I november 2019 tok daværende representant for Arbeiderpartiet, Anniken Huitfeldt, opp et spørsmål til utenriksministeren om forekomsten av antisemittisk, voldsfremmende og hatefull tekst i palestinske skolebøker og lurte på «… når utenriksministeren ble kjent med innholdet i det nye pensumet, og hva har en fra norsk side foretatt seg overfor palestinske utdanningsmyndigheter for å bidra til at skolepensumet har en fredsbyggende effekt?» Utenriksminister Søreide svarte blant annet at «som en sentral giver til utdanningssektoren legger Norge stor vekt på å bidra til at den palestinske utdanningssektoren, herunder det palestinske skolepensumet, går i en positiv og fredsbyggende retning. …»
Norge tok problemet opp med PLO-formann Abbas under hans besøk i Norge, og i fjor holdt Norge tilbake et symbolsk beløp i påvente av forbedringer som det ikke ble noe av. Derimot ble EU i en ny rapport om forholdet informert om at problemet er voksende og omfatter også skolemateriell finansiert av FN-organisasjonen UNRWA. I 2021 holdt EU tilbake 20 millioner euro i påvente av endringer i UNRWAs skolebøker som påviselig fremmer voldelighet og jødehat.
Nylig har saken engasjert Europa-parlamentet som har vedtatt å holde tilbake hele 250 millioner Euro, tilsvarende 2,5 milliarder kroner, i bistand til de palestinske selvstyremyndighetene om de ikke tar saken alvorlig og slutter med å oppvigle skolebarn til voldelighet og antisemittisme. Svaret fra de palestinske myndighetene er imidlertid at de ikke aksepterer slike betingelser for å motta bistand fra EU, og ber EU om å omgjøre vedtaket. Den palestinske statsminister Shtayyeh bekreftet dette standpunktet overfor EU 24. mars.
Dette bringer oss tilbake til vår egen utenriksminister som nylig besøkte statsminister Shtayyeh i Rāmallāh. Hva mente hun der om fremdriften i norske ønsker om å gi palestinske skolebøker en mer fredsbyggende effekt, og var de palestinske myndighetene mer villige til å akseptere vilkår fra Norge enn fra EU? Vi vet ikke hva som ble sagt om dette under møtet, men i sin utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget like før hun dro slo hun fast at «… Regjeringen har reversert forrige regjerings kutt i bistanden til palestinerne. Vi har økt støtten til FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA.» Hun ville dessuten «… være tydeligere i vår påtale av kritikkverdige forhold, inkludert den folkerettsstridige israelske bosetningspolitikken og manglende demokratisk legitimitet i det palestinske lederskapet. Vi vil bidra til forsøk på å gjenoppta forhandlinger.» I en uttalelse til NRK samme dag uttalte hun blant annet at «vi må tro på en tostatsløsning, for det er den eneste løsningen som kan bringe fred i denne regionen.»
Samme dag i FNs Sikkerhetsråd opptrådte også det norske radarparet Wennesland og Juul med de samme gamle anklagene om at det israelske nærværet «… på okkupert palestinsk territorium, inkludert Øst-Jerusalem utgjør et flagrant brudd på folkeretten,» mens de med forventning så frem til «de palestinske selvstyremyndighetenes lokalvalg den 26. mars hvor mobiliseringen viser at palestinere ønske demokrati.» Men hva med den demokratiske legitimiteten til det regimet utenriksministeren støtter finansielt og politisk? Burde hun ikke som et minimum kreve at demokratiet gjenspeiles også der? Spesialkoordinator Wennesland beklaget bl.a. at «fraværet av en meningsfylt fredsprosess for å få slutt på den israelske okkupasjonen og løse konflikten gir næring til et farlig forfall som destabiliserer situasjonen i hele de okkuperte palestinske områdene.»
Det er mot denne bakgrunnen vi må forsøke å forstå norsk Midtøsten-politikk. På tross av at utenriksministeren for et par år siden alarmerte Stortinget om at palestinske skolebøker ikke går i en positiv og fredsbyggende retning, vil hun nå reversere det lille tiltaket den forrige regjeringen satte i verk som vilkår for norsk støtte. Hun vil overhode ikke vurdere en slik politikk som føres av EU hvor man setter makt bak fredsviljen og truer med å holde tilbake milliardbeløp i bistand om ikke skolebarna læres opp til å støtte et fredelig naboskap med Israel. I stedet vil hun øke den økonomiske støtten til et regime som aktivt promoterer jødehat, konflikt og terror. Kan Norge virkelig forvente at Israel vil forhandle om fred og samarbeid med noe slikt?
Vi forstår ikke hvordan norske myndigheter med en slik politikk kan forestille seg at de skal kunne få Israel med på å gjenoppta forhandlinger om «en tostatsløsning som er den eneste løsningen som kan bringe fred i denne regionen.» Hvis Norge mener at det ikke finnes andre løsninger, hva mener man da at det skal forhandles om? Var det ikke frie forhandlinger uten forhåndsvilkår Oslo-avtalene hadde som mål og ikke et fastlåst diktat fra en utenforstående tredjepart? Den innblandingen som skjer nå fra norsk side i denne saken er uverdig for en rettsstat. Det tjener bare til å forsterke og forlenge konflikten og folkenes lidelser. Den mest nærliggende løsningen for norske myndigheter synes å være at de holder seg hjemme og ikke blander seg inn som part i konflikter de ikke skjønner noe av.
Vi tør foreslå for spesialkoordinator Wennesland at han til neste møte kladder om igjen sitt innlegg i Sikkerhetsrådet og for eksempel sier noe slikt som at «fraværet av en meningsfylt fredsprosess for å få slutt på den palestinske terroren og løse konflikten, gir næring til et farlig forfall som destabiliserer situasjonen i hele Midtøsten. Norge kan gi et viktig bidrag til fred i Midtøsten ved, i likhet med EU, å avstå fra å finansiere terror og oppvigleri til jødehat og vold gjennom palestinske skolebøker og andre medier.»
