinske selvstyremyndigheten, som fortsetter å gi topplønn til terrorister, ikke har midler til å etterleve det ambisjonsnivået som den norskledete giverlandsgruppen har vært forespeilet for sin innsats med å berede grunnen for en tostatsløsning, slik våre utenriksministre i lang tid har fremholdt som målet for denne virksomheten.
Et spørsmål utenriksministrene aldri har gitt oss svar på er hvordan de klarer å forestille seg at Israelske myndigheter noen gang skal kunne finne på å akseptere opprettelse av en militant «palestinsk stat» midt i sitt eget land, innenfor de gjenopprettede våpenhvilelinjene fra 1949 med Øst-Jerusalem som hovedstad, slik FN med støtte fra president Obama foreskrev i 2016? Har ikke Norge oppfattet at Israel i 1994 inngikk freds- og grenseavtale med Jordan hvor den gamle våpenhvileavtalen fra 1949 ble erstattet med fredsavtale slik Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 krevde? Vet ikke norske myndigheter at den internasjonalt anerkjente statsgrensen mellom de to land som angir den geografiske utstrekningen av de to lands utøvelse av statssuverenitet, deretter har ligget midt i Jordandalen?
Vi er klar over at i spørsmål som dette har norske myndigheter valgt å se bort fra folkerettens formål og prinsipper. I stedet har man funnet det politisk gunstig å slutte seg til dem som i ord og handling har satt seg som mål å ødelegge den jødiske staten. Det er dette som er den realpolitiske konklusjonen på vår analyse av norsk Midtøsten-politikk. Vi imøteser gjerne en påvisning av at noe annet skulle kunne bli et langsiktig resultat av Norges overdådige omsorg for en av verdens mest aktive terror-organisasjoner som ikke legger skjul på at den har dette som mål.
Men de norsk-finansierte palestina-arabere er ikke alene om å arbeide for dette målet. Med seg har de et nabolag av stater og organisasjoner som, finansiert av det iranske teokratiet, har samlet seg til angrep. I Syria er nå Irans revolusjonsgarde i ferd med å flytte inn i baseområder som russiske styrker forlater. Selv om Irans stedfortredere i Libanon, Hizbollah, nylig mistet sitt flertall i nasjonalforsamlingen, holder de fremdeles landet i et militært jerngrep og samler våpen og ammunisjon til bruk mot Israel.
En annen mislykket stat i regionen som vi forsyner med hundretalls millioner i bistand, vedtok for noen dager siden en lov som krever dødsstraff for irakere som uttaler støtte til normalisering av forholdet til Israel. Dette er bare ett av de mange symptomene på at deltakere i den gamle regionale konflikten mellom sjia- og sunni-islam fremdeles forsøker å fremholde den jødiske staten som en «felles fiende.» Realiteten er imidlertid at denne politikken avslører sin egen svakhet: Den toneangivende arabiske verden har for lengst anerkjent at de ingenting har å frykte fra et nært sikkerhetsmessig, økonomisk og politisk samarbeid med israelerne.
Det er denne erkjennelsen vi savner hos norske myndigheter som, sammen med EU, oppfører seg som om de fremdeles trues av 1970-årenes oljeembargo og terrorangrep fra Yasser Arafats menn. Det finnes ikke lenger saklig grunn hverken for Norge eller EU til å holde fast ved nåværende Midtøsten-politikk. Det er bare regimet i Teheran som har nytte av at vi gjør det.
Å møtes to ganger årlig for å samle penger til det palestinske «Martyrfondet» er en absurd handling som avslører svekket dømmekraft og realitetsorientering og bør komme til avslutning. Det er mange påtrengende og verdige oppgaver som heller burde være mål for støtte blant den palestina-arabiske befolkningen enn finansiering av terrorvirksomhet.
