Vi har flere ganger påtalt de til dels ytterliggående anti-israelske uttalelsene som har kommet fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.  I april kom dette rådet med en ny og mer omfattende «strategi» for sitt engasjement for «rettferdig fred i Palestina og Israel.»  Vi synes å gjenkjenne påstandene og misforståelsene til tidligere generalsekretær i Verdenskirkerådet, Olav Fykse Tveit, slik han har sytt og klaget over «den israelske okkupasjonspolitikken» i mange år.  Hele strategien hans bekymrer oss fordi vi vet at det stadig gjentakende og usanne litaniet om «okkupasjon og brudd på folkeretten,» enten den kommer fra kirkelig hold eller fra Statens myndigheter har en sikker effekt når det gjelder å underbygge og forsterke antisemittismen i samfunnet.

Antisemittismen er ikke et grasrotfenomen i et samfunn som det norske.  Den er en gift som formidles til folket fra samfunnets eliter.  Som det ble uttrykt under en internasjonal konferanse om dette problemet: «… det dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på falskneriet.  Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet.  Det begynner med elitene.  Og det er der antisemittismen må utfordres.”

Mellomkirkelig råd, MKR, sier at de «tar klar avstand fra alle former for antisemittisme og jødehat.»  Men det virker ikke troverdig, og især ikke når MKR mot slutten av sitt dokument i realiteten slutter seg til boikottbevegelsen, BDS.  Her tar de «sterk avstand» fra Israels karakteristikk av organisasjonen som antisemittisk.  Men både USA og Tyskland har i likhet med Israel funnet grunn til å anse denne bevegelsens virkemidler som antisemittiske.  Dens tilknytning til terror-organisasjoner og til ytterliggående anti-israelske miljøer, er ikke noe det legges skjul på.  Vi er sikre på at dette er kjent for den norske kirkes ledelse og MKR.

Denne dobbeltheten i MKRs fremstilling av sin strategi sammen med stadig gjentatte og udokumenterte påstander om israelske lovbrudd skaper et svært tydelig inntrykk av at forfatteren har et antisemittisk ærend med sin strategi.  Hele dokumentet er preget av den dobbeltmoralen som den internasjonalt aksepterte definisjonen til IHRA viser til når den definerer som antisemittisme det å kreve en atferd av Israel som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.

MKR vet at det finnes stater i verden hvis atferd er på kant med internasjonal rett.  Men MKR anklager utelukkende Israel for dette uten å ha grunnlag for det i fakta, og sier i klartekst at » … MKR aksepterer ikke en definisjon av antisemittisme som legger til grunn at kritikk av israelske myndigheters politikk eller av staten Israel er antisemittisme.»  MKR «tar avstand fra en begrepsbruk som egentlig er maktspråk for å kneble ytringsfriheten til meningsmotstandere.»

Vi går ut fra at MKR er kjent med at åpenlyst jødehat i Norge forsvares av domstolene med henvisning til ytringsfriheten som har vide grenser i dette landet.  MKR kan derfor føle seg like trygg som Vigrid for at de ikke vil bli hverken tiltalt eller dømt for diskriminering, rasisme eller hatefulle utsagn.

Heller ikke deres påstander og insinuasjoner om at Israel kanskje ikke er en «demokratisk rettsstat» som er «tuftet på internasjonal anerkjent rett, demokrati og like rettigheter for alle borgere,» er uproblematiske i denne sammenheng.  Og når MKR hevder at » hvilke landområder som skal inngå i den moderne staten Israel, vil ikke bli tatt seriøst av politiske forhandlere eller av det internasjonale samfunnet som skal anerkjenne grensene,» må vi spørre om hvilke «politiske forhandlere» det er MKR snakker om?  Er ikke MKR kjent med at Israel for lengst har inngått freds- og grensetraktater med både Egypt og Jordan som i minste detalj fastsetter hvor de internasjonalt anerkjente grensene for disse statenes utøvelse av suverenitet går?

