Det er agurktid og mediene følger tradisjonen med å fylle ferietomheten med bidrag fra landets fremste antisemitter.  Slik har det vært i mange år og dette er intet unntak.  Aviser som Bergens Tidende, Vårt Land og Fedrelandsvennen tar gjerne inn slikt stoff i sommervarmen.

Det er ikke vanskelig å plassere dette stoffet som utspekulert og hatefull antisemittisk agitasjon, og vi ser overhode ingen forskjell på denne sommerens jødehat i norske medier og det våre oldeforeldre fikk servert for 80-90 år siden, – ofte fra de samme mediene.

For å illustrere hva vi snakker om, tar vi med et kort sitat fra avisen Fedrelandsvennen fra 5. juli.  Det er en person ved navn Gerd von der Lippe som har skrevet det politiske diktet «Jeg er Israel,» og som avisens redaktør belønnet med spalteplass i papirutgaven.  Siden det er svært få her i landet som leser Fedrelandsvennen, siterer vi noen av versene i von der Lippes dikt:

«Jeg er Israel, og den fjerde mest moderne hæren i verden.  Selvsagt har jeg atombomber. Hvordan i all verden tør barna dine å opponere mot mine drap og bomber med steiner?  Er dere idioter alle sammen, som ikke vet at jeg elsker å gjøre hva jeg vil med kroppen din?  Ja – mine drap er for å sikre freden.  Selvfølgelig bare for meg.  Jeg har mandat til å fortsette. …»

«Jeg er Israel.  Ønsker du fred?  Jeg har tanks, siste nytt i droner, Apache og F-16 for å utrydde deg helt.  Jeg er snart ferdig med å konstruere dine byer og folk i bantustaner, reservater, slik mine venner gjorde i Sør-Afrika.  Da slipper vi å høre mer prat om rettferdighet og respekt for slike som deg.  Du lever ditt ynkelige liv i daler uten oliventrær og frihet.  På den lille stripa på Gaza likte jeg meg virkelig i mai.  Hamas er mine beste fiender. …»

«Når jeg sprøyter dine avlinger med gift og skyter på dine ynkelige fiskebåter, har jeg fått verden til å tro at det er i selvforsvar.  Uansett hva jeg gjør, blir det riktig, unntagen den siste vellykkede bombingen i Gaza, nesten tilbake til steinalderen, men ingen sanksjoner.  Beskjeden er klar.  Gjør det om igjen, men vent litt.  Har du ikke forstått meg?  Du får aldri fred før du tenker som meg.  For Jeg Er Israel.»

Vi tør minne ansvarlig redaktør Eivind Ljøstad i Fedrelandsvennen om at hans tyske kollega Julius Streicher ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk  hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde sagt, skrevet og publisert om dem.

I avisen Bergens Tidende som lenge har vært blant de aktive formidlerne av anti-jødisk stoff i Norge, fant vi forleden et forsvar for boikottbevegelsen BDS.  Bevegelsens formål er å legge forhold til rette for å bringe den jødiske staten til opphør.  Bevegelsen har omfattende støtte blant norske frivillige organisasjoner, sekulære som religiøse, og politiske partier som lever på offentlig støtte.  De dekker hele den politiske skalaen fra Mulla Krekar til Vigrid.

En politisk nestleder i Palestinakomitéen, Morten Heszlein-Lossius, benytter anledningen i forbindelse med protestene mot et sterkt antisemittisk veggmaleri på en lekeplass i Bergen til å oppfordre avisens lesere om å støtte BDS-kampanjen, «for å presse Israel til å oppheve okkupasjonen av Palestina og til å følge internasjonal lov. Boikott Israel, Fritt Palestina!»  Men løgner kan ikke bli til lov, uansett hvor internasjonale de er.  Slagordet «Free Palestine!» må dessuten oversettes som «Frigjør Palestina,» som er en oppfordring til krig mot den jødiske staten.

Bergen kommune hadde i sommer betalt en lokal gatekunstner for å dekorere lekeplassen for barn med et sterkt antisemittisk veggmaleri som de etter sterk kritikk fra det jødiske miljø i byen valgte å få overmalt av maleren selv.  Det var imidlertid mange som syntes dette sparket til jødene var helt i orden.  Antisemittiske uttrykk er igjen blitt så dagligdagse at folk ikke lenger reagerer på fenomenet.  Antisemittismen er i ferd med å bli noe selvfølgelig i mediebildet.

Slik oppfattes det også fra kirkelig hold.  Redaktøren i bladet Dagen refset nylig i en leder en selvrettferdig kirke for å ofre jødene.  Ved å tviholde på en aktivistisk linje i Midtøsten-konflikten ofrer Den norske kirke helt bevisst sin tidligere gode relasjon til Norges jøder, hevdet han.  Han mener at Kirkens engasjement i den såkalte Kirkeuka for fred, dens støtte til det palestinske Kairosdokumentet og involveringen i BDS-aktiviteter har over lang tid forståelig nok tæret på det jødiske miljøets tillit til det kirkelige lederskapet.  Og det hele toppet seg da biskop Solveig Fiske i et arrangement nå i vår sammenlignet Israels behandling av palestinerne med nazistenes okkupasjon av Norge.

Det var ingen blant de kirkelige som tok til seg den alvorlige kritikken.  I et tilsvar til redaktøren hadde biskop Fykse Tveit ingenting å si til sitt forsvar annet enn en klage over redaktørens retorikk.  Han mener at redaktøren «rører ved farlige retoriske strenger når han taler om å «ofre jødene» og beskylder en hel kirke å være «selvrettferdig».  Ved å bruke slike uttrykk i en lederartikkel, kan han komme til å bygge opp og legitimere en hatretorikk,» mener biskopen.

Slik biskopen oppfatter det er det «et sterkt engasjement mot anti-semittisme blant våre biskoper og i Mellomkirkelig råd. Vi mener ikke at vi har gjort nok eller alt rett, men det er et helhjertet ønske om å bidra i så måte.»  Hvordan kan det da ha seg at dette engasjementet er fullstendig ukjent blant oss andre som mener å følge rimelig godt med i hva som hevdes fra det hold om det jødiske folks nasjonalstat og hvordan slike uttalelser forholder seg til internasjonal anerkjent definisjon av antisemittisme?  Er ikke biskopene kjent med det 8. bud?

Slik forløper også denne sommeren.  Vi tror ikke lenger at antisemittismen lar seg utrydde, – ikke engang blant dem som påstår at de har «et sterkt engasjement mot.»  Denne agurktiden blir som alle de foregående, – en oppvisning av at ingenting har forandret seg.