I bladet Dagen har det i sommer pågått en intens debatt om hva som er gjeldende folkerett. En del av dette ordskiftet viser at det for enkelte sitter langt inne å innrømme at Israel er en legitim stat med de samme rettigheter som andre stater. Helst vil man fremstille Israel som en tvilsom okkupantmakt med innskrenket eksistensberettigelse etter folkeretten som begår overgrep mot palestinere hvis land de ulovlig ”okkuperer” og truer med å ”annektere.” Særlig sterke bidrag til denne feilaktige oppfatningen har vært levert fra kirkelig hold hvor den folkerettslige forvirringen synes å være uopprettelig.
Også Svein Johansen fra Palestina-komiteen i Trøndelag har sterke oppfatninger om berettigelsen av den jødiske staten. Hans hovedbidrag til debatten er at ”Det som var folkerett i 1922 er ikke automatisk folkerett hundre år senere.” Vi ser ikke bort fra at ”folkerett er noe som utvikler seg og endres,” og at det i noen grad kan gjelde sedvanerettslig forståelse og praksis. Men traktatretten, – den skrevne avtaleteksten – som statene høytidelig har undertegnet og innarbeidet i eget lovverk, sorterer ikke blant de rettslige normer som utvikler og endrer seg med den politiske stemningen i samfunnet. Dessuten har heller ikke internasjonal sedvanerett tilbakevirkende kraft. Prinsipper i FN-pakten som til dels bygger på gammeltestamentlig etikk og ellers skriver seg fra freden i Westfalen i 1648, står uendret og klippefast den dag i dag.
Som utgangspunkt for sin oppfatning viser Johansen til de avtaler Israel har inngått med sine naboer siden 1948 og mener å konstatere at ingen av dem inneholder krav fra Israels side om at Vestbredden og Gaza skal være definert som israelsk territorium. De inneholder ikke noen henvisninger til San Remo og/eller Palestina-mandatet som gir grunnlag for krav om israelsk suverenitet. Tvert imot, mener Johansen fra Palestina-komiteen i Trøndelag.
Men her må vi skyte inn at Johansen umulig kan ha lest de avtalene han viser til. Rent bortsett fra at Palestina-mandatet definerte det territoriet hvor det jødiske folk av det internasjonale samfunn fikk anerkjent sin historiske rett til å gjenopprette sin nasjonalstat, har freds- og grensetraktatene som ble inngått mellom Israel og Egypt (1979) og Jordan (1994) klare henvisninger til de opprinnelige avgrensningene av det britiske Mandatet for Palestina.
For det aktuelle områdets vedkommende, Judea og Samaria (kalt Vestbredden), er det i dag ikke bare de klassiske traktatene (San Remo-vedtaket, Folkeforbundets pakt og Mandatet for Palestina) som utgjør folkerettens grunnlag for grensedragningen, men først og fremst grensetraktaten som etter oppfordring fra FN ble inngått mellom Jordan og Israel.
Freds- og grensetraktaten mellom Israel og Jordan som ble inngått 26. oktober 1994 er en avgjørende internasjonal rettskilde når det gjelder å sette grense for de to statenes utøvelse av suverenitet. Traktaten er utarbeidet på anbefaling av FNs Sikkerhetsråd som i sin Resolusjon 242 anmodet statene i regionen om å forhandle om ”sikre og anerkjente grenser.” I grensetraktaten mellom de to land heter det i Artikkel 3 (1. ledd) som omhandler statsgrensen at ”den internasjonale grensen mellom Israel og Jordan er fastlagt med henvisning til grensedefinisjonen i Mandatet …” I bestemmelsens 2. ledd heter det: ”Grensen, slik den er beskrevet i Annex 1(a) er den permanente, sikre og anerkjente internasjonale grensen mellom Israel og Jordan, uten hensyn til statusen til noen territorier som kom under israelsk militær kontroll i 1967.” Vi gjenkjenner ordlyden fra Sikkerhetsrådets anbefaling, og den folkerettslige betydningen av denne traktaten kan ikke betviles.
Man kan undres over at Israel ikke umiddelbart foretok en lovendring som brakte håndhevelse av israelsk suverenitet i pakt med denne folkerettslige forutsetningen. Forklaringen ligger nok i det håp man på israelsk side ennå hadde om å få i stand en endelig avtale om fredelig slutt på konfliktene med palestinsk-arabiske organisasjoner og en avtale om lokalt selvstyre for den befolkningsgruppen. Men uansett har en slik utsettelse av vedtaket ingen virkning for Israels rett etter folkeretten til å bringe israelsk suverenitetsutøvelse frem til den internasjonalt anerkjente statsgrensen.
Det finnes ikke behov for Israel til å ”annektere” noe som helst i Judea og Samaria. Hele området befinner seg innenfor landets internasjonalt anerkjente statsgrense, og en statsgrense er internasjonalt anerkjent i det øyeblikk den er lovlig anerkjent av de to tilstøtende statene. Ingen andre, verken Norge, EU eller FN har noen rett til å blande seg inn i dette spørsmålet. At norske myndigheter og andre likevel gjør det, er i seg selv et overgrep mot Israels suverenitet og territoriale integritet og en overtredelse av FN-paktens prinsipper. Man vil fra norsk side kunne bedre sitt eget internasjonale omdømme og vinne respekt for sitt forhold til folkeretten om man holder opp med å undergrave Israels internasjonale omdømme med feilaktige og urimelige påstander om Israels forhold til internasjonal rett. Også her er det Israel som har rett.
