Den årlige repetisjonsøvelsen i Stortinget med tendensiøse og falske anklager mot den jødiske staten Israel er i gang igjen.  Den 13. april fikk utenriksministeren to spørsmål i Stortinget som hun unnlot å svare saklig på, men hvor hun greide å få rettet et nytt spark mot det jødiske folks nasjonalstat.  Det skjedde samtidig med at israelerne markerte årsdagene og minnet om Holocaust, frigjøringen fra arabisk okkupasjon og landets falne.

På spørsmål fra representanten Moxnes om hvorvidt regjeringen vil støtte Den internasjonale straffedomstolen, ICC, «slik at etterforskningen av angivelige krigsforbrytelser på Vestbredden, i Øst-Jerusalem og på Gaza-stripen blir gjennomført og respektert i tråd med sin beslutning,» unnlot statsråden å svare direkte.  Hun påpekte imidlertid at «… vi har notert oss hovedanklagers bekreftelse om at det iverksettes etterforskning i situasjonen i Palestina.»

Hennes unnvikende behandling av spørsmålet oppfattes imidlertid på den politiske venstresiden som klar støtte.  Vi har tidligere tilbakevist grunnlaget for slik støtte.  Israel er ikke part til ICC og har selv for mange år siden behandlet og avgjort disse spørsmålene rettslig, slik ICCs vedtekter krever.  Dette vet både Stortinget og utenriksministeren.  Den regelmessige gjentakelsen av anklagene må derfor ha et annet formål enn oppklaring av et historisk saksforhold.  Enkelte politikere bruker tid på å prøve å stille Israel i et ufordelaktig lys.  Atferden har et antisemittisk preg.

Samme dag fikk utenriksministeren spørsmål fra representanten Tybring-Gjedde om hva som er det juridiske grunnlaget for utenriksministerens påstander om at Israel bryter folkeretten.  Dette spørsmålet valgte statsråden ikke å svare på.  I stedet ga hun Stortinget et kort svar på hva som er det politiske grunnlaget for utenriksministerens påstander om at Israel bryter folkeretten.

Hun innledet med å si at: «FNs sikkerhetsråd har i en rekke resolusjoner, og senest i resolusjon 2334 (2016), slått fast at etableringen av israelske bosettinger på palestinsk territorium okkupert av Israel siden 1967, inkludert Øst-Jerusalem, er rettslig ugyldig og utgjør et åpenbart brudd på folkeretten.»  Men Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 er ikke et juridisk grunnlag for noe som helst.  Resolusjonen er en politisk meningsytring fra et flertall av Israels uvenner i FN, og især fra EU, Norge og de islamske statene.  Det bemerkelsesverdige med resolusjonen er at USAs president Obama brukte den som et siste fiendtlig spark til Israel ved å unnlate å legge ned veto mot de mange uriktige og urimelige anklagene den retter mot den jødiske staten.

Utenriksministeren forsøkte å dekke seg ved å hevde at: «det folkerettslige grunnlaget for dette er reglene i internasjonal humanitærrett som omhandler okkupasjonssituasjoner, herunder IV.  Genève-konvensjon av 1949 om beskyttelse av sivile personer i krigstid, som i artikkel 49 paragraf 6 sier at en okkupasjonsmakt ikke skal deportere eller overføre deler av sin egen befolkning til okkupert område.»  Hun hevdet videre at Den internasjonale domstol i Haag, ICJ, slår fast det samme i sin rådgivende uttalelse om lovligheten av den israelske separasjonsbarrieren i 2004 og at ICJ gjør det her klart at artikkel 49 paragraf 6 i IV.  Genève-konvensjon ikke bare omfatter deportasjoner og tvungne overføringer av befolkningsgrupper slik man så i andre verdenskrig, «men også alle tiltak tatt av en okkupasjonsmakt for å organisere eller oppmuntre til forflytning av egen befolkning over i et okkupert område.»

Igjen viser utenriksministeren til en politisk meningsytring som «juridisk grunnlag» for sine anklager mot Israel.  Den rådgivende uttalelsen fra ICJ om separasjonsbarrieren var ikke en konkluderende dom som «slår fast» et juridisk faktum, slik utenriksministeren lar Stortinget tro.  Den ovenfor siterte uttalelsen (jf. Artikkel 120 i Den rådgivende uttalelsen fra ICJ) er en rent ubegrunnet påstand fra et politisk flertall blant de oppnevnte delegatene til ICJ.  Den har ikke dekning i konvensjonens tekst og har ikke annen folkerettslig status enn en hvilken som helst omstridt politisk resolusjon fra FN-systemet.  Dette er allment kjent i Rettsavdelingen i Utenriksdepartementet.  Spørsmålet er hvorfor statsråden likevel klynger seg til slike politiske tolkninger i sitt forsøk på å rettferdiggjøre sine anklager?  Hvilket motiv har hun for det hun sier utover det å handle i pakt med EUs Israel-fiendtlige felles utenrikspolitikk?

