Blant dagens nyheter leser vi at Israel angriper mål i Libanon.  Rent bortsett fra at dette er en omskrivning av det faktum at det er Libanon som angriper mål i Israel, er det et kamuflasjetiltak mot det som i dag faktisk var en politisk begivenhet i Midtøsten: Iran innsatte en forhenværende bøddel i stillingen som landets president.  Det skjedde i nærvær av representanter for regionens fremste terroristorganisasjoner som Houtibevegelsen, Hamas og Hizbollah, samt EUs øverste utenrikspolitiske ledelse.

Den spanske sosialisten Enrique Mora som på vegne av EU samordner de nye forhandlingene med Iran om landets atomprogram og som deltok i hyllesten av den nye iranske presidenten, har vært stabssjef for den spanske sosialisten Enrique Solana som tidligere var leder for EUs felles utenrikspolitikk. Mora representerer nå den spanske sosialisten Josep Borrell som er EUs kommissær for utenriks- og sikkerhetspolitikk og dermed koordinator for EUs felles utenrikspolitikk som norske myndigheter i praksis har sluttet seg til.

Det har versert mange spekulasjoner omkring de siste dagenes oppblussing av terrorisme i regionen.  Det gjelder ikke bare gjentagne rakettsalver mot Israel, men også flere angrep mot sivil skipsfart i havområdene nær Den persiske golf.  Et tankskip som seiler for et israelsk selskap ble angrepet med iransk dronevåpen og to medlemmer av besetningen ble drept.  Deretter angrep og kapret væpnede iranske soldater et Panama-registrert skip og med elektronisk utstyr satte flere andre fartøyers navigasjonssystemer ut av drift.  Dette angrepet ble avsluttet etter kort tid uten tap av menneskeliv.

En konsekvens av disse angrepene er at sivil skipsfart i området ikke lenger seiler trygt.  Angrepene fremstår, i likhet med rakettene fra Libanon, hver for seg som meningsløse.  De tegner imidlertid et mønster som må forstås i lys av den generelle politiske situasjonen og Irans behov for å skape en trussel, som landets nye ledelse overfor Vesten og især overfor EUs politiske ledelse, kan fremstå som de som har en løsning på.  Dermed kan Iran rettferdiggjøre og endog nødvendiggjøre EUs ettergivenhetspolitikk overfor Irans nye politiske ledelse.  Iran som nå har presentert seg med sin «sterke mann,» søker med andre ord å få EU med på et slags «München-forlik» som vil kunne passivisere Europa i forkant av regimets mer ekspansive fremstøt i regionen.

Det iranske regimets mest fremtredende mål er hele tiden å oppnå et politisk og religiøst hegemoni i Midtøsten, som de håper vil skape politisk dominans og kontroll innenfor den islamske verden.  Et virkemiddel i denne bestrebelsen er fiendskapet mot den jødiske staten Israel, som man tradisjonelt har oppfattet som en fellesislamsk fiende egnet til å skape tilslutning til radikale politiske utspill i den islamske verden.

Iran spiller i dag dette kortet for alt det er verd ved å væpne og finansiere stedfortredende organisasjoner, som med sin lokale tilstedeværelse ute i periferien iverksetter terrorhandlinger som det iranske regime anser for å fremme deres interesser.  Disse organisasjoner er ikke bare sjia-islamske som Hizbollah og Houtibevegelsen, men også sunni-islamske organisasjoner som Det muslimske brorskap, Hamas, Islamsk jihad og andre palestina-arabiske grupper som i fredsprosessens kjølvann har mistet støtte fra arabiske regimer. Det er imidlertid hele tiden det iranske regimet som selv leder denne terrorvirksomheten.

Noe som bidrar til å skape en forestilling innenfor det iranske regimet om at denne politikken er vellykket, er det forhold at denne «lette» formen for vedvarende terrorisme ikke møter så alvorlige motreaksjoner på vestlig side at den blir for kostbar for Iran.  Landet er fremdeles hardt rammet av sanksjoner og vil derfor være særlig følsomt overfor effektive mottiltak.  Men felles for alle de reaksjonene Iran nå registrerer både fra USA og Europa er at de er svake og unnvikende.  Irans fiender synes å tolerere et visst nivå av terror uten å reagere mot den på en troverdig måte.

Iran befinner seg bare noen uker fra sitt mål om å produsere en fungerende atomladning.  Når den grensen er passert, vil vestlige politikere få enda et argument for å behandle regimet med ettergivelse.  Iran har i så fall oppnådd en maktstilling som passiviserer sine fiender, og dermed har regimet friere hender til å gjennomføre sine hensikter i regionen, det være seg mot Israel eller lederskapet i Saudi Arabia som det sjia-islamske Iran har et motiv for å ville eliminere på samme måte som Israel.

Mot denne bakgrunn forstår vi lettere hvorfor vi de siste årene har sett en politisk tilnærming, nærmest i rekordfart, mellom Israel og de mest toneangivende sunni-arabiske landene i regionen.  Araberne har innsett at de i praksis ikke har noe å frykte fra Israel som de erkjenner er kommet for å bli.  Derimot har de mye å frykte fra den felles fiende Iran som Israel allerede har vist å kunne yte troverdig motstand mot.

Vi har de seneste dagene fått nye forsikringer fra Jerusalem om at Israel om nødvendig vil kunne ta seg av Iran på egen hånd.  Denne forsikringen kommer som et svar både på Biden-regjeringens forsøk på å holde Israel tilbake i påvente av nye atomforhandlinger og EUs mer nesegruse beundring av ayatollaenes regime og ikke minst mulighetene for å gjøre forretninger der.

Vi bør derfor ikke la oss overraske om det skulle brygge opp til en mer håndfast militær konfrontasjon mellom Israel og Iran både direkte og overfor de stedfortredende terror-organisasjonene.  Med sine stadige nålestikk langs Israels grenser inviterer de til en mer omfattende israelsk opprydningsaksjon som kan komme når som helst.

I denne situasjonen merker vi oss at sjøfartsnasjonen Norge som allerede har fått to av sine skip rammet av iranske terrorvåpen, svarer med å slutte seg til EUs ettergivende og mislykkede appeasement-politikk i Midtøsten.  Slik gjentar historien seg.