Det finnes ikke noen annen ordning for anerkjennelse av internasjonale grenser enn den som praktiseres av tilstøtende stater gjennom inngåelse av gyldige traktater dem imellom.  Mener MRK at i Israels tilfelle er det noen andre som skal godkjenne mellomstatlige grenser?  Eller er dette bare et annet eksempel på at MRK er fullstendig på villspor i sin oppfatning av allmenn folkerett og utnytter sin egen mangel på kunnskap til å villede sine menigheter?  Vi vil råde MRK til å slutte med å føre kirkens folk på villspor i slike spørsmål.  Resultatet av slik feilinformasjon kan ikke bli annet enn at antisemittismen i samfunnet forsterkes.  Vi ser det i mediene hver dag.

MRK sier de vil «motarbeide kristensionismen» og vil «utfordre de «israelsvennene» som i realiteten bidrar til å undergrave Israel som rettstat og demokrati gjennom å legitimere Israels folkerettsbrudd og aksept av en «jødisk stat» som differensierer i utøvelsen av sivile rettigheter.»  Dette overrasker oss ikke.  Å motarbeide kristne menneskers støtte til jødisk selvbestemmelse i eget land har stått på antisemittenes dagsorden i uminnelige tider, og det å påstå at det er Israels venner som undergraver Israel som rettsstat og demokrati, er en løgn som bare antisemitter kan være i stand til å formidle.

Vi anser ikke MKR for å være et tilstrekkelig vederheftig organ til å kunne stilles rettslig til ansvar for sine utsagn.  Forfatteren av denne «strategien» kan derfor føle seg trygg på at hans fortelling om «jødene og deres løgner» ikke vil få rettslige følger for ham.  Vi beklager imidlertid på vegne av alle dem som rammes av agitasjonen fra MKR at vi skal være nødt til å oppleve slik atferd fra en organisasjon som har tusener av uskyldige mennesker som medlemmer og statsstøtte.  Den atferden må oppleves som brutal for rettskafne mennesker som gjennom et langt liv har støttet både statskirken og det jødiske folks rett til å eksistere i fred i sitt eget fedreland.

MKR konkluderer med å hevde at «… etter over 50 år med okkupasjon anser MKR fortsatt at okkupasjonen er det største hinderet for fred.»  Det mener Regjeringen også, men det blir ikke sannere av den grunn.  MKR sier at «Israels okkupasjon av palestinske områder etter 1967 var ikke legitim. …»  I 2009 sluttet MRK og Verdenskirkerådet seg til et arabisk smedeskrift mot Israel som kaltes «Kairos Palestine.»  I originaldokumentet som ble vedtatt, oppfordret forfatterne «… det internasjonale samfunn om å stå sammen med det palestinske folk som har stått overfor undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og klar apartheid i mer enn seks tiår.»

MKR visste at denne påstanden var en løgn og slettet den i sin norske gjendiktning av dokumentet.  Dette avslører at MRK veldig godt vet at de ikke er på parti med sannheten når de anklager Israel for okkupasjon og diskriminering.  I 1967 ble Israel uten krigserklæring angrepet militært av nabostaten Jordan.  Israel forsvarte seg ved å drive tilbake til Jordan de styrkene som ulovlig hadde okkupert Judea, Samaria og Øst-Jerusalem i 19 år.

Dette var ikke bare en handling i militært selvforsvar som er legitim etter FN-paktens Artikkel 51, men det var også en frigjøring av land som etter internasjonal sedvanerett allerede skulle ha tilfalt Israel.  Området ble internasjonalt anerkjent som Israelsk territorium i freds- og grensetraktaten mellom Israel og Jordan av 1994.  Vår konklusjon er derfor at dette «strategiske» smedeskriftet fra Mellomkirkelig råd ikke bare har som konsekvens at mennesker med åpenbare usannheter villedes til antisemittiske holdninger, men at det er vanskelig å tro at noe annet kunne ha vært formålet med å utarbeide det.