Spørsmålet klarner litt når vi ser detaljer i sammenheng.  I et innlegg i Sikkerhetsrådet den 25. mars uttalte den norske FN-ambassadøren på vegne av utenriksministeren bl.a. at Israel konsekvent nekter å etterleve FN-resolusjon 2334 fra desember 2016, som krever øyeblikkelig byggestans i bosetningene, og la bl.a. til at «Utkastelsen av palestinske familier i Sheikh Jarrah og andre områder av Øst-Jerusalem er også bekymringsfull.  Dette bidrar til en mer utrygg situasjon og undergraver utsiktene til en framtidig og sammenhengende palestinsk stat,»

I innlegg i Stortinget omtaler utenriksministeren gjerne Judea, Samaria og Øst-Jerusalem som «Palestina.»  Dette kan vanskelig forstås som annet enn at Regjeringen Solberg underhånden og i pakt med EUs såkalte «internasjonale parametere» som utgjør innholdet i Resolusjon 2334, de facto anerkjenner en palestinsk stat innenfor «grensene fra 1967» som det heter.  Den uklare henvisningen til «Utkastelsen av palestinske familier i Sheikh Jarrah» kunne også tyde på det, men dette krever en forklaring som utenriksministeren holder tilbake.

Under Jordans okkupasjon av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem fra 1948 til 1967, ble den jødiske befolkningen i disse delene av landet etnisk renset og til dels massakrert av de jordanske okkupasjonsmyndighetene.  Dette gjaldt også den jødiske befolkningen i bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem.  Etter at Israel frigjorde de okkuperte delene av landet i 1967, har mange av de bortdrevne jødiske familiene vendt tilbake til sine gamle bydeler og landsbyer og har bygget hjemmene sine opp igjen.  I bydelen Sheikh Jarrah er arabiske husokkupanter som urettmessig hadde overtatt de boligene som jøder var blitt kastet ut fra, selv blitt kastet ut fra disse boligene som er tilbakeført til sine rettmessige eiere etter at disse ved å fremvise skjøter på eiendommene hadde legitimert seg som rette eiere.  Dette skjer i pakt med gjeldende rett i Israel så vel som i Norge og andre vestlige land.

Anklagene mot Israel på dette punkt kan tolkes som om Regjeringen mener at Israel i 1967 okkuperte og fortrengte en suveren «palestinsk stat» fra territoriene Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Det er nemlig en forutsetning for at det her skal kunne være tale om en okkupasjon i folkerettens betydning.  Regjeringen kan dertil synes å ha sluttet seg til læren om at det finnes steder i verden hvor det ikke kan bo jøder, noe vi finner sterkt beklagelig.

Regjeringen synes videre å mene at utrenskningen av jøder fra disse områdene var rettmessig og i pakt med det Regjeringen oppfatter som gjeldende folkerett.  Den etniske utrensingen av jøder skjedde til dels gjennom blodige massakre og var for øvrig svært brutal.  Den arabiske tilegnelsen av de fordrevne jødenes løsøre, og eiendommer som til dels hadde vært i jødisk eie siden oldtiden og i alle fall kunne dokumenteres ved hjelp av skjøter utstedt av tidligere myndigheter, var også klare overtredelser av gjeldende internasjonal rett.

Det er på høy tid at Stortinget får en politisk klargjørende og faglig holdbar redegjørelse fra Regjeringen for hva som egentlig er norsk Midtøsten-politikk og hvilke konsekvenser den er ment å ha for Norges forhold til de enkelte partene i den regionen.  Slik utenriksministeren må oppfattes ut fra ting hun informerer Stortinget om, er det stor avstand mellom de politiske og de rettslige realiteter på dette området.  Slik vi forstår det utenriksministeren forteller de folkevalgte, kan det være tale om et alvorlig avvik mellom norsk virkelighetsforståelse og fakta på bakken, noe som bør få politiske konsekvenser.  Å rette usanne og nedsettende anklager mot et medlemsland i FN er i seg selv et alvorlig brudd på folkeretten.