Den årlige markeringen av minnet om Holocaust forløp omtrent som den forrige. Statsministeren deltok denne gangen i en digital seremoni hvor hun lovet fortsatt innsats for å bekjempe den voksende antisemittismen. Vi fikk ingen forklaring på hvorfor antisemittismen vokser til tross for at den offentlige innsatsen mot dette ondet også later til å vokse. Man skal nå, i tillegg til de øvrige virkemidlene i Handlingsplanen også rette oppmerksomhet mot konspirasjonsteorier om jødene som florerer på nettet.
Antisemittismen har i grunnen aldri dreiet seg om annet enn falske påstander om jødiske konspiratorier som har forårsaket alle verdens onder fra Svartedauden via verdenskrigene til dagens kinesiske korona-pest. Det tar ingen ende og har ikke fått en rasjonell forklaring som kan åpne folks øyne for det absurde bedrageriet de er blitt et offer for. Vi bruker mange millioner kroner årlig for å forske på og bekjempe ondskapen, men ennå har vi ingen forklaring på hvorfor det ennå plager oss. All forskning synes å konkludere med at det trengs mer forskning. Da blir det også noe mer å bevilge penger til i neste handlingsplan.
For noen år siden ga Israels statsminister Benjamin Netanyahu et hint om hvor man skulle begynne å lete etter opphavet til jødehatet. Under en internasjonal konferanse om dette problemet sa han at det «… dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på falskneriet. Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet. Det begynner med elitene. Og det er der antisemittismen må utfordres.”
Når man konstaterer at store deler av befolkningen er blitt innpodet med konspirasjonsteorier som får dem til å tro at det finnes et verdensomspennende nettverk av jøder som manipulerer politikk, finans, miljø, klima, vær og helsetilstand, bør oppmerksomheten rettes mot det som for disse menneskene er med på å legitimere slike absurde forestillinger. Det er nemlig ikke så vanskelig som man kanskje tror.
Vi har flere ganger påpekt den rollen landets politiske ledere selv spiller når det gjelder å vekke og legitimere anti-jødiske holdninger hos mennesker som gjennom sosiale medier og andre kanaler utsettes for slik påvirkning. Politiske ledere som er opptatt av å motvirke utbredelsen av antisemittiske holdninger i samfunnet bør også være oppmerksomme på den rollen de selv spiller i denne sammenheng.
Det underbygger slike holdninger når et medlem av Regjeringen står frem i Stortinget og sier at «Regjeringen er tydelig overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. … Norge uttrykker også bekymring overfor israelske myndigheter om brudd på folkeretten, overdreven maktbruk og brudd på menneskerettighetene.» Og når denne påstått rettsstridige atferden endog hevdes å være «et hinder for fred,» bør det ikke overraske at en slik fremstilling av den jødiske staten bidrar til å mane frem og skape legitimitet til mer omfattende og alvorlige antisemittiske uttrykk.
Statsministeren bør ikke gjøre seg fremmed for at vedvarende problematiserende, uriktig og nedsettende omtale av det jødiske folks nasjonalstat bidrar til å holde ved like og befeste klassiske antisemittiske holdninger. Slik omtale innbefatter påstander om at det finnes steder hvor jøder ikke kan bo og at om de gjør det, er de et hinder for fred. At slike uttalelser dessuten er i strid med FN-paktens formål og prinsipper, gjør ikke saken bedre.
Vi har nylig sett eksempel på at nettopp statsministeren har stått frem i mediene med en sterkt insinuerende påstand om at Israel svikter sine humanitære forpliktelser ved å unnlate å tilby vaksinering til den palestina-arabiske befolkningen som lever i de selvstyrte palestinske områdene. Da dette ble påtalt, gikk hun ut i mediene og bagatelliserte sitt utspill og nærmest insisterte på at hennes anklage mot den jødiske staten hadde en god begrunnelse. Det hadde den ikke. Den var så til de grader falsk at til og med den israelske ambassadøren fant det påkrevet å gå ut i pressen med en beriktigelse og en opplysning om at de palestinske selvstyremyndighetene ikke ville ha israelsk hjelp. Dette må vi tro statsministeren ikke var ukjent med.
Det er mulig at man på regjeringshold ikke forstår alvoret i dette. Det er mer enn sensasjonelt at en regjeringssjef må korrigeres offentlig av en ambassadør for å ha forsøkt å skandalisere et medlemsland i FN med usanne påstander om humanitær svikt overfor et lidende nabofolk. Forholdet er en skandale som norske medier ikke selv har mot til å omtale, – enn si påtale.
For dem som nå skal motta nye midler fra Regjeringens handlingsplan for å lete etter konspirasjonsteorier om jødene på Internett, anbefaler vi at de avsetter litt av bevilgningen til å dokumentere norske myndigheters bidrag til å legitimere slike konspiratorier. Vi tror det ville kunne gi et viktig bidrag til å forstå hva som er med på å holde antisemittismen levende i Norge 76 år etter Holocaust